fbpx Hjemmefronten advarte sykepleiere mot å hjelpe de tvangsevakuerte Hopp til hovedinnhold

Forfatterintervju: Hjemmefronten advarte sykepleiere mot å hjelpe de tvangsevakuerte

Bildet viser professor emeritus Ingunn Elstad
UKJENT PAROLE: Sykepleieprofessor og forfatter Ingunn Elstad har funnet en parole fra Hjemmefrontledelsens sykepleierskegruppe som hittil har vært ukjent: Den ble trykket i illegale aviser og beordret sykepleiere til ikke å dra nordover for å hjelpe de tvangsevakuerte. (Foto: Jan-Erik Stensgård)

Sykepleiere hadde en nøkkelrolle under tvangsevakueringen fra Finnmark og Nord-Troms under krigen. Men Ingunn Elstad har funnet ut at flere sykepleiere kunne hjulpet til, hadde det ikke vært for at Hjemmefronten advarte mot det.

På akkurat denne tida for 76 år siden pågikk det for fullt:

28. oktober 1944 beordret Hitler tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms. Befolkningen fikk ordre av tyske soldater om å forlate hjemstedene sine, før det ble satt fyr på husene deres.

Deler av Øst-Finnmark ble ikke tvangsevakuert, fordi den tyske krigsmakten alllerede hadde trukket seg ut. I resten av det store området skulle alle bort.

Tyske offiserer protesterte

– Befalingen kom uventet på alle, til og med de tyske offiserene. Mange av dem protesterte. Men Quisling var tidlig kjent med planen, bidro til gjennomføringen og protesterte ikke, sier Ingunn Elstad.

Hun er professor emerita i sykepleie ved UiT, Norges arktiske universitet, og har akkurat sluppet boka «Tvangsevakueringa» på Orkana Akademisk forlag.

bildet viser forsiden av boka
NYTT LYS: Ingunn Elstad skriver om bakgrunnen for, gjennomføringen av og overlevelsen under tvangsevakueringen, og har funnet frem til detaljer rundt historien som ikke har vært kjent før. Forsiden av boka viser tvangsevakuerte på kaia i Tromsø.

Boka er tjukk, over 500 sider. Ingunn Elstad har jobbet med den i flere år, særlig i de to siste etter at hun ble pensjonist. Hun har brukt skriftlige kilder; norske, tyske og britiske. Alt fra nasjonale arkiver via lokalhistoriske skrifter til personlige brev.

Noe av det hun fant, har ikke vært kjent tidligere.

Knapt 50 000 ble tvangsevakuert

Flere av de tvangsevakuerte fikk bare et par timer å pakke på, med beskjed om at de ville bli skutt hvis de ikke dro.

Det gjaldt også institusjonene, for eksempel gamlehjemmet i Lebesby. De ansatte der hadde trodd at bygda skulle spares, siden stedet lå øde til uten veiforbindelse til resten av fylket.

De fleste i Finnmark og Nord-Troms ble ført bort med tvang. Noen gjemte seg, men ble funnet av tyskerne. Da ble mennene arrestert, mens kvinner og barn ble tvangsevakuert. Noen klarte å holde seg skjult helt til mai neste år, da krigen var over.

– Man regner med at 23 000 var igjen i Finnmark og Nord-Troms ut krigen, mens knapt 50 000 ble tvangsevakuert sørover. Blant disse var det 25 institusjoner med et ukjent antall pasienter, sier Elstad.

Bildet viser sykepleier Lovise Fossbakk
LEBESBY GAMLEHJEM: Sykepleier Lovise Fossbakk tilbake i Lebesby på tomta til gamlehjemmet etter krigen. Hun ble tvangsevakuert med gamlehjemmet. (Foto: Norges Samemisjon)

Usikre dødstall

Det største trykket var i de to første månedene, men tvangsevakueringen og brenningen pågikk helt til krigens slutt. Hammerfest med det nye og flotte sykehuset ble tvangsevakuert tidlig i november og brent i mars, og på Skjervøy i Nord-Troms ble det brent i etapper, helt til begynnelsen av mai 1945. Raseringen stanset ved Lyngen.

Historikeren Arvid Petterson har funnet at mer enn 300 personer døde etter oktober 1944 som følge av krigshandlingene i Finnmark og Nord-Troms. Han oppgir rundt 90 personer som døde som tvangsevakuerte frem til freden, men gjør ikke krav på å ha komplette opplysninger. Dette er fremdeles ufullstendig kartlagt. 

