Min jobb som helsesøster Ungdom er min greie

– Jeg når fram til dem, og det gjør meg veldig glad.

Jeg liker best å være i klasserommet og undervise. Jeg liker å stå der. Det bor en skuespiller i enhver lærer.

Klassen jeg er kontaktlærer for er en fin gjeng på 19 elever. De går første året på videregående skole, på Helse- og sosialfag. Min jobb er å gi dem grunnleggende kunnskaper om yrket, helsefremmende arbeid, kommunikasjon og samhandling.

Jeg jobbet ti år som sykepleier før jeg tok pedagogikk og ble lærer i 1983. Siden har jeg videreutdannet meg til helsesøster og jobbet et par år som det. Da jobbet jeg med forebyggende arbeid blant barn og ungdom. Det har mange paralleller til arbeidet som lærer.

Overfor elevene mine skal jeg være leder, veileder, kunnskapsformidler og omsorgsperson. Det er mange roller som skal fylles. Jeg skal skape trivsel i klassen og gi dem glede over læring. Jeg gir mye ros. Ved skolestart er det viktigste å skape trygghet og arbeidsro i klassen. Uro godtas ikke; eleven får klar melding om at dette er manglende respekt for medelever og lærer.

Tidligere var det en grense på 15 elever i en yrkesfagklasse. Den er borte, og klassene blir større. Med stykkprisfinansieringen vi har i Oslo blir det økonomien som styrer, ikke hva som gagner eleven. Mange av elevene har store behov for ekstra hjelp, og av og til føler jeg at jeg verken har ressurser eller kompetanse til å gi dem den oppfølgingen de fortjener. I de verste tilfellene føler jeg vi tar fra elevene verdigheten. Når jeg i tillegg til undervisningen har fagmøter, ansvarsgruppemøter, midtveissamtaler, elevsamtaler og elevtjenestemøter som skal dokumenteres, så tar dette mye tid på bekostning av min oppgave i klasserommet.

Jeg prøver å bruke humor. Det liker elevene. Når jeg, en dame på 61 år, sier «ungdom skal ha mest mulig sex, og best mulig sex», da ler de. Jeg forteller også om personlige erfaringer fra da jeg selv var ung. Om da jeg selv ble utsatt for hersketeknikker, og hva det gjør med selvbilde. Slikt husker elevene. Og så bruker jeg mye kroppsspråk. Jeg visualiserer.

Jeg kommuniserer best med ungdom. Det er min greie. Jeg når fram til dem, og det gjør meg veldig glad. Uansett hvor slitsomt skoleåret har vært, så er det alltid verdt det når våren kommer. Når jeg ser at de i løpet av året har lært noe om respekt for eget liv, da vet jeg at de også får respekt for andres liv. Og når de har tilegnet seg denne grunnleggende egenskapen, finner de alltid veien videre. Respekt for egne følelser er ikke noe fag, men noe alle lærere kan undervise i. Det er den beste hjelpen man kan gi ungdom.

I det store og det hele skal jeg gi dem et grunnlag som gjør dem i stand til å ta et valg: Er det dette de vil drive med?

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 14/2010.