– Det er vanskelig å hjelpe om vi ikke får vite noe

Mange helsesykepleiere som deltok i spørreundersøkelsen, valgte å benytte seg fritekstfeltet for å utdype og fortelle. Her er noen eksempler:

• «Helsesykepleiere får ofte ikke vite at foreldre eller foresatte har utfordringer som gjør at deres barn er 'barn som pårørende'.»
• «Jeg savner at spesialisthelsetjenesten tar kontakt med oss helsesykepleiere slik at vi i større grad kan støtte barn som pårørende, enten i samtaler på skolen eller gjennom oppfølging på helsestasjonen. Vi har både kompetanse og ønske om å kunne i større grad følge opp disse familiene, men da må vi vite om dem slik at vi kan ta kontakt.»
• «Andre instanser i helsetjenesten bør bli flinkere til å kontakte skolehelsetjenesten. […] Det gjøres i for liten grad, for eksempel om foreldre blir alvorlig syke. Da har barna rettigheter. Det vil i de fleste tilfeller kunne påvirke, i større eller mindre grad, skolehverdagen til barnet.»
• «Min opplevelse er at skolehelsetjenesten undervurderes som samarbeidspartner. Vi kan få opplyst i skjemaform fra et sykehus at en forelder er innlagt, for eksempel på grunn av alvorlig kreft, men det inviteres aldri til samarbeid eller møter. Særlig sjelden er det at man får opplyst hvilke barn som er pårørende til psykisk syke foreldre, og disse barna trenger oppfølging i minst like stor grad som barn med somatisk syke foreldre, kanskje enda mer, ettersom psykisk sykdom snakkes mindre om.»
• «Ofte oppleves altfor dårlig informasjonsflyt mellom helsesykepleier, fastlege og spesialisthelsetjenesten slik at vi som helsesykepleiere i skolehelsetjeneste blir koplet på for seint i behandlingsforløpet til syke foreldre eller søsken. Vi har et stort ønske om å komme mye tidligere i gang med relasjonsbygging til de sårbare barna som står opp i livskriser, som i stor grad påvirker skolehverdagen. Disse barna kommer opp i mange uheldige situasjoner, både sosialt og faglig i løpet av skoledagen – flere av disse kunne ha vært unngått om vi hadde visst hva som ligger bak atferden.»
• «Opplev som helsesjukepleier at det ofte er tilfeldig om barn som pårørande blir oppdaga. Opplev dårlig samarbeid her mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale tjenesten.»
• «På min skole er det stort sett foreldre som selv henvender seg for å gi beskjed om sykdom og behov. Det er kun to ganger at jeg har fått beskjed fra spesialisthelsetjenesten eller kommunal institusjon. Det er trolig mange som har fysisk eller psykisk syke foreldre eller søsken, der vi ikke er informert eller koplet på.»
• «Som helsesykepleier blir jeg sjelden kontaktet av spesialisthelsetjenesten når foreldre er psykisk syke. Jeg har opplevd å bli kontaktet i forbindelse med somatisk sykdom, men ikke når det gjelder psykiatri. Jeg har opplevd at barn i samtale med meg har fortalt om alvorlig psykisk syke foreldre som mottar psykisk helsehjelp, men hvor verken barnevern eller skolehelsetjenesten er varslet, til tross for at omsorgsevnen til foreldrene er svært begrenset. Jeg opplever at vernet om taushetsplikten rundt de voksne pasientene trumfer barnas rett til oppfølging hvis foreldrene ikke samtykker til at informasjon deles.»
• «Skolehelsetjenesten kan med fordel mye oftere bli kontaktet dersom behandlere og institusjoner har pasienter med skolebarn, slik at vi kan hjelpe barnet og familien.»
• «Lærere har lite kunnskap om dette. Når vi underviser om emnet kommer det alltid henvendelser fra lærere, og nye barn på blokken.»