fbpx – Ambulansepersonell var helsevesenets leilendinger Hopp til hovedinnhold

– Ambulansepersonell var helsevesenets leilendinger

bildet viser ambulansesjef Erlend Sundland
EN BRYTNINGSTID: Erlend Sundland tok over som ambulansesjef i 1998 og har vært med på en brytningstid for ambulansetjenesten. Jobben hans har gått fra å være en slags regnskapsfører til å lede et eget medisinsk fag. (Foto: Lena Knutli)

Anestesisykepleier og ambulansesjef Erlend Sundland har sett ambulansetjenesten utvikle seg fra privat drevet transportfirma til offentlig spesialisert helsetjeneste. Han har sekken full av yrkeshistorie når han nå blir pensjonist.

– Jeg har stått som ambulansearbeider i veikanten i Irak med hardt skadede pasienter og kjent hvor alene og fryktelig naken du føler deg da. Det er ikke som på sykehus, hvor du har 20 kolleger i ryggen, sier Erlend Sundland (66).

Han er anestesisykepleier og har jobbet som avdelingssjef for ambulansetjenesten ved St. Olavs Hospital i over 23 år, siden januar 1998, da det het Regionsykehuset i Trondheim (RiT).

Første april går Sundland av med AFP, så Sykepleien benytter sjansen til å få noen ord med mannen før han gir seg pensjonisttilværelsen og barnebarna i vold.

Alene om ansvaret

Anestesisykepleieren mener opplevelsene fra FN-tjenesten i Irak i 1991 har vært gode å ha med seg i ryggmargen, selv om jobben som avdelingssjef stort sett handler om å delta på møter og atter møter.

– Det ansvaret du har alene som ambulansearbeider, er noe jeg tror NSF ikke har tenkt godt nok på når de mener det er så kort vei fra sykepleier til ambulansearbeider. Som ambulansearbeider må du være handlekraftig og kan ikke spekulere så lenge før du gjør noe, sier han.

– Kvaliteter som kanskje står i kontrast til de mange refleksjonsoppgavene ved sykepleierutdanningen?

– Ja, da jeg ble ferdig med sykepleierutdanningen i 1979, hadde vi hatt 60–70 prosent praksis. Nå er det 50 prosent. Jeg tror man blir dyktigere med mye praksis.

20 prosent gutter i klassen

Selv fikk han vekket til live sykepleiergenet etter å ha jobbet som ufaglært på Reitgjerdet psykiatriske sykehus fra 1973.

– Jeg trivdes godt med turnusarbeid og søkte sykepleien i 1976.

– Det var kanskje ikke så vanlig for menn å bli sykepleier da?

– Tja, det var jo de radikale 70-åra, så vi var flere gutter i klassen. 12 av 60, altså 20 prosent, sier han.

– Visste du allerede da at det var anestesi og ambulansefaget du ville til?

– Jeg hadde ikke peil!

Innom nyfødt intensiv og kardiologisk avdeling

Tilfeldigvis havnet den unge Erlend Sundland på RiT, på de to barneavdelingene for barn mellom 0 til 1 år, hvorav den ene fanget interessen mer enn den andre: Den avdelingen de kalte kuvøsen, det vil si nyfødt intensiv.

– Vi fikk unger nede i 400 gram. Det var smått. De fikk bare intravenøs ernæring, altså parenteral ernæring. Det medførte at disse barna fikk gallestase, gallen ble seig og gikk i blodet. Jeg husker de små barna som lå der, helt olivengrønne i huden. Men så prøvde vi å gi morsmelk i sonde via nesen og ned i magen. Det hjalp.

Etter et og et halvt år på kuvøsen, ble det tre–fire år på kardiologisk avdeling med hjerteovervåkning.

– Den første pasienten som ble hjertetransplantert på Riket, kom fra oss.

I 1987 ble Sundland ferdig med to års videreutdanning i anestesi. Da begynte han ved anestesiavdelingen.

