Tilbake til krigen – og folket hun elsker

Elizabeth Hoff (58) har vært i Norge en ukes tid. Nå kommer hun med raske skritt fra Utenriksdepartementet (UD) til en kafé like ved.

Hoff er jordmoren fra Ålesund som for fire år siden ble leder for Verdens helseorganisasjon i Syria. Nå er hun i gang med sitt femte år.

Kanskje så du henne på tv forrige uken?

Sårbare land

Hoff tar av seg den svarte ullkåpen hun måtte kjøpe seg for å holde varmen i et vinterkaldt fødeland.

– Hva gjorde du i UD?

– Vi snakket om hva man kan gjøre for mor og barns helse i sårbare land – for eksempel Syria, forteller hun og legger kåpen som et pledd over beina.

Syria hadde nesten nådd FNs tusenårsmål da krigen brøt ut i 2011. Barnedødeligheten var lav, få var fattige. Nå er alt annerledes.

– Ikke spesielt avslappende å være på Norges-visitt?

– Jeg klarer ikke slappe av heller. Men denne gangen har det vært ekstremt, sier hun og bestiller en kanne grønn te.

På lørdags-tv

Tirsdagen var hun gjest hos Ole Torp på NRK2. Torsdagen var det debattmøte i Fritt Ord. Lørdagskvelden var hun på tv igjen, i hyggeprogrammet Lindmo. Så var det hjem til Ålesund, der Sunnmørsposten fikk sitt.

– Hvordan har det vært?

– Greit. Det handler jo om ting jeg jobber med, det er ikke vanskelig å snakke om.

Av gammel vane beskriver hun situasjonen med harde fakta: Minst 25 000 mennesker blir såret hver måned i Syria. Samtidig er over halvparten av sykehusene ødelagt. Ikke nok med det: Sju av ti helsearbeidere har forlatt landet. 

Liker laken som kan suge blod

– Jeg sover godt i Norge. Får mange nye impulser, sier hun.

Særlig debatten i Fritt Ord var givende, syns hun. Så skryter hun av norske Astrid Skreosen som har funnet opp et høyabsorberende engangslaken.

– Lakenene suger opp blod og har blitt godt mottatt i Syria. De brukes på føden og på traumeavdelinger. Det er jo topp at en norsk barnepleier har fått til dette, sier hun begeistret.

Må få ut medisiner til dem som er vanskelig å nå

« Klarte å levere 15 tonn medisiner » skrev Sykepleien før jul i fjor. Hoff var ved frontlinjen i byen Aleppo, som stadig er blitt bombet.

– Du tenker mye i tonn?

– Ja, jeg må tenke ut strategier for hvordan få ut mest mulig hjelp.

– Er hovedjobben å få ut medisiner og utstyr?

– Utfordringen er å få tilgang til beleira områder og andre områder som er vanskelig å nå.

Ofte er dette steder som er kontrollert av opposisjonelle grupper.

– Det krever tillatelse fra regjeringsmakten i Syria.

Som altså styres av Bashar al-Assad, legen som ble en omstridt president.

– Mye forhandlinger skal til for å få ut medisinsk utstyr og vaksiner.

Har fått tjukk hud av kritikk

Verdens helseorganisasjon (WHO) har fått kritikk for å være for mye på godfot med regjeringsmakten.

– Hvordan reagerer du på kritikken?

– Jeg har fått ganske tjukk hud etter hvert. Men det er en påminnelse om hvor viktig det er at vi ikke er for nær den ene parten. Vi skal være nøytral. Men vi må også få forståelse for at når vi opererer innenfra Syria, får vi ikke gjort noe hvis vi ikke er i åpen dialog med regjeringsmakten. Vi må også ha kontakt med de områdene det er vanskelig å nå.

Visste hun ville bli kritisert

Da Hoff ansatte viseutenriksministerens kone, ble det rabalder. Hvordan kunne en som var gift med en mann som støttet krigføringen i Syria jobbe i WHO? Kritikken kom ikke uventet på henne.

– Jeg visste at uansett hva jeg gjorde, ville det bli galt. Men hun hadde erfaring fra FN og var den beste kandidaten. Og vi spør ikke dem vi skal ansette om hva de tror på eller hvem de er i slekt med, slik vi heller ikke gjør i Norge. Jobben var dessuten ikke politisk. Det ble svær overskrift i New York Times om dette.