– Det er vanskelig å si hvem som døde som direkte følge av tvangsevakueringen, når så mange var syke fra før. Jeg er med i et prosjekt der vi skal gå gjennom alle dødsmeldingene, men arbeidet er utsatt på grunn av koronaen, sier Elstad.

Hun peker på at 22–23 mennesker døde under og etter én eneste transport, ammunisjonsskipet «Carl Arp» som gikk med 1850 tvangsevakuerte fra Porsanger til Narvik.

– Difteri og dysenteri brøt ut i trengselen om bord. De hygieniske forholdene var forferdelige. Der var en lege som gikk tom for difteriserum, forteller Elstad.

Sykepleierne i en nøkkelrolle

Elstad skriver om bakgrunnen for, gjennomføringen av og overlevelsen under tvangsevakueringen. En overlevelse som antakelig ville vært mye dårligere uten sykepleiernes innsats.

Flere kapitler handler om sykepleierne under disse spesielle månedene. Ingen vet hvor mange de var, men Elstad mener de hadde en nøkkelrolle i tvangsevakueringen.

– Det hadde de på to måter: Dels var det de tvangsevakuerte sykepleierne selv, som tok seg av sine pasienter gjennom transportene slik at de fleste klarte seg. Og dels var det sykepleierne som jobbet med å ta imot de tvangsevakuerte på transittplassene der de tvangsevakuerte måtte innom for å skifte mellom transportmidler, sier hun.

Tromsø, Mosjøen, Narvik, Harstad, Trondheim, Drammen og Oslo var slike transittplasser. Flesteparten av de tvangsevakuerte havnet i Nordland, Trøndelag og den delen av Troms som ikke var brent.

Tromsø fikk en stor del av trykket, som det første transittstedet for mange. I løpet av november kom mer enn 30 000 mennesker gjennom byen som den gangen hadde knapt 10 000 innbyggere.

– Byen ble en mørklagt trengsel, der tusenvis kjempet for å finne frem og holde på familiemedlemmene, sier Elstad.

bildet viser person i båre på redningsskøyta
REDNINGSSKØYTA: En person blir tatt om bord på båre på redningsskøyta under tvangsevakueringen. (Foto: Redningsselskapet)

Underveis på reisene

Reisene til de tvangsevakuerte varte ofte en til flere uker. Syke- og gamlehjemmene ble fraktet til Trøndelag og Østlandet og var underveis i to–tre uker eller mer. Pasientene fikk i noen tilfeller med seg bare en av sykepleierne og en avdelingspike.

– Mange av pasientene var syke og hadde ikke klart reisen uten helsepersonell. Flere hadde tuberkulose, og en del var døende, sier Elstad.

Epidemier er alltid den store faren med store folkeflyttinger. Man fryktet særlig for difteri, som hadde slått hardt ut i Troms fra høsten 1942 og spredte seg i hele landsdelen. I 1944 raste den fremdeles med full styrke i Finnmark.

Ellers var det epidemier med dysenteri og gastroenteritter som herjet. Sykepleierne prøvde så godt de kunne å ta seg av pasientene sine, selv om de manglet vann, klær og utstyr, som bandasjer.

– Tekstilmangelen var en stor utfordring. På transittstedene pakket de pasienter inn i papir, fordi de ikke hadde skift til dem mens klærne tørket. Det forekom også at spedbarn ble pakket inn i papir under båttransportene. Familiene fikk ikke ta med tilstrekkelig tøy til skifte, forteller Elstad.

Befolkningen dro med fullastede busser og båter. Fiskebåter og redningsskøyter ble brukt. Det samme ble to tyske krigsskip som til sammen tok 3000 passasjerer.

– En plan var at alle skulle til Mosjøen med båt og videre med tog, sier Elstad.

De tyske krigsskipene gikk til Narvik. Der ble barnefamilier tatt imot hjemme hos befolkningen i byen, og bidro til at Narvik fikk en smittetopp.

Bading, avlusing, triagering og vakter på 14 timer

På transittstedet Tromsø var det bading og avlusning.

– Avlusing ble først og fremst gjort for å forebygge flekktyfus, en av de farlige gamle krigssykdommene, som blir spredt med lus, sier Elstad.

I Tromsø var det lasarettet som ble tatt i bruk til dette. Sykepleierne triagerte og hadde myndighet til å legge inn de akutt syke på sykehus. De kalte det legevakt, men de hadde bare én lege med daglig tilsyn der. Han hadde også ansvaret for båtene og andre institusjoner i byen.

– Det var et voldsomt trykk i Tromsø i november. Sykepleierne jobbet døgnet rundt i 11-timersvakter. I Mosjøen kunne det bli 12–14 timers arbeidsdag.

