fbpx 36 år som jordmor: – Jeg har grudd meg til å slutte Hopp til hovedinnhold

36 år som jordmor: – Jeg har grudd meg til å slutte

Ellen Grete Flø Bersås
LANG JORDMORKARRIERE: – Jeg har tatt imot barn på de utroligste steder, i ambulanser, båter, i helikoptre, på broer og i busslommer. Det har vært tvillingfødsler, setefødsler og for tidlig fødte, forteller forhenværende kommunejordmor Ellen Grete Flø Bersås. Foto: Linda Eikrem

Etter en kvinnealder i yrket har ikke Ellen Grete Flø Bersås tall på hvor mange fremtidige foreldre hun har møtt, eller hvor mange babyer hun har tatt imot.

Det er dagen etter at 67-åringen hadde sin siste arbeidsdag som kommunejordmor i Ulstein. Nå skal hun ta ut ferie og avspasering før pensjonistlivet starter for alvor 1. september.

Hjemme hos Ellen Grete og ektemannen Kåre på Flø bærer huset slett ikke preg av at de har planlagt noen rolige pensjonistår: I stuen er det kassevis med leker, ved bordet står det barnestoler, i et hjørne er det plassert en babystol. Veggene er fylt med bilder av de tre barna og de åtte barnebarna.

Uredd, trygg og rolig

– Jeg gleder meg til å bruke mer tid sammen med barnebarna. Tre av de bor her på Flø, tre i Gursken og to i Aure på Nordmøre. Den yngste er ti uker gammel, den eldste åtte år. Det er bestemor og de åtte ungene, forklarer hun.

Ellen Grete Flø Bersås
HJEMME HOS: Veggene i stuen til Ellen Grete og ektemannen Kåre er fylt med bilder av de tre barna og de åtte barnebarna. Foto: Linda Eikrem

De som kjenner Ellen Grete, beskriver henne som uredd, trygg og rolig. Hun er en som klarer å holde hodet kaldt i stressa situasjoner.

– Jeg har tatt imot barn på de utroligste steder, i ambulanser, båter, i helikoptre, på broer og i busslommer. Det har vært tvillingfødsler, setefødsler og for tidlig fødte, så ja, det har vært til god hjelp at jeg er rolig, sier hun.

Oppvekst på Flø

Selv fikk hun en litt annerledes start på livet. Seks uker gammel ble hun adoptert av Nansy og Sverre Flø i Sverkjegarden på Flø.

– Det var et lykketreff, jeg fikk akkurat de foreldrene og den broren jeg ville ha. Det var fritt og godt å vokse opp her på Flø, her var mange unger, det var skole her, og vi var i fjell og fjæra hele dagene. Vi måtte også hjelpe til på gården. Det ble mye hesjing, luking og høymoleplukking, forteller hun.

Jeg ville egentlig bli enten politi eller pilot.

Ellen Grete Flø Bersås

Etter framhaldsskole og realskole i Ulsteinvik var Ellen Grete klar for å ta videre utdanning. Hun startet på sykepleierhøyskolen i Molde i 1973, atten år gammel.

– Var det en yrkesvei du hadde planlagt lenge?

– Nei, absolutt ikke. Jeg ville egentlig bli enten politi eller pilot. Men jeg var for ung til å søke på de utdanningene, og faren min mente det ikke var noe alternativ for en jente. Så da slengte jeg tilfeldig inn en søknad på sykepleierutdanningen.

I studietiden møtte hun Kåre Bersås fra Molde, det ble full klaff, og de giftet seg da Ellen Grete var ferdig utdannet sykepleier som 21-åring. Det unge ekteparet ville helst bosette seg på Flø, men der var det svært få tomter å oppdrive på den tiden. Løsningen ble å leie seg en leilighet i Ulsteinvik sentrum.

Kåre fikk seg jobb på Bergen Rør, og Ellen Grete ble avdelingssykepleier på sykehjemmet.

Jordmorutdanning i Bergen

Etter åtte på sykehjemmet ville hun prøve en annen side av helsefaget.

– Jeg visste at jeg skulle ha et langt arbeidsliv, og at jeg hadde lyst til å jobbe med noe annet enn sluttfasen i livet. Derfor søkte jeg meg til jordmorutdanningen i Bergen, forteller hun.

Det var i 1983. Ekteparet hadde i mellomtiden endelig fått tomt på Flø. De fikk en datter i 1979, flyttet inn i det nye huset i 1980 og fikk en sønn i 1982. Spørsmålet var hvordan de som familie skulle løse jordmorutdanningen til Ellen Grete.

– Vi konkluderte med at vi ville være sammen, at det ikke var noen løsning at bare jeg flyttet til Bergen. Det ordnet seg fint, vi tok med en praktikant, og Kåre fikk jobbe på Bergen Rørs avdeling i Bergen.