– Kjekt å få oppmerksomhet?

Hun himler med øynene:

– Nei, grusomt. Men enden på visen ble at Shukria Mekdad sa opp selv. Hun syntes det ble for mye trykk.

– Hva synes du forresten om Trump, den nyvalgte president?

– Jeg har ikke lov til å si noe om hva jeg personlig synes. Men valget angår jo prioriteringene til Midt-Østen. Det blir spennende å se. Så langt har vi hatt et utmerket samarbeid med det amerikanske byråkratiet, sier hun på intakt ålesundsdialekt.

Flere syrere vender hjem

Det som begynte med å skulle være tre måneder, er blitt fire år. Nå har hun altså påtatt seg å fortsette et år til i et av verdens mest urolige land.

Hun vil gjerne se et nytt sykehus komme på beina i Homs, nok en krigsherjet by. Det forrige sykehuset ble totalt ødelagt av bomber.

– Vi er i gang med å planlegge det nye. Flere syrere i eksil vender nå tilbake, og mange flere ønsker det samme. Det første de spør om er sikkerheten. Så vil de forsikre seg om at det er tilgang på vaksiner, sykehus og skole. Er de fornøyd med dette, så kommer de.

– Et tegn på at det er fred i sikte?

– Det er en splitta situasjon. I visse områder er landet stabilt. Så er det store behov for nødhjelp i andre deler. Det krever en langsiktig oppbygging av både primærhelsetjeneste og sykehus.

I Midt-Østen er syriske sykepleiere kjent for sin høye faglige kvalitet. Men mangelen på dem er nå spesielt stor.

Liker å følge regler som leder

Hoff er en streng leder, mener hun selv:

– Jeg er prinsipp- og regelstyrt. Det er særlig viktig i konfliktsituasjoner.

Hun har bare fire internasjonale medarbeidere.

– Systemet skal fungere fra det minuttet vi utlendinger eventuelt ikke er der lenger. Jeg driller medarbeidere kontinuerlig på humanitære prinsipper.

Kollegene hennes har ulike religioner, og de kommer fra ulike sekter.

– Det kan være spenninger mellom dem. Hver uke minner jeg om at vi er der for å hjelpe og at alle har rett til helsetjenester. Og at vi er nøytral og upolitisk, sier Hoff.

Er ikke redd for å dø

Sist Elizabeth Hoff var i Aleppo, falt det bomber hundre meter fra hotellet. Raketter var enda nærmere, og 14. etasje ble blåst av bygningen. Selv havnet hun på golvet på rommet. Men redd var hun ikke.

– Jeg går ikke rundt og er redd. Og jeg fikk ikke panikk, takk og lov.

Hun kom seg ned i tilfluktsrommet, slik hun har lært i sikkerhetstreningen.

– Du sa til Ole Torp at det er godt å ha tenkt gjennom det med liv og død?

– Helt ærlig, jeg er ikke redd for å dø. Men jeg er redd for å få et alvorlig fysisk handikap. Eller bli kidnappet og torturert. Det er lidelsen jeg frykter. Men jeg passer meg. Er ikke i områder jeg ikke bør være.

– Men i Aleppo er det risikofylt?

– Ja, der er det reell fare for livet. Ikke liten fare, heller. Men jeg går ikke bort til vinduet for å se etter at det har falt en bombe. For jeg vet at det ofte kommer en ny bombe etter den første. Jeg legger meg ned på golvet. Det hjelper å vite hva jeg skal gjøre når noe skjer.

Skal ikke hjem til jul

Nærmeste slekt er to brødre, en søster og åtte nieser og nevøer. Foreldrene er døde.

I Ålesund, der hun har vokst opp, bor hun hos en bror. Hun har flere barndomsvenninner der også. Er hun i Oslo, som nå, bor hun hos søsteren.

Forrige gang hun var i Norge, var sist jul. I år blir det ingen norsk julefeiring. Og i sommer ble det ikke en skikkelig ferie. Det går ofte to-tre måneder mellom hver gang hun er utenfor Syria, selv om regelen sier at hun skal ut hver fjerde uke.