Irak

I 1991 fikk han permisjon for å gjøre FN-tjeneste i Irak. Der møtte han etiske problemstillinger som ikke liknet noe her hjemme.

– Vi behandlet for eksempel hardt skadede kriminelle, blant annet folk som smuglet alkohol til Kuwait. De var helt ville og prøvde å komme seg ut av ambulansen når vi skulle kjøre dem tilbake etter behandling. De visste at de ville bli skutt som straff.

Spesielt er det ei jente som festet seg i minnet hans.

– Området var tett minebelagt. Vi rykket ut med helikopter for å hente ei 15–16 år gammel jente med mineskade. Foten var revet av midt på leggen.

– Foreldrene ville ikke vi skulle ta i henne fordi de mente hun ble urein. Vi fikk sendt henne av gårde i helikopter. Jeg har mange ganger lurt på hvordan det gikk med henne. Ikke bare var hun blitt urein, men hun manglet en fot, også.

Bosnia

I 1995 var Sundland oversykepleier for FN-personell under krigen i Bosnia. Omtrent 200–300 flyktninger som overlevde massakren i Srebrenica, kom til feltsykehuset, og cirka 10 000 kom til den norske bataljonen på den lokale flyplassen. Sundland husker spesielt en mor som hadde mistet ungen sin på to–tre år under flukten og ble gjenforent med barnet på sykehuset.

– Det var ganske spesielt.

Han husker også en serbisk sykepleier som ødela alle overvåkningsmonitorene på en avdeling med 12 senger.

– Hun ville ødelegge for de muslimske sykepleierne, sier han.

– Helsevesenets leilendinger

Tilbake i Norge ble Sundland spurt om han kunne begynne som sjef på ambulansen. Han tok over i 1998 etter ei som var utdannet sekretær. Oppgaven var da å holde oversikt over utbetalinger i henhold til kontrakt.

– Jeg har vært med på en brytningstid for ambulansefaget. Jobben min har gått fra å være en slags regnskapsfører til å lede et eget medisinsk fag, sier han og forklarer:

– Før var det ikke uvanlig at firma som drev ambulansetjenesten, gikk i arv fra far til sønn. Fylkeskommunen inngikk kontrakter med fem års varighet. Det var sett på som en rein transporttjeneste. Turnus besto mest av hjemmevakt og de måtte ha over 100 timer i uka for å kunne ha en normal lønn. De var helsevesenets leilendinger, hevder Sundland.

– Mye hestehandel

– Når ble ambulansepersonellet helsepersonell?

– Ikke før i 1999. Da fikk de offentlig godkjenning. Tidligere på 90-tallet kom en utredning om hvor utdanningen skulle høre til. Høringen om ambulansetjenesten gikk faktisk til Samferdselsdepartementet.

– Når begynte forandringen for ambulansepersonellet på RiT?

– Den begynte så smått i 1994/95. Ambulansepersonell fikk gi morfin, og noen av bilene fikk hjertestarter. Siden sykehusene ble drevet av fylkeskommunene, ble det mye hestehandel mellom de ulike politiske partiene. Det ambulansen kunne tilby, var derfor avhengig av hvor mye penger som ble forhandlet frem mellom partiene.

Dårlige arbeidsforhold før driften ble offentlig

– Det var ikke før en god stund etter at helseforetaksmodellen ble innført i 2002, at sykehusene begynte å skjønne at det kunne være lurt at ambulansetjenesten skulle være fagstyrt, hevder Sundland.

Han så ingen i helsevesenet med så dårlige arbeidsforhold som ambulansepersonellet.

– Jeg husker de hadde noen fluktstoler å sitte på i garasjen på dagtid. Det var elendig.

Da St. Olavs hospital gikk over til å hente inn ambulansetjenesten via anbudsrunder, ble det en bedring for hver anbudsrunde.

