Min jobb som flyktninghelsesøster Gir omsorg til de som er unge og alene

Bildet viser Eline Svenneby Halvorsen, i bakgrunnen spiller en ung gutt biljard.
ER OGSÅ MED PÅ AKTIVITETER: – Det er en hyggelig del av jobben, sier Eline Svenneby Halvorsen.

– Vi kan ikke love noen ting, men vi kan gjøre ting bedre her og nå.

«Åh, det var ikke dette jeg hadde tenkt», var det første som slo meg da jeg ble tilbudt stillingen som flyktninghelsesøster. Jeg hadde likt godt å jobbe på asylmottak, men som nyutdannet helsesøster så jeg for meg å være på helsestasjon eller barneskole. Så bestemte jeg meg for å prøve i ett år. Nå er jeg her på tredje året, og har ikke tenkt til å slutte.

Jeg er på et transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Dette er det andre stedet de kommer til etter ankomst Norge. Det betyr at de er screenet for tuberkulose og liknende, men har ikke fått tildelt fastlege. Som flyktninghelsesøster har jeg ansvar for helsen deres og mitt mandat er å stabilisere. Jeg graver ikke i traumene de har opplevd, men tar utgangspunkt i symptomene her og nå.

Jeg prøver å ha kontordøren åpen hele dagen. De kan bestille time, men mange synes det enkleste er å komme på døren. De kommer med ting som plager dem der og da, som en tett nese, eller mer alvorlige ting som smerter i brystet på grunn av angst. Noen kommer ofte, andre nesten aldri. For noen er det å stikke innom meg en av dagens aktiviteter.

De som er i transittmottak er ikke garantert opphold i Norge. Vi kan ikke love dem noen ting. Men vi kan gi dem kunnskap og bidra til at de har det best mulig akkurat nå. Jeg tenker at det å oppleve snille mennesker gir håp.

Mange lurer på hvordan stemningen er på et slikt mottak. Da sier jeg den er veldig god. Det er nesten som en leirskole. Oppe i alt det triste får ungdommene nye venner, de forelsker seg og gjør masse morsomme aktiviteter. Samtidig kommer det sårbare lett frem. Om de slår seg, kan de bli veldig lei seg. Når de vår vondt, vekkes noe i dem. Da trøster jeg, gir ekstra omsorg og er raus med plaster. Det samme om de er forkjølet. Det er mye omsorg i nesespray og Repsil. De er her uten foreldre, og mye av jobben min er å være en voksenperson.

Jeg har god erfaring med å møte dem i grupper. Jeg samler ungdommer med samme språk og tar opp blant annet søvn og ernæring, smerteuttrykk og hva som er vanlig å slite med i deres situasjon. Om de opplever at de er normale, er det mye lettere for dem å takle hverdagen. «Jeg sov bedre bare av å vite at andre sliter med søvnen», var det en som sa.

Tidligere bodde det 140 ungdommer her, akkurat nå er det bare 16. Så da gjør jeg i tillegg andre oppgaver, som å jobbe på fastlegekontor eller følge opp flyktninger bosatt i kommunen. Men jeg liker aller best å være på mottaket. Ungdommene kommer alene og trenger så veldig en voksenperson. De har en stor plass i hjertet mitt.

Artikkelen sto på trykk i Sykepleien nr. 2/2017.