fbpx – Det er vanskelig å hjelpe om vi ikke får vite noe Hopp til hovedinnhold
Når barn er pårørende:

– Det er vanskelig å hjelpe om vi ikke får vite noe

Nina T. Mortensen, helsesykepleier

Mange helsesykepleiere ønsket å si sin mening i Sykepleiens spørreundersøkelse om hvordan barn som er pårørende ivaretas i helsevesenet.

Sykepleiens spørreundersøkelse ble sendt ut i januar i 2022 til et tilfeldig utvalg av medlemmer i Norsk Sykepleierforbund. Spørsmålene dreide seg om hvor vidt det fins barneansvarlig og om sykepleiere har nok informasjon og kompetanse i møte med barn som er pårørende til syke foreldre eller søsken.

På slutten av spørreundersøkelsen var det mulig å legge inn egne kommentarer og innspill om erfaringene man selv har.

En gruppe som var over gjennomsnittlig ivrige etter å si sin mening i undersøkelsen, var helsesykepleiere. Totalt sett var det rundt 1 av 9 respondenter som la igjen et svar i fritekstfeltet mot slutten av undersøkelsen, mens blant helsesykepleierne var det 1 av 4 som hadde noe på hjertet.

Vil ha informasjon tidligere

Én kjepphest gikk igjen, nemlig at de gjerne skulle blitt koplet tidligere på og blitt informert mer når barn var pårørende.

En av dem som var opptatt av nettopp det, var Nina T. Mortensen, som i feltet la igjen kontaktinformasjon så Sykepleien kunne ta kontakt. 

Vi skal ikke vite bare for å vite, men for å kunne hjelpe dem som trenger det.
Nina T. Mortensen, helsesykepleier

Mortensen er helsesykepleier ved en barneskole i Porsgrunn.

– Det varierer veldig om vi helsesykepleiere blir informert når et barn har foreldre eller søsken med alvorlige helseutfordringer. Vi skal ikke vite bare for å vite, men for å kunne hjelpe dem som trenger det, sa Mortensen til Sykepleien.

Det hender at barns situasjon fanges opp tilfeldig.

– Noen ganger får vi signaler om at et barn har noe det strever med og bekymrer seg over. Kanskje noen nevner i forbifarten at mamma er sliten eller at pappa har det vondt, men det trenger ikke være så tydelig. Enkelte kan bli stille og forsiktige, andre utagerende og urolige eller trøtte og ukonsentrerte. Barn som er pårørende, kan også slite med dårlig samvittighet eller legge mye ansvar på seg selv.

Bare det å fortelle barnet om hva som er normale følelser og reaksjoner, kan hjelpe mye.
Nina T. Mortensen, helsesykepleier

Mortensen vil ikke påstå at helsepersonell generelt har for lite kunnskap om barns rettigheter som pårørende.

– Men jeg ser at det ofte glipper og at det er et stort forbedringspotensial, sier hun.

– Det kan virke som om barneperspektivet ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet, kanskje særlig der man er vant til kun å forholde seg til voksne. Og selv de barna som blir inkludert og informert, kan gjerne ha behov for repetisjon og oppdatering i senere faser.

Mener informasjon gir inkludering

– Jeg tror at om helsepersonell blir flinkere til å informere foreldre om at barn har både behov og rettigheter som pårørende, så vil de være mer åpne for å inkludere dem. Selv har jeg gode erfaringer med å ivareta barn som er pårørende når kontakten med foreldre først er opprettet, sier hun.

– Ofte er det ikke så mye som skal til. Bare det å fortelle barnet om hva som er normale følelser og reaksjoner, kan hjelpe mye. Som at det er lov å bli sint på mamma selv om hun er syk. Eller at det går an å ha det gøy innimellom, selv om noen du er glad i har det veldig vondt.