– Men den store endringen kom da vi tok over selv, og det ble offentlig drift i 2013. Da ble både arbeids- og lønnsforholdene bedre, og ambulansepersonellet kom inn i KLP.

bildet viser Erlend Sundland
ØNSKER HENVISNINGSRETT: Ambulansepersonellet i Storbritannia har henvisningsrett og kan bestille hjemmesykepleier hvis de er hjemme hos en pasient som ikke er syk nok til å bli lagt inn på sykehus. En god idé for Norge også, synes Erlend Sundland. (Foto: Lena Knutli)

– Litt preget av nessekonger

Da Erlend Sundland tok over som ambulansesjef ved RiT, hadde de ingen egen håndbok om tiltak og prosedyrer for de prehospitale tjenestene.

– Vi måtte begynne helt fra scratch og måtte også spesifisere hva en ambulansetjeneste innebærer.

Mangelen på nasjonale retningslinjer i dette arbeidet har gitt store lokale forskjeller, alt etter hva den enkelte ambulanseoverlege ved de ulike sykehusene bestemte.

– De hadde ikke mye samarbeid. Det hele ble litt preget av nessekonger, så det har blitt tilfeldig hva folk har fått gjøre rundt omkring.

Et eksempel er prehospital smertelindring, som praktiseres ulikt mellom helseregionene. Dette har Sykepleien skrevet om før, da de to tv-seriene 113 og Ambulansen viste at ambulansepersonellet i Bergen og Tromsø smertelindret ulikt.

– Hos oss får de gi både ketamin og fentanyl. Vi er nøye med sertifiseringen. Helse Midt-Norge er det eneste regionale helseforetaket som krever at ambulansepersonellet skal bestå samme farmakologieksamen fra høyskole som sykepleiere, sier Sundland.

Samarbeidet med svenskene

Da Erlend Sundland startet prosedyrearbeidet i år 2000, var det allerede laget én prosedyrebok i Norge: «Medisinske og Operative Prosedyrer fra Akershus». Men de ville ha betaling for at ambulansen i Sør-Trøndelag skulle få bruke boka.

– Vi kunne få abonnere. Det var ikke kjempedyrt, men jeg likte ikke prinsippet, så jeg tok kontakt med svenskene i stedet.

De var lettere å be. I Sundsvall hadde de laget en god bok med prosedyrer som Sundland fikk lov å oversette til norsk.

Og fra Östersund fikk han ideen til fast-track på hoftebrudd.

– Vi var de første i Norge som begynte med det rundt 2010.

– Hva innebærer det?

– Ambulansepersonellet stiller diagnosen hjemme hos pasienten og kjører pasienten rett til røntgen, og slipper veien innom akuttmottaket. Forvirringen hos hoftebruddspasientene gikk ned. Nå er praksisen også tatt opp mange steder i Norge.

Fast-track på geriatri er også prøvd ut i området rundt Karlstad og Örebro.

– Ambulansepersonellet skal kunne legge inn to geriatriske pasienter per døgn. Det er en god idé, men de har ikke fått det helt til fordi sykehusene har vært fulle.

Ønsker henvisningsrett

Trønderne var også de første som begynte med RETTS (rapid emergency triage and treatment system), det vil si at ambulansepersonellet klassifiserer vitale parametre som blodtrykk, puls, respirasjon og så videre.

– Vi innførte det vel en dag eller to før Vestfold, hehe.

Erlend Sundland har stor sans for måten ambulansetjenesten drives i Storbritannia, og har deltatt på flere ambulansekongresser der.

– Det virker som om de har færre nivå der. Eller så har de laget et system som senker terskelen mellom nivåene. Ambulansepersonellet der har henvisningsrett og kan bestille hjemmesykepleier hvis de er hjemme hos en pasient som ikke er syk nok til å bli lagt inn på sykehus. Denne henvisningsretten har fått ned skottene mellom etatene. Det kunne vi innført i Norge også.

