Min jobb på sykehjem Jobber for øyeblikket

– For noen er det viktigst å ha det best mulig her og nå.

Jeg jobber på en skjermet enhet hvor beboerne har fremskreden demens. Det vil si at det egentlig går bare en vei. Det er ikke snakk om rehabilitering. Vi vet ikke hva som skjer med pasienten i neste øyeblikk. Nettopp derfor blir det viktig å gjøre mest mulig ut av den situasjonen de er i. Det handler om de små tingene; om å sette seg ned og prate, holde i en hånd, eller synge med dem.

Det første som skjer hver dag er at vi får rapport av nattevakten. Deretter fordeler vi morgenstellet mellom oss. Vi fordeler også andre oppgaver, som blodprøver, å følge beboerne til tannlegen, trim eller andre aktiviteter på huset.

Som sykepleier er det ofte jeg som fordeler oppgavene, i tillegg til at jeg har ansvar for medisinutdeling og administrasjon. Så er det frokost, og da sørger vi for at de beboerne vi har ansvar for den dagen, møter opp til måltidet. Det samme gjelder til lunsj og middag. Som sykepleier skal jeg ha oversikt over helheten, vite om noen tenger noe spesielt, for eksempel sårstell eller tilsyn av lege. En annen sykepleieoppgave er å jobbe med tiltaksplaner og veilede andre ansatte.

Egentlig ville jeg bli jordmor, men allerede tidlig på studiet ombestemte jeg meg. Jeg jobbet som pleieassistent på sykehjem og fikk fast jobb som assisterende avdelingssykepleier der med en gang jeg var ferdig utdannet.

Jeg trives god med å jobbe med eldre og synes demens er et spennende fagområde. Jeg begynte på Paulus for tre år siden. Jeg kjente en som jobbet her og hadde hørt mye bra om stedet. Avdelingen vår er liten, og vi har et godt forhold til beboerne. Vi driver mye miljøbehandling. Pasientgruppen vår er fysisk oppegående, men enkelte kan være utagerende, og det hender noen stikker av.

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig eller feil behandling av den enkelte beboer, derfor er det viktig å ha noen å diskutere sykepleiefaglige problemstillinger med. Derfor er jeg veldig fornøyd med at vi er tre sykepleiere på avdelingen.

Hvis jeg skal trekke frem noe negativt, må det være at dagene innimellom kan bli litt like. I grunnen er det opp til meg selv å gjøre noe med akkurat det. Men man har ikke alltid like mye overskudd, og noen ganger kan det også bli hektisk. Som sykepleier må jeg innimellom slippe alt jeg har i hendene for å hjelpe andre i en akutt situasjon.

Fine øyeblikk på jobb kan være hvis en beboer er litt ekstra nedfor en dag og ikke vil stå opp, men likevel lar seg overtale til å bli med inn til frokost og et par timer etter synger og traller og hygger seg. Eller hvis en som har vært aggressiv uforvarende gir meg en klem.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 5/2012.