Der skrev en anonym sykepleier i et brev fra Mosjøen:

«Forleden morgen finner vi 58 gamle fra Honningsvåg, hvorav ca. 20 sengeliggende, i alderen omkring 90 år. De lå tett i tett på gulvet i et lasterom. Et par dager etter kom det 500, så 900, en aften 550, hvorav 30 sinnssyke og 40 syke.»

– Hvordan var lønna?

– Det har jeg ikke undersøkt. Sannsynligvis var den det samme de hadde ellers, ingen tillegg eller overtid.

– Det hjalp ikke å klage til NSF?

– Nei, Sykepleierforbundet var ikke å regne med, siden de var overtatt av NS.

bildet viser pasienter på reservesykehuset på Byåsen skole i 1944
RESERVESYKEHUS: Byåsen skole i Trondheim fungerte som reservesykehus for de tvangsevakuerte. (Foto: Trondheim Byarkiv)

60 spedbarn døde

Sykepleierne skrev ikke pasientjournaler fra transittstedene. Men Ingunn Elstad har funnet blant annet et brev som sykepleier Sigrid Kruse ved lasarettet i Tromsø skrev til kjæresten sin:

«En ung pike, jeg antar ca. 20 år … kom med sitt lille barn på 2 måneder. «Hun er visst syk.» Den lille lå der blek og tynn med store, feberblanke øyne og kort, hivende pust. Hun var nok syk, ja, meget syk også. Vi skulle bade henne først, deretter sendte vi henne rett på sykehuset. Noe så elendig! Ikke noe å skifte med, ikke stelt på to dager. Det luktet gammel urin og huden var svidd sår av å ligge i de våte bleiene. Store, stygge sår. Straks vi hadde fått stelt henne, så det ut for at hun likte seg, sluttet å skrike og sovnet. På sykehuset stilte de diagnosen: Pnevmoni [lungebetennelse]. Samtidig fikk jeg vite at den jeg tok imot søndag … var død. Det var også en evakuert gutt på fem måneder med pnevmoni.»

Spedbarnsdødeligheten steg kraftig med en gang tvangsevakueringen begynte. Elstad fant at 32 spedbarn fra Finnmark og Nord-Troms døde i november og desember 1944, da de fleste evakueringstransportene gikk.

– Totalt døde 60 av de tvangsevakuerte spedbarna mellom oktober og mai. Tidligere har man gått ut fra et mye lavere tall, sier Elstad.

Sykepleiermangel og ukjent parole

Det ble telegrafert gjentatte ganger fra Tromsø og Mosjøen om at de trengte flere sykepleiere sørfra til å hjelpe til med de tvangsevakuerte. Det ble blant annet bedt om 50 til Tromsø og 20 til Mosjøen. Totalt ble det rekruttert 30 sykepleiere sørfra nordover, de fleste gjennom Røde Kors. De ble fordelt mellom Mosjøen, Harstad, Narvik, Gibostad på Senja og Tromsø.

Men dette ble ikke gjort uten konflikter. Sykehusleger protesterte, fordi det var allerede en sykepleiermangel ved sykehusene sørpå, og det var også uenigheter om hvem som skulle styre dem – Røde Kors, eller den NS-styrte evakueringskommandoen.

Det var også innført kommunikasjonsstopp ved Tromsø. Ingen informasjon kom sørover til å begynne med. Hitlers ordre ble heller ikke kjent før etter krigen.

Legen og NS-mannen som var medisinaldirektør, Torleif Østrem, tvangsutskrev i tillegg 30 sykepleiere, 20 fra Ullevål og 10 fra Rikshospitalet, med trussel om arrest hvis de ikke dro. Men sykepleierne gikk i dekning på ordre fra Hjemmefronten. Parolen fra Hjemmefronten har hittil vært ukjent: Den advarte sykepleiere mot å dra nordover for å hjelpe de tvangsevakuerte.

Bildet viser parolen til Hjemmefrontens sykepleierskegruppe
PAROLEN: Vanskelig å lese, men dette er parolen fra Hjemmefrontens sykepleierskegruppe som Ingunn Elstad fant i flere illegale aviser fra høsten 1944.

19 rømte til Sverige

I parolen hevdet Hjemmefronten at det ikke var behov for sykepleiere til å ta seg av de tvangsevakuerte, men at arbeidet kunne gjøres av hvem som helst uten utdanning. De mente det hele var en dekkoperasjon for å få sykepleierne med i den tyske saniteten.