Fakta
Helsesykepleiere forteller

Mange helsesykepleiere som deltok i spørreundersøkelsen, valgte å benytte seg fritekstfeltet for å utdype og fortelle. Her er noen eksempler:

  • «Helsesykepleiere får ofte ikke vite at foreldre eller foresatte har utfordringer som gjør at deres barn er 'barn som pårørende'.»
  • «Jeg savner at spesialisthelsetjenesten tar kontakt med oss helsesykepleiere slik at vi i større grad kan støtte barn som pårørende, enten i samtaler på skolen eller gjennom oppfølging på helsestasjonen. Vi har både kompetanse og ønske om å kunne i større grad følge opp disse familiene, men da må vi vite om dem slik at vi kan ta kontakt.»
  • «Andre instanser i helsetjenesten bør bli flinkere til å kontakte skolehelsetjenesten. […] Det gjøres i for liten grad, for eksempel om foreldre blir alvorlig syke. Da har barna rettigheter. Det vil i de fleste tilfeller kunne påvirke, i større eller mindre grad, skolehverdagen til barnet.»
  • «Min opplevelse er at skolehelsetjenesten undervurderes som samarbeidspartner. Vi kan få opplyst i skjemaform fra et sykehus at en forelder er innlagt, for eksempel på grunn av alvorlig kreft, men det inviteres aldri til samarbeid eller møter. Særlig sjelden er det at man får opplyst hvilke barn som er pårørende til psykisk syke foreldre, og disse barna trenger oppfølging i minst like stor grad som barn med somatisk syke foreldre, kanskje enda mer, ettersom psykisk sykdom snakkes mindre om.»
  • «Ofte oppleves altfor dårlig informasjonsflyt mellom helsesykepleier, fastlege og spesialisthelsetjenesten slik at vi som helsesykepleiere i skolehelsetjeneste blir koplet på for seint i behandlingsforløpet til syke foreldre eller søsken. Vi har et stort ønske om å komme mye tidligere i gang med relasjonsbygging til de sårbare barna som står opp i livskriser, som i stor grad påvirker skolehverdagen. Disse barna kommer opp i mange uheldige situasjoner, både sosialt og faglig i løpet av skoledagen – flere av disse kunne ha vært unngått om vi hadde visst hva som ligger bak atferden.»
  • «Opplev som helsesjukepleier at det ofte er tilfeldig om barn som pårørande blir oppdaga. Opplev dårlig samarbeid her mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale tjenesten.»
  • «På min skole er det stort sett foreldre som selv henvender seg for å gi beskjed om sykdom og behov. Det er kun to ganger at jeg har fått beskjed fra spesialisthelsetjenesten eller kommunal institusjon. Det er trolig mange som har fysisk eller psykisk syke foreldre eller søsken, der vi ikke er informert eller koplet på.»
  • «Som helsesykepleier blir jeg sjelden kontaktet av spesialisthelsetjenesten når foreldre er psykisk syke. Jeg har opplevd å bli kontaktet i forbindelse med somatisk sykdom, men ikke når det gjelder psykiatri. Jeg har opplevd at barn i samtale med meg har fortalt om alvorlig psykisk syke foreldre som mottar psykisk helsehjelp, men hvor verken barnevern eller skolehelsetjenesten er varslet, til tross for at omsorgsevnen til foreldrene er svært begrenset. Jeg opplever at vernet om taushetsplikten rundt de voksne pasientene trumfer barnas rett til oppfølging hvis foreldrene ikke samtykker til at informasjon deles.»
  • «Skolehelsetjenesten kan med fordel mye oftere bli kontaktet dersom behandlere og institusjoner har pasienter med skolebarn, slik at vi kan hjelpe barnet og familien.»
  • «Lærere har lite kunnskap om dette. Når vi underviser om emnet kommer det alltid henvendelser fra lærere, og nye barn på blokken.»
Fakta
Om undersøkelsen
  • Spørreundersøkelse ble gjennomført mellom 25. og 31. januar 2022 ved hjelp av det digitale verktøyet Enalyzer. 
  • 10 000 tilfeldige personer oppført i Norsk Sykepleieforbunds medlemsregister ble invitert til å delta i undersøkelsen. Studenter og pensjonister ble ikke inkludert i utvalget.
  • Totalt 2067 personer påbegynte undersøkelsen. Respondenter som oppga at de jobber primært i universitet/høyskole, utenfor helsevesenet eller ikke er i jobb for tiden, ble ekskludert fra undersøkelsen. Det samme ble respondenter som oppga at deres arbeidsplass aldri har pasienter eller brukere med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Dermed endte cirka 1600 opp med å besvare.
  • Besvarelsene var anonyme, men noen valgte å identifisere seg i et fritekstfelt.
  • I presentasjonen og diagrammer har vi enkelte steder delt opp svarene slik at antall respondenter i enkelte grupper blir relativt få, og feilmarginene dermed større. Antall respondenter (n) for enkeltgrupper er oppgitt under de enkelte diagrammene.

0 Kommentarer