Etter et år med skole og praksis flyttet familien hjem til Flø. Ellen Grete gjennomførte turnusåret sitt på fødeavdelingen på sykehuset i Ålesund.

– Det var lange dager, men det gikk helt fint. Jeg sto opp klokken fem, begynte på jobb klokken sju og var jeg heldig, var jeg hjemme klokken halv fem.

Turnusåret var slutt i juni 1985, og Ellen Grete kunne kalle seg jordmor. I oktober samme år ble yngstejenta til ekteparet Bersås født.

– Den gangen var permisjonstiden bare noen uker, så på nyåret i 1986 begynte jeg å ta vakter som jordmor i kommunen. I 1987 fikk jeg fast jobb og har arbeidet fullt helt frem til nå, forteller hun.

– Like stort hver gang

I løpet av disse 36 årene har Ellen Grete vært med på mye. I starten var det fødestue på sykehjemmet i Ulsteinvik. Det var samarbeid mellom Ulstein, Hareid, Herøy og Sande, vakter på fødeavdelingen i Volda, og før Eiksundsambandet åpnet, hadde jordmødrene såkalt følgetjeneste.

– Bare her i Ulstein er det rundt hundre fødsler i året, så det har vært nok å gjøre.

Tenk på et rosetre med knopper som slår ut i full blomst. Slik føler jeg det er når en baby blir født.

Ellen Grete Flø Bersås

De siste årene har hun jobbet 100 prosent for Ulstein kommune, der hun har vært med på prosjektet Trygg start på helsestasjonen. Sammen med to helsesykepleiere og en familieterapeut har Ellen Grete gitt ekstra tid og oppfølging til de som trenger det, både i svangerskapet og den første tiden etter fødselen.

– Det har vært en suksess, og det har betydd mye for de som sliter. Det er et gratis lavterskeltilbud, som det har vært kjekt å få være med på.

– Og fødsler, blir det noen gang rutine?

– Det er like stort hver gang! Det er kronen på verket, toppen av kransekaka. Tenk, det kommer et lite menneske som aldri har vært her. En del av moren, en del av faren, babyer er så kloke allerede før de er født. Tenk på et rosetre med knopper som slår ut i full blomst. Slik føler jeg det er når en baby blir født, du ser hvordan ansiktet åpner seg, sier Anne Grete entusiastisk.

Det er nok ikke tilfeldig at avskjedsgaven fra kollegene på helsestasjonen var et rosetre.

– Hva med de gangene det ikke går bra, når babyen dør i mors liv eller under fødselen?

– Det er dessverre en del av yrket, men jeg blir aldri vant til det. Det er en katastrofe for de som blir rammet, og som jordmor skal jeg være støttende og profesjonell. Men jeg har det også helt grusomt da. Vanligvis har jeg verdens flotteste jobb, men når det går galt, har jeg verdens aller verste jobb. Da kan jeg tenke at jeg skulle ha vært baker, som bare kan kaste en mislykket deig og lage en ny.

Ellen Grete Flø Bersås
PENSJONISTLIVET: Nå blir det en ny tid for familien Flø Bersås, siden Ellen Grete fremover kan bruke tiden sin på akkurat det hun vil. Foto: Linda Eikrem

– Har vært vanskelig å slutte

Jordmorjobben har ikke vært en ni-til-fire-jobb. Kåre og de tre barna har derfor blitt vant til at kone og mor har vært mye borte.

– Babyer kommer til alle døgnets tider. Jeg har brukt mye tid på jobben, og vært borte i både helger, kvelder og høytider. Jeg har aldri visst når jeg har måttet rykke ut, og heldigvis har foreldrene mine stilt opp mye for å hjelpe til, forteller Ellen Grete, og siterer sønnen, som sa: «Du bryr deg mer om andre sine unger enn dine egne», en gang hun måtte rykke ut for å hjelpe en fødende.

Nå blir det en ny tid for familien Flø Bersås, siden Ellen Grete fremover kan bruke tiden sin på akkurat det hun vil. Barnebarna, en på åtte, to på seks, en på fire, to på tre, en på to og en på ti uker, kan i alle fall regne med å se mer til bestemoren.

– Det gleder jeg meg veldig til. «Du har verdens største sandkasse, bestemor», sier han på fire når vi er på stranda her. Ellers er jeg medeier i Flø feriesenter, så jeg kommer til å bruke mer tid der også. Og så skal jeg ta frem hobbyer som quilting og lappeteknikk, strikking, gå turer, løse kryssord og lese.

– Kommer du til å savne jordmorjobben?

