fbpx Gikk åtte måneder med brukket skulder og avrevet sene Hopp til hovedinnhold

Gikk åtte måneder med brukket skulder og avrevet sene

Bildet viser Elisabeth Pedersen

Elisabeth Pedersen (93) har ledet et sykehjem og et aldershjem i Asker. Men hun har aldri sett så slett behandling som da hun selv ble gammel og syk. 

Elisabeth Pedersen ble advart av faren sin da hun valgte å bli sykepleier. Han mente hun var for ømhjerta og ville ta pasientenes lidelse for mye inn over seg. Nå sitter hun skjevt lutende mot høyre i en ergonomisk fadese av en stol, med utsikt til skyggetålende vekster og en fjellvegg. Omsorgsboligen er i den kommunale delen av Seniorsenteret i Kragerø. Senteret ligger på Skrubben, omtrent der Edvard Munch i 1911 malte "Solen" som henger i Universitetets Aula i Oslo. Men det er ikke alle leilighetene som har den flotte Munch-utsikten over sjøen.

En varsler

Pedersen har to ekstra puter under baken og en under den ødelagte høyrearmen. De hofteopererte beina må hvile høyt på grunn av hjerteproblemene.

Nå og da triller en tåre nedover kinnet mens hun forteller detaljert og med forsiktig stemme. Men hun gråter ikke bare for seg selv. Faren fikk rett. Hun tenker på de mange syke eldre som ikke får den omsorgen de har krav på. De som ikke lenger klarer å trykke på alarmknappen når de trenger hjelp. De har en helt annen hverdag i dag enn da hun styrte Gullhella sykehjem og et aldershjem i Asker på 60- og 70-tallet.

­­– Jeg vil varsle om kritikkverdige forhold i eldreomsorgen på vegne av alle dem som ikke er i stand til å si ifra selv. Det ligger så tungt på meg. Det har vært en bønn for meg at jeg ikke må dø før jeg har fått sagt i fra, sier hun.

Satt i egen avføring

Leserinnleggene hennes har allerede vært på trykk i lokalavisa Kragerø Blad Vestmar og i Aftenposten. De handler om alvorlig feilmedisinering og at hun ikke blir trodd når hun sier i fra om at doseringen er feil, fordi kommunehelsetjenesten ikke har fått oppdatert medisinlistene sine etter hva spesialisten hennes har bestemt. Hun har måttet være veldig sta for at sykepleierne til slutt har sjekket med hennes spesialist som har gitt Pedersen rett.

De handler om at hun en gang ble glemt på sykehjemmet etter middag, og ikke ble hørt da hun trakk i alarmen for å gå på do. Etter en times tid måtte hun ringe en slektning som fikk varslet sykehjemmet, dels fordi teknikken hadde sviktet, dels fordi ingen så etter henne. Da hun endelig fikk hjelp, satt hun i sin egen avføring.

– Hjelpepleieren som kom, beklaget sterkt og ga meg førsteklasses hjelp, påpeker hun.

På NRKs nettside kan du lese mer om episoden og høre Elisabeth Pedersen fortelle om opplevelsen.

Bildet viser Elisabeth Pedersen

Ingen hjelp ved brann

De handler om at hun ikke fikk noen varsling eller hjelp da brannalarmen gikk mens hun bodde i den private delen av Seniorsenteret, og brannen i leiligheten under henne tok et liv.

Eller at det to ganger har tatt en halvtime før en hjelpepleier kommer når hun trykker på alarmen hun har om halsen, enda det uler som besatt i leiligheten hennes.

Eller at det er én ufaglært alene på jobb om natta, og at det kan ta opptil en time hvis den ufaglærte tilkaller hjelp fra hjemmesykepleieren og denne er opptatt med noe annet. Det hender også at det ikke er sykepleiere på vakt i hjemmesykepleien.

De handler om angsten hun får med tanke på at hun kan trenge medisinsk hjelp på natta, for eksempel hvis hjerteflimmeren hennes blir verre.