Sykepleier i ambulanse

Sykepleiere i ambulansetjenesten har flere ganger uttalt seg i Sykepleien om lønns- og pensjonsforhold. Noen mener det er urettferdig at de blir betraktet som ambulansepersonell når lønna skal utbetales (ambulansearbeidere tjener mindre enn sykepleiere), men som sykepleier når de skal gå av med pensjon (ambulansepersonell kan pensjonere seg fem år tidligere enn sykepleiere).

– Det er ingen stillingshjemler hos oss for sykepleiere, så de 40–50 fast ansatte sykepleierne som jobber av totalt 270 personer her, får lønn som ambulansearbeidere. Men det er ikke så stor lønnsforskjell mellom de to gruppene. De får ambulansetillegg på 20–30 000 kroner i året og har gode turnuser som kan passe folk i enkelte livsfaser.

På ambulansen har de døgnvakter, altså 24-timers vakter. Hvis de jobber åtte slike i måneden, har de fri resten. Sundland ser mange med små barn som foretrekker en slik turnus.

Ser til Sverige

– Burde det vært egne stillingshjemler for sykepleiere i ambulanse?

– Usikker, for nå kommer jo ambulansearbeidere med bachelor, de som kalles paramedic. De har ikke fått godkjent egen autorisasjon ennå, men dette er nok fremtiden. Likevel synes jeg NSF bør ta opp om det skal være sykepleier i ambulanse.

Også på dette området mener Sundland vi kan la oss inspirere av svenskene:

– Der tar sykepleierne en tilleggsutdanning i ambulansefag og får lønn som spesialsykepleier. Det er nemlig ikke noe som tilsier at du kan gå rett fra sykepleier til ambulansearbeider. En sykepleier mangler kunnskap i operative fag og akuttmedisin.

– Har du opplevd profesjonskamp i ambulansetjenesten?

– Nei. Det kan komme noen sleivspark, men de er oftest godlynte. Faktisk er det mer skryt å høre. Profesjonskampen tror jeg du finner mer på fagforeningsnivå.

bildet viser Erlend Sundland
GERIATRISK KLIENTELL: – Halvparten av pasientene våre er over 70 år. Det vil si at geriatrien er en vesentlig del av ambulansetjenesten, minner Erlend Sundland om. (Foto: Lena Knutli)

Mye geriatri

– Hva har du likt best ved jobben?

– At den faglige utviklingen har vært så sterk, og at jeg har fått samarbeide på tvers av avdelinger, etater og sektorer, både i kommunehelsetjenesten og politi.

– Og så har det vel vært litt action?

– Sikkert ikke så mye som folk tror. Det er bare 30 prosent av våre utrykninger som er akutte, det har blitt litt mer etter at portørene har overtatt mye av de reine transportoppdragene.

– Men halvparten av pasientene våre er over 70 år. Det vil si at geriatrien er en vesentlig del av ambulansetjenesten. Multifarmasi og multimorbiditet hos eldre vil derfor bli temaer vi må kikke mye på når vi skal drive faglig utvikling i ambulansetjenesten fremover.

Må drive voksenopplæring

Erlend Sundland mener denne voldsomme faglige utviklingen av ambulansetjenesten, der den har blitt en del av helseforetakene, er den største endringen han har vært med på som sykepleier.

– Det hadde vært vanskelig å få til uten offentlig overtakelse av tjenesten. Nå er det lettere å se hva vi får igjen for pengene også.

Fremdeles er det ikke alle sykepleiere eller leger som har fått med seg forandringen. Sundland sier han har brukt mye tid på voksenopplæring blant kolleger på andre avdelinger:

– De kan spørre meg om vi har oksygen i ambulansene. «Ja, vi har også 27 legemidler vi er delegert til å gi», svarer jeg da. Det er mer enn hva mange spesialsykepleiere har tilgang til.