«I anledning av at en del sykepleiersker fra Ullevål er beordret til Nord-Norge, opplyser Hjemmefrontledelsens sykepleierskegruppe at ingen må følge en slik ordre. De som får ordren bør øyeblikkelig gå i dekning, dog ikke i sykehuset,» sto det.

– Det resulterte i at 100 sykepleiere ved Ullevål sykehus gikk under jorden. 19 av de 20 som skulle sendes nordover fra Ullevål rømte til Sverige, med fare for eget liv. De kunne bli skutt hvis de ble oppdaget, sier hun.

Ullevål var et kjent «Jøssingsykehus», der var altså mange antinazister. Sykehuset hadde en egen avdeling for politiske fanger. Sykepleierne der hadde sett hva som skjedde med fanger som ble torturert av tyskerne. De hjalp flere av dem å rømme mens de var innlagt på sykehuset.

– Parolen skapte problemer

– Hadde Hjemmefronten rett i sin mistanke?

– Nei, sykepleierne som kom nordover, arbeidet bare med de tvangsevakuerte. Det var ingenting som tydet på at det var planer om å rekruttere dem til den tyske saniteten her, sier Elstad.

– Hva førte Hjemmefrontens parole til?

– Det skapte jo både problemer med å rekruttere sykepleiere og en holdning om at man ikke burde hjelpe de tvangsevakuerte. Fra før betraktet noen de tvangsevakuerte som suspekte og ikke gode patrioter. Særlig til å begynne med. Det var ikke noen klok ledelse av befolkningen Hjemmefronten utviste der.

En justert variant av parolen gikk ut ti dager etterpå. Den sa at det var greit å hjelpe de tvangsevakuerte, men at man ikke måtte samarbeide med tyskerne eller myndighetene om det.

– Det var umulig å hjelpe de tvangsevakuerte uten å samarbeide med myndighetene, som jo var styrt av NS. Det var de som administrerte logistikken rundt tvangsevakueringen. Også Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening måtte det. Flere titusen mennesker, syke og friske, måtte tas imot. Samarbeid med myndighetene var derfor nødvendig.

Bildet viser nedbrenning av Vadsø i 1944
VADSØ I BRANN: Tyskerne setter fyr på Vadsø før de trekker seg tilbake høsten 1944. (Foto: NTB)

– Var ikke den brente jords taktikk

Et hovedpoeng i boken til Elstad er at tvangsevakueringen ikke var den brente jords taktikk, slik den ofte har vært omtalt som.

– Den brente jords taktikk er en militær operasjon for å unngå at fienden følger etter. Men da blir det jo helt meningsløst å fjerne alt folket. Alle syke og alle barn. Dette var et angrep på sivile. Det samme ble gjort under den tyske retretten fra Øst-Europa, under mye større brutalitet. Det var et ønske om fortsatt å ha kontroll på befolkningen, fastslår hun.

I 2005 kom det frem at regjeringen Gerhardsen hadde hatt samme planer om tvangsevakuering igjen, under den kalde krigen, dersom Sovjetunionen skulle komme over grensen. I dag ruster det norske forsvaret opp langs grensen i nordøst, i tillegg er USA og Nato blitt mer aktive i regionen.

– Tenker du at tvangsevakuering av den nordligste befolkningen i Norge kan skje igjen?

– Vi må håpe at noe slikt aldri skjer igjen.

Podcast På flukt i nord

Bildet viser professor Ingunn Elstad på Skansen i Tromsø.
HISTORISK GRUNN: Skansen og det gamle lasarettet i Tromsø spilte en viktig rolle under tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms, forteller professor Ingunn Elstad. Foto: Ingvald Bergsagel

Sykepleiere spilte sentrale roller under tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms under andre verdenskrig. Professor Ingunn Elstad i Tromsø forteller om den dramatiske perioden i norsk historie.

(Klikk på avspilleren over for å høre historien.)

- Vi har her i vår fredlige del av verden heller ikke vært forskånet fra flukt, krig og det å bli revet opp fra hjemplassen og fraktet ut i det uvisse.

Det sier Ingunn Elstad, professor i sykepleie ved Institutt for helse og omsorgsfag på Universitetet i Tromsø.

I denne episoden av Sykepleiens podcast har vi tatt turen til Tromsø og det gamle festningsverket Skansen.

Her møter vi Elstad, som blant annet forteller om sykepleiernes rolle under tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms.

Du finner også podcasten på  Itunes  og via Apples  podcast-app . Der kan du også abonnere, slik at du ikke går glipp av nye episoder.

Her kan du høre  alle tidligere episoder av Sykepleiens podcast.

Musikk: «Quentin» av Strong Suit, lisensiert under CC BY-SA 4.0.