– Nå gleder jeg meg til å komme tilbake, sier hun og kvikner ekstra til.

– Gleder deg til hva?

– Å holde grepet. Legge planer.

– Du har et spesielt liv …

– Hjemme er der du bor.

Det er på et godt beskyttet hotell i hovedstaden Damaskus. Frokost og lunsj spiser hun oftest på kontoret. Så bestiller hun mat med seg hjem om kvelden.

Savner brødskiven og fiskebollene

– Det jeg savner mest er å kunne ta meg en brødskive når jeg kommer hjem.

Gjerne med reker. Fiskeboller kunne også vært noe. Brunosten slipper hun å savne, for den er som regel med.

– Men maten i Syria er kjempegod. Nydelig mat i Aleppo. Fantastisk frukt og grønnsaker. Bøndene strever dessverre med å få ut produktene sine.

Hun leverer en dose beskrivende statistikk igjen:

Ni av ti pasienter i Damaskus er fra distriktet utenfor byen. Antallet øyeblikkelig hjelp- og traumepasienter er flerdoblet. Kronikere mangler ofte medisin. De som trenger dialyse lever ofte i angst fordi utstyr mangler. De som trenger insulin brukte før penn, men har ikke tilgang på det lenger. De må bruke dårligere utstyr.

Barna var uten dagslys

I Madaya møtte hun i januar utsultete folk som hadde levd på vann tilsatt salt og pepper i flere uker. Flere var døende. Sterke bilder gikk verden over.

– Det har jeg snakket så mye om. Men jeg var i Daraya i sommer. Der hadde de levd under jorden i to år. Barna ble holdt i en kjeller for å beskytte dem.

De hadde fått hørselskader av bombingen. Øynene var blitt oversensitive for dagslys. De hadde angst og slet med sengeveting. De var urolige, ville ikke vekk fra mor.

Hele befolkningen, nesten to tusen, ble evakuert.

Elsker folket

To dager etter dette intervjuet vil hun ha kommet hjem, en lørdagskveld.

– Søndag er arbeidsdag, og da er jeg på plass klokken 8.

– På din elskede jobb?

– Ja. Med mine elskede kolleger. Og jeg elsker det syriske folk. Det jeg ikke liker, er bomber og raketter. Og fattigdommen, som ikke eksisterte før. Nå lever 80 prosent under fattigdomsgrensen.

Jordmødre tåler en støyt

Da hun begynte å jobbe i WHO, fikk hun høre at det er legenes høyborg.

– Men det har ikke vært noe problem for meg som sykepleier og jordmor. Jordmødre er selvstendige og er vant til å bestemme uten å ha en sjef. De må tåle en støyt.

– Var du tøff som barn?

– Ja. Det var aldri et problem å være alene. Jeg hadde aldri behov for å være en del av et fellesskap, selv om vi var en stor søskenflokk. Jeg var ikke redd for å si det jeg mente.

Beslutningsdyktig har hun alltid vært:

– Det er ikke vanskelig. Så må man stå for beslutningen og ikke være redd for kritikk. Jeg ser at mange er mediastyrt, de gir etter for press med en gang. Dem har jeg ikke så stor beundring for.

Vanligste spørsmål: Er du redd?

Etter at hun var på tv har hun fått mange tilbakemeldinger.

– Særlig om Torp-programmet. Gamle kolleger i Ålesund visste ikke at jeg hadde denne jobben. De sier de er stolte, og så spør de: "Tør du det? Er du ikke redd?" Men det blir en del av hverdagen. Jeg er flink til å koble av.

Å jobbe på sykehus i Norge er hektisk også, vet hun:

– Jeg husker hvor trøtt jeg var etter alle nattevaktene på Ullevål. Sju nattevakter i strekk.

– Nå slipper du nattevaktene?

– Ja. Selv om jeg føler jeg er på vakt 24 timer i døgnet. Men jeg er privilegert som er i kontakt med mennesker. Jeg liker mennesker. Jeg liker samtaler, sier WHO-toppen.

Les også

Norsk jordmor er WHO-topp i Syria

Klarte å levere 15 tonn medisiner

Lærer bort førstehjelp til soldater