Hos de aller minste

Barn har alltid fascinert meg. Jeg har jobbet med barn hele mitt voksne liv. På tre ulike prematuravdelinger og på Nasjonalt kompetansesenter for hjemmerespiratorbehandling. Når du jobber med barn, jobber du ikke bare med én pasient, men med en hel familie. Det fokuset liker jeg godt.

Spesielt fascinert er jeg av at de ørsmå, skrøpelige menneskene som kommer til oss og som trenger hjelp til alle vitale funksjoner, og som etterhvert vokser til og reiser hjem som små fine babyer. Det er en helt spesiell opplevelse hver gang det skjer.

Jeg hadde ikke planlagt å bli leder, men jeg ønsket å være med å utvikle en ny organisasjonsstruktur. Så da barneklinikken skulle omorganiseres søkte jeg lederjobben. Jeg liker struktur og langtidsplanlegging. Vi utarbeider handlingsplaner for tre – fire år av gangen.

Jeg ønsker å synliggjøre avdelingen og arbeider for at vi skal nå felles faglige mål. Inn under dette arbeidet hører også organisering av prosjekter, undervisning og prioritering av kurs til de ansatte. Jeg brenner veldig for fagutvikling.

I utgangspunktet tenkte jeg at det å være leder er en posisjon mellom barken og veden, men det oppleves ikke slik på vår avdeling. Jeg er så fantastisk heldig å ha en flott og stabil medarbeidergruppe. De er engasjerte, har lang fartstid og høy kompetanse; 80 prosent har spesialutdanning. I tillegg har vi et spesielt godt samarbeid med både legegruppen og ledergruppen. Dette gjør noe med arbeidsmiljøet totalt sett.

Pasientene våre er de for tidlig fødte, syke nyfødte og nyfødte med misdannelser. Jeg starter hver dag inne på avdelingen klokken kvart på syv. Jeg ønsker å være en synlig leder, og det er viktig for meg å prate med noen på alle skift i løpet av dagen. Jeg setter meg aldri ned og tar imot skriftlig rapport, men foretrekker å snakke med nattevakten inne på avdelingen, det rekker jeg når jeg kommer så tidlig. På den måte får jeg også best inntrykk av hvordan det står til på avdelingen. Etterpå kartlegger jeg dagens ressurser, finner ut om vi trenger ekstravakter eller om vi har noen til overs. Halv ni går jeg i driftsmøte med klinikkledelsen, her ser vi på den totale ressursdekningen på hele klinikken. Annenhver uke er jeg driftsansvarlig, da sitter jeg på kontoret og gjør forefallende papirarbeid, svarer på e-post og telefoner og så videre. De andre ukene driver jeg med langtidsplanlegging.

Jeg går alltid en runde på slutten av dagen for å hilse på dem som kommer på seinvakt og oppdatere status i driftssituasjonen.

Det mest utfordrende ved denne jobben er samhandling rundt arbeidstidsplaner. Jeg føler for eksempel at resultatet vi kom frem til sist ikke er til det beste for medarbeiderne mine. Men det å være leder innebærer av og til å måtte svelge en kamel.

Historien sto på trykk i Sykepleier nr. 16/2009.