Og de handler om det Pedersen mener er dårlig lederskap, både på sykehjemmet, i hjemmesykepleien og omsorgsboligen: Hun mener journalen hennes ikke blir lest og hun hevder å ha blitt anklaget for å legge beslag på personalet så det går utover andre pasienter.

Sjokket

Men mest handler de om det fatale som skjedde den junidagen i fjor. Det som gjorde at hun nå sitter her med en ødelagt høyrearm og sover elendig på grunn av smertene og må spise middagen med skje (som ingen skjærer opp i biter for henne) og hilse med venstre hånd. Det som ga henne et like stort sjokk som da den kjære mannen hennes døde for 27 år siden, plutselig og uventet, etter at de hadde handlet på butikken sammen om formiddagen.

Snubla

Det skjedde bare noen få dager etter at hun hadde flyttet til den private delen i tredje etasje i Seniorsenteret, etter å ha vært et halvt år på Stabbestad omsorgssenter hvor hun ikke trivdes så godt. Hun ventet på en alarm som var bestilt, og i mellomtiden hadde hun mobilen hvilende på et brett på gåstolen når hun skulle forflytte seg.

– Jeg skulle legge meg klokka halv elleve om kvelden og snubla så jeg ramla på gulvet. Rullatoren tippa over og mobiltelefonen for bortover så jeg ikke klarte å nå den. Jeg fikk vondt i brystet og skulderen verket så jeg ikke fikk snudd på meg.

– Jeg trodde jeg skulle dø. Men så fikk jeg et ord fra bibelen: "Frykt ikke, for jeg er med deg". Jeg tok tak i sykesenga med den vonde høyrearmen og dro meg bortover gulvet. Jeg veier 60 kilo, så det var tungt.

Etter en time fikk hun endelig ringt etter hjelp. De ansatte ville sende henne til Skien for nærmere undersøkelse, men hun var omtumlet og ba om å få slippe og heller se det an.

Måtte trene

– Jeg hadde fått sjokk. I dagene som fulgte turte jeg ikke å gå, men ble oppfordret av hjemmesykepleierne til både å gå og til å trene den vonde armen.

Hun ble også oppfordret til å bare bruke armen, fordi det skulle være så bra. Pliktskyldigst trente hun alt det hun var god for, men det ble bare verre.

Hun kom til undersøkelse hos fastlegen sin hvor hun sa at hun trodde skulderen var brukket, siden det gjorde så vondt.

– Men legen min trodde ikke det, så hun henviste meg til fysioterapeut omtrent en uke etter bruddet. Fysioterapeuten ga meg både varme- og kuldebehandling og ultralyd, men det ble bare verre. Så ville hun massere meg. Da skrek jeg fordi det gjorde så vondt.

Brudd og betennelse

Pedersen ble sendt til fastlegen for andre gang. Denne gangen ble hun henvist til spesialist. Først åtte måneder etter fallet fikk hun vite at hun hadde brudd i skulderen, avrevet sene og betennelse i slimposen.

– Jeg hadde fått frozen shoulder, og det eneste som kan hjelpe er operasjon, men det var jeg for gammel til å kunne tåle, sa spesialisten. I stedet fikk jeg kortisoninjeksjoner, men det hjalp ikke så mye. Da jeg fikk den fjerde sprøyten for fem uker siden, fikk jeg vite at armen min aldri vil bli bra, sier Pedersen og tar tak i høyrehånden hun har hvilende på puten.

bildet viser hånden til Pedersen

Håndflaten vender oppover. Ringfingeren har to gullringer. Mannens og hennes egen. En gang, mens hun bodde i den private delen av Seniorsenteret,  forsøkte hun å vaske opp med den hånda, uten at hun klarte det. Da hun spurte en fra hjemmetjenesten om hun kunne hjelpe henne med oppvasken, før noen visste at skulderen var brukket og senen avrevet, fikk hun et kaldt svar om at oppvask ikke var prioritert, men at de skulle ta den når de fikk tid.

– Jeg skulle ønske hun kunne sagt: «Javisst, Elisabeth. Vi skal hjelpe deg!»

Tre enkle krav

– Hvordan ønsker du å ha det nå, hvis du kunne velge fra øverste hylle?