Les også:

Sykepleier i ambulanse: Må jobbe fem år lenger enn kollegene før han pensjoneres

Bildet viser Magnar Skorven
STOLT SYKEPLEIER: Magnar Skorven kommer ikke til å frasi seg sykepleierautorisasjonen for å kunne gå av med pensjon fem år tidligere. Foto: Privat

– Jeg har verdens beste jobb som sykepleier i ambulanse. Men hvorfor får jeg lønn som ambulansearbeider og pensjonsalder som sykepleier, spør Magnar Skorven i Helse Førde.

Sykepleier og ambulansearbeider Magnar Skorven fra Helse Førde skriver i Sykepleien om to ting han mener beviser at Helse-Norge ikke setter pris på at sykepleiere jobber i ambulanse:

1. Han får ikke lønn som sykepleier, men ambulansearbeider. Etter årets forhandlinger med Spekter, tipper han det utgjør en forskjell på rundt 86 000 kroner i året i grunnlønna, med ti års ansiennitet.

2. Han får ikke pensjonere seg når han er 60 år, slik som ambulansepersonell får. Da regnes han plutselig som sykepleier igjen og må pensjonere seg ved 65 års alder.

– Særlig det siste er ukjent. Jeg oppdaget det først tilfeldigvis for et par måneder siden. En kollega som også er sykepleier, informerte meg, sier Skorven som er 54 år.

Tidligere elektriker

Magnar Skorven var først elektriker og begynte deltid i ambulansetjenesten i 1997. Han likte det så godt at han tok sykepleierutdanning og ble ferdig i 2005. Han jobbet blant annet på Haukeland sykehus i Bergen og i hjemmesykepleien på Sunnmøre. I 2006 tok han i tillegg fagbrev som ambulansepersonell.

– Visste du at du kom til å gå ned i lønn?

– Ja, jeg var klar over det. Jeg synes det er feil. Vi bruker jo sykepleiekompetansen vår. Dessuten får de som jobber for AMK og ambulansen sykepleierlønn. Noen av dem har mindre praktisk og klinisk erfaring hvis de har sittet mye på AMK. Mange av dem har heller ikke ambulansekvalifikasjon eller nødvendig førerkort for å kjøre ambulansen.

– Likevel vil du jobbe som ambulansearbeider?

– Jeg har verdens beste jobb som sykepleier i ambulanse. Den ene dagen kan det være en fødsel og den neste kan det være å kjøre hjem en person som ønsker å dø hjemme. Du får hjelpe folk når de er på sitt mest sårbare.

Lokalt har NSF engasjert seg

– Har du fått gehør hos Norsk Sykepleierforbund (NSF) for dette?

– Ja, lokalt har NSF engasjert seg, men jeg vet ikke hva som gjøres sentralt, sier Skorven.

I 2014 skrev Sykepleien om diskusjonen som da pågikk rundt avlønning av sykepleiere som jobbet i ambulanse.

Det praktiseres tydeligvis litt ulikt rundt om i landet. Den gangen var leder i NSF, Eli Gunhild By, ikke i tvil om at de måtte lønnes som sykepleiere.

Advokat Marit Gjerdalen i NSF jobber spesielt med pensjon.

– Har du autorisasjon som sykepleier, følger det av loven at du skal innmeldes i sykepleierordningen, som også har særaldersgrense på 65 år. Det er bakgrunnen for at sykepleiere som jobber på ambulanse har samme aldersgrense som andre sykepleiere, sier hun.

Nekter planlagte pasienter med medisinpumpe

– Jeg må frasi meg autorisasjonen som sykepleier hvis jeg skal kunne gå av som 60-åring, sier Magnar Skorven.

– Kommer du til å gjøre det?

– Nei, jeg er stolt av å være sykepleier.

I mellomtiden kjører han sin lille kamp på arbeidsplassen:

– Arbeidsgiver påstår at vi utfører likt arbeid som ambulansearbeiderne. Så når det kommer en pasient som trenger medisinpumpe og slike ting, nekter jeg å gjøre det hvis det er en planlagt tur. Er det akutt, må jeg selvfølgelig trå til med sykepleiekunnskapen, sier Skorven.