Min jobb som trivselsykepleier og barnesykepleier Magiske øyeblikk

– Når ungene ber om noe, ordner jeg det.

Jeg har laget min egen tittel: Trivselsykepleier. Å skape trivsel er noe jeg vil fronte, og grep sjansen da jeg fikk den. Jeg ble spurt av Barnekreftforeningen om å jobbe som aktivitør, men alle synes det er kult at jeg kaller meg trivselsykepleier. Dette er jeg i førti prosent stilling, resten av tiden er jeg barnesykepleier.

Hovedessensen er å være til stede i nuet, å møte barnet der og da og skape magiske øyeblikk. Jobben er 20 prosent planlegging og 80 prosent improvisasjon. Jeg bruker det jeg har for hånden, og har laget cowboyhatter av pussbekken og bilbane av tisseflasker. Men jeg er også opptatt av å ha ordnet ting som er lett å hente frem. Når jeg spør hva ungene er interessert i å gjøre, er det der og da de har lyst og overskudd. Jeg pleier å si at ingenting er umulig, det tar bare litt lengre tid.

Barn på sykehus opplever mye vondt og er ofte slitne, men det går an å gi dem pustepauser. Kanskje orker de ikke holde på så lenge, men øyeblikkene varer lenge. Jeg husker jeg brukte to timer på at en veldig syk gutt skulle få spille online med vennene sine. Han orket 90 sekunder, men fikk oppfylt et av sine siste ønsker.

Å skape trivsel kan også være å sitte ned og prate eller se en film. Noen ungdommer kommer til sykehuset med en bag med dvd-er og vil helst bare få kur og reise hjem igjen. Fordem kan jeg ordne småting som et blad eller en plakat.

Som trivselssykepleier jobber jeg helst kveld, for da skjer det lite på sykehuset. Det samme gjelder helger, så på fredager pleier jeg å tilrettelegge for aktiviteter. Det er ikke alltid ungene orker å gjøre det jeg har lagt fram, men jeg har gitt dem muligheten. Jeg har lært meg til å ikke å ha for store forventninger til hva de orker, det er viktig ikke å bli skuffet.

Ungene kan bli demotiverte av å være på sykehus. De vil opp og løpe, men er for syke. Da kan robotjakt motivere dem. På St. Olav har vi 21 alenegående vogner, og de jakter vi på. Vi har en liste med alle sammen, og krysser av etter hvert som vi finner dem. Det fenger helt opp i 15-årsalderen.

At jeg er barnesykepleier opplever jeg som en styrke. Om noe skjer, vet jeg hva jeg skal gjøre. Da ordner jeg opp og ringer på hjelp. Foreldrene sier det føles trygt. Samtidig er jeg veldig bevisst på hva jeg gjør og ikke gjør.

Som trivselsykepleier gjør jeg ikke prosedyrer, men jeg kan være med barnet og avlede fra det vonde. Helst ville jeg vært trivselsykepleier hele tiden. Å skape magiske øyeblikk ved å improvisere i leken er noe alle bør være opptatt av. Carpe Diem! 

Historien sto på trykk i Sykepleier nr. 6/2013

Tilbake til startsiden for sykepleie for barn: