Min jobb som intensivsykepleier Alltid beredt

– Jeg vet aldri hva som venter.

En natt kommenterte jeg hvor stille det var. Minutter senere måtte jeg forholde meg til at en boligblokk hadde rast sammen. Jeg må være på tå hev hele tiden. 


Jeg har jobbet i akuttmottaket siden 1992. Det er her jeg trives. Selv om det kan bli ubehagelig travelt og jeg kommer hjem fra jobb med en pyton følelse i kroppen, vet jeg at neste vakt kan bli helt annerledes. Halve tiden jobber jeg i mottaket, resten på AMK-sentralen. Der er jeg medisinsk operatør, det er meg innringerne snakker med. 


Jeg må alltid vite hvem som ringer, hvor de ringer fra og hva problemet er. En utfordring er at jo mer alvorlig situasjonen er, jo vanskeligere kan det være å få informasjonen jeg trenger. For eksempel ved feberkramper. Mor eller far står med et barn som ikke puster og alt de klarer å tenke på er at ambulansen må komme. Da må jeg hjelpe dem til å tenke og handle rasjonelt. Jeg forsikrer om at dette vil gå bra, selv om jeg ikke kan vite det. Men jeg må gjøre det jeg kan for å avdramatisere. Får jeg innringer til å treffe nødvendige tiltak, vil situasjonen ofte løse seg på en god måte.


Den natten jeg fikk melding om at boligblokken hadde kollapset, stod jeg overfor noe helt ukjent. Den som ringte, var selv inne i en leilighet og hadde hørt et brak. Telefonen kom halv fire, en tid på døgnet da vi ofte hører fra folk med vrangforestillinger. Det var ingen grunn til å mistenke det her. Jeg omdirigerte en ambulanse til stedet for å få en situasjonsrapport. Ganske snart ble det klart at dette var en katastrofe, og at flere mennesker var savnet. Spesielt de første ti minuttene var veldig krevende. Jeg måtte tenke klart midt oppi en hendelse ingen visste omfanget av. Selve operasjonen gikk veldig greit. Jeg har klare prosedyrer å følge og samarbeidet med de på skadestedet var bra. I en sånn situasjon er disiplin nødvendig. Vi har gode rutiner for debrifing, men jeg var preget av opplevelsen i lang tid etterpå. Likevel er det ikke katastrofene som bekymrer meg. De har vi et godt apparat for å håndtere. Jeg er mer bekymret for de situasjonene der ting ikke gikk helt som de skulle. Men vi har et godt arbeidsmiljø, hvor det er mulig å få luftet ut. For meg er det helt nødvendig.


Best er det når jeg bidrar til at noen får hjelp raskt. Når de riktige tingene blir gjort i rett øyeblikk. For eksempel ved feberkramper. I begynnelsen kan det virke som en umulig situasjon. Kanskje må jeg kommandere og være bestemt. Så rett før ambulansen er fremme, kan innringer si at det ser ut til å ordne seg. Han eller hun takker og er fornøyd med hjelpen. Det gir en god følelse.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 17/2009.