Min jobb som sykepleier for eldre «Ordentlig» sykepleier

– Jeg liker ikke tittelen saksbehandler, den gir feil assosiasjoner. 

Jeg er først og fremst sykepleier, og jobben jeg gjør er basert på et sterkt engasjement og nært forhold til brukerne. De fleste forbinder en saksbehandler med noe fjernt og upersonlig, men i virkeligheten kjenner vi brukerne våre svært godt og gløder for sakene deres.
Arbeidet består i å veilede, vurdere og gi råd om helsetjenester til personer over 18 år som for eksempel ønsker støttekontakt, trygghetsalarm, hjemmesykepleie, sykehjemsplass og ambulerende rehabiliteringsteam.

Hver dag starter med et morgenmøte der vi går gjennom og fordeler nye saker. Vi følger brukerne, det vil si at når vi har vært saksbehandler for en person så fortsetter vi å ta alle sakene som angår denne personen. Og hvis vi har en sak for kona tar vi også saken til mannen. 

Jeg er stadig ute på befaring og hjemme hos brukerne. Jeg blir ofte spurt om jeg ikke heller vil jobbe som ordentlig sykepleier. Men jeg gjør jo det! Jeg liker spesielt godt å jobbe med alvorlig syke kreftpasienter. Jeg føler jeg har noe å gi dem. Jeg tør å gå inn i de vanskelige, men viktige samtalene. Jeg jobber også gjerne med ME-pasienter. Hvordan gi dem et godt og tilpasset tilbud? Det er et vanskelig felt i og med at det foreløpig ikke finnes noen behandling. Dette gjør det utfordrende å finne et godt tilbud, men nettopp derfor også ekstra spennende.

Vi får utdelt tre til ti nye saker per dag. Enkelte saker kan vi løse fra kontoret, for eksempel søknader om trygghetsalarm eller hjemmesykepleie og enkle oppdrag som sårstell. Men de fleste saker krever at vi drar ut. Ofte besøker vi brukeren på sykehuset, deretter blir vi eventuelt med pårørende hjem og ser på forholdene der. Vi kartlegger funksjonsbehov og finner ut hva han eller hun trenger. Hva kan vi tilby? Hvilke ressurser har brukeren? Ofte behandler vi søknadene i tverrfaglige samarbeidsmøter, så fatter vi vedtak.

Det er godt å kunne bidra til at folk får det bedre. Jeg liker å ha overblikk og trekke i trådene. Og jeg ser at jobben jeg gjør nytter. Men jeg skulle gjerne hatt bedre tid på hver sak. Og selvsagt skulle jeg ønske at virkemidlene var bedre; som flere sykehjemsplasser og en bedre bemannet hjemmetjeneste.

En gang kom jeg hjem til en dame med demenssykdom. Plutselig satte hun seg til pianoet og begynte å spille. Det var fantastisk. Uansett hvor syke vi blir er vi i besittelse av ressurser. En viktig del av jobben min er å finne disse. Det er viktig ikke å gi så mye hjelp at brukeren ikke får brukt ressursene sine.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 4/2011.