– En seng, en hvilestol og omsorg. Det tror jeg at jeg vil få på sykehjemmet. Jeg har vært frivillig besøksvenn sammen med et par venninner der, og vet det er godt å være der. Dette heter omsorgsbolig, men hvor er det blitt av omsorgen?

Pedersen har fått vite av tildelingsansvarlig i kommunen at hun er nummer én på lista til å få sykehjemsplass, og venter med lengsel på at det skal skje. Det kan skje når som helst, så hun har ikke fått seg til å søke om å få en ordentlig lenestol siden det fort kan ta tre uker å behandle en slik søknad.

Sykepleierledernes ansvar

Men før det vil hun gjerne få fram budskapet sitt, én gang for alle:

– Jeg ønsker at ledende sykepleiere kjenner sitt ansvar. Iakttakelsesevnen til de ansatte svikter. De godtar hva som helst av stoppeklokkeomsorg og ser ikke lenger hva som må gjøres. Jeg må selv spørre hvis det ligger noen klær på gulvet, eller maten må skjæres opp, men jeg tør nesten ikke spørre fordi jeg har fått beskjed om at jeg legger beslag på pleiernes tid.

Uforsvarlig med ufaglærte alene

Det kan gå flere dager mellom hver gang Pedersen ser en sykepleier og hun synes det er uforsvarlig at en ufaglært går alene på natten.

– Ledende sykepleier burde ta tak i det. Det ses gjennom fingrene på alle de ufaglærte i eldreomsorgen, og jeg synes Norsk Sykepleierforbund bør engasjere seg mer i dette og si ifra. Politikerne bør komme på besøk ut i kommunene og se hvordan det virkelig er fatt. Og så må de øremerke bevilgningene til eldreomsorg i kommunene, slik at ikke pengene går til andre ting!

Sykehjemmet beklager

Virksomhetsleder for sykehjem og hjemmesykepleien i Kragerø kommune, Stella Syvertsen har beklaget det Elisabeth Pedersen opplevde på Marienlyst sykehjem da hun måtte på do.

– Jeg kan ikke si annet enn at det er svært beklagelig. Jeg synes det er maks uflaks, for Pedersen satt ute i matsalen, et fellesområde hvor personalet går forbi til stadighet. Alarmen hennes slo ikke ut på telefonene til personalet, og slikt skal ikke skje. Så de rutinene har vi nå hatt en gjennomgang på, sa hun til NRK da saken ble kjent i april i år.

– Inn det ene øret og ut det andre

Sykepleien ringer omsorgssjef Vidar Stein Andersen for å høre om han har noen kommentarer til Pedersens opplevelser.

Han viser til at han har gitt kommentarer om Pedersens mange påstander i media tidligere, og vi spør om han mener lokalavisa Kragerø Blad Vestmar.

– Blant annet.

– Hvor ellers?

– Nei, jeg husker ikke. Det er litt inn det ene øret og ut det andre.

Andersen får saken oversendt på mail og gir følgende skriftlige kommentar:

«Omsorgstjenestene kan ikke kommentere hennes opplevelser av medisinskfaglige og behandlingsmessige karakter da dette ligger utenfor vårt ansvar. Vi tar alltid brukernes opplevelser på det største alvor. Dette gjør vi og har gjort også i forhold til Elisabeth Pedersen. Påstander og opplevelser brukes aktivt i kvalitetsforbedringen av omsorgstjenestene».

Sykepleien sender tilbake to oppfølgingsspørsmål:

– Hvilke kvalitetsforbedringer har dere gjort etter at Pedersen har delt sine opplevelser?

– Hvordan kan det være forsvarlig å ha en ufaglært gående alene på nattevakt på Seniorsenterets omsorgsboliger?

–Avstår fra ytterligere kommentarer, er det knappe svaret vi får, sendt fra Andersens iPhone.

Heller ikke sjefen for omsorgsboligene, Gry Hafredal, ønsker å kommentere Pedersens påstander.

Dette heter omsorgsbolig, men hvor er det blitt av omsorgen?
Elisabeth Pedersen

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse