Min jobb som barnesykepleier Følger små liv

– For tiden kjører jeg rundt i lykkerus.

Jeg tar hånd om premature og syke nyfødte. St. Olavs Hospital har også spesialfunksjon for nyfødte med misdannelser i magen. Derfor har vi også nyfødte som for eksempel er født med åpen buk, lukket spiserør eller lukket endetarm.

Det spesielle med nyfødt intensiv, er at vi både har kritisk syke pasienter, som for eksempel de minste premature eller barn som har manglet surstoff under fødselen og må kjøles ned, til barn som puster og spiser selv.

Jobben blir aldri rutine. Faget er i voldsom utvikling, og jeg ser at ny kunnskap raskt blir omsatt i praksis. For eksempel håndterer vi barna på en annen måte nå enn da jeg begynte i 1993. Vi har større respekt for deres smerte, og tilstreber for eksempel å stikke dem minst mulig.

Jeg er også praksisveileder, og sammen med undervisningssykepleier har jeg ansvar for å gi nyansatte kompetanse i å bruke Cpap og respirator. Det er utrolig inspirerende og lærerikt å få være med og forme nye kolleger.

En viktig del av jobben er å se barna i det intensive. Det prøver jeg også å hjelpe foreldrene med. Mange synes det er skremmende å få et veldig lite barn, omgitt av mye teknisk utstyr. Jeg hjelper dem å nærme seg barnet sitt, og forteller at barnet trenger dem. De merker veldig godt om det er mamma eller pappa som er hos dem, eller en sykepleier.

Siden mai har vi hatt et tilbud om at barn kan reise hjem med sonde. Dette er min lille baby, som jeg har fått lov å utvikle. Mange av barna ligger her lenge, og foreldrene synes det er fantastisk å få komme hjem noen uker før. Vi reiser hjem til dem, kontrollerer vekt og veileder i spisetrening. Tilbudet har blitt en stor suksess, og vi har fått midler til å videreutvikle det. Jeg kjører rundt i lykkerus.

Jeg har alltid ønsket å jobbe med barn. At det ble nyfødte var tilfeldig, men jeg trives fryktelig godt. Jeg kommer meg ikke herfra. Jeg vurderte jordmor, men på nyfødt intensiv får jeg også være med på fødsler.

Det som er vanskelig med jobben, er når barn dør eller jeg må være med å formidle triste diagnoser. Å få barn skal være begynnelse på et liv. Å oppleve at barn dør eller har en sykdom de bare vil bli dårligere av, er tungt. I bunn for sykepleie ligger et ønske om å hjelpe og trøste, men det er vanskelig å være der for foreldrene i sånne situasjoner. Heldigvis skjer ikke det ofte. De fleste barna jeg møter, går det bra med.

Det beste er å være med å ta imot et prematurt barn, og så være kontaktsykepleier fram til barnet reiser hjem. Det er veldig givende. Ofte kommer familien innom på besøk etter at de er skrevet ut. Vi får julekort, og har også fått konfirmasjonsbilder. Det er utrolig å se at de bitte små barna er blitt til store ungdommer, som ikke bærer noe preg av at de er født for tidlig. 

Historien sto på trykk i Sykepleier nr. 11/2012.