– Ja, og derfor har det vært vanskelig å slutte. Jeg har hatt en fantastisk arbeidsplass med gode kolleger, jeg kommer til å savne det gode, sosiale samholdet på helsestasjonen. Og jeg kommer til å savne å møte familier som venter på en baby. Men det er kanskje på tide å gi seg når de gravide forteller at jeg var jordmor også for moren deres, ler hun.

Jordmor Paul Larsen: – Jeg ville valgt det samme på nytt

Paul Larsen, jordmor
JORDMORLIV: Paul Larsen jobber på UNN i Narvik. I disse dager går han av med pensjon, men vil fortsette å ta vakter. Foto: Privat

– Det er fantastisk å se det første lykkelige møtet mellom foreldre og barnet. Den spontane gleden, latter, gråt, snørr og tårer, sier en av Norges få mannlige jordmødre, Paul Larsen.

Paul Larsen kan se tilbake på et langt yrkesliv som jordmor.

Han er en av de fire mannlige jordmødrene som jobber i yrket, som Sykepleien har funnet.

– Jeg ville valgt det samme på nytt, sier han uten å nøle.

I februar når han pensjonsalderen som 62-åring og slutter på fødeavdelingen på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i Narvik. Men han vil fortsette å ta vakter som jordmor i det offentlige og via et privat vikarbyrå.

Først venter likevel lofotfisket i mars. Han har båt, en fembøring, og vil være ute på skreifisket i tre til fire uker.

Sterke inntrykk på føden

Larsen ble utdannet jordmor ved jordmorskolen i Bergen i 1986–87. Turnusåret ble unnagjort på Aker sykehus i Oslo året etter. Men det meste av yrkeslivet har vært i Nord-Norge.

– Det blir mange intense og fine opplevelser sammen med de fødende. Det er sterke inntrykk når fødselen står på, sier han om hvordan han opplever yrket.

– Vi setter alltid alle kluter inn på at det skal gå bra, vi har alltid tro på det. Når alt er i boks, er det en god følelse. Det er fantastisk å se det første lykkelige møtet mellom foreldre og barnet. Den spontane gleden, latter, gråt, snørr og tårer.

En del av karrieren har vært på mindre fødestuer, som i Honningsvåg og Alta. Larsen har sett fordelen ved de små fødestuene og opplever dem som ønsket av lokalbefolkningen.

Liker rolige omgivelser

Han mener fødestuene gir mer ro, noe som gjør at fødselen går i et riktig og naturlig tempo – vel å merke hvis svangerskapet forløper som normalt, og det ikke er tegn som tilsier at fødselen vil kunne få komplikasjoner. Jordmødrene får tid til mer støtte til de fødende, da det sjelden er flere fødsler samtidig.

– I Honningsvåg ventet de lokale kvinnene ofte så lenge som mulig med å dra til fødestua, for de ville unngå å bli sendt til sykehuset i Hammerfest. De ville føde der deres egne mødre hadde født. Men de som var innflyttet til bygda, ville ofte heller til sykehuset, forteller han.

– I Alta fødte cirka halvparten av kvinnene lokalt, legger han til.

Rekord: Seks på et døgn

Men noen unntak fra den rolige stemningen har forekommet. Han minnes en gang det ble seks fødsler på ett døgn:

– Det er rekord. Den dagen hadde jeg vakt i Honningsvåg, der jeg tok imot et barn, så tok jeg ferge og buss og til Hammerfest, der jeg skulle på nattevakt, og der kom det fem unger til i løpet av natten! Jeg var alene på vakt med en sykepleier og en barnepleier.

Til tross for avstander og mye vær, har han aldri opplevd fødsler i ambulanse, verken i fly eller bil. Men det har vært mange følgetimer når han har fulgt fødende på vei til sykehus.

På øvingspost

Tok imot egne barn hjemme

Han har interessert seg for hjemmefødsler. Det har blitt 20–25 stykker, og den første fant sted i Vadsø i mars i 1991. Der var det kjæresten som skulle føde deres første barn, som ble en jente. Larsen var kommet reisende fra Honningsvåg, der han jobbet på fødestua. Svigermor var også til stede. Hun var vant til at barn ble født hjemme, fra sin egen oppvekst. Ute var det snøstorm og lang vei til fødeavdelingen i Kirkenes. Men alt gikk bra.

– Jeg hadde en tang liggende i skapet på soverommet, uten at kjæresten visste det, sier han.

De to neste fødslene ble også hjemme, men da ville kjæresten, som nå var blitt kona, ha en jordmor til – så Larsen kunne konsentrere seg mer om rollen som far.

Han har også tatt imot flere venners barn i hjemmefødsler.

– Det var også kjempespennende og styrket vennskapene. Men uansett er hjemmefødsler en egen sterk opplevelse. Man kommer nært innpå folk, og de får gjøre ting på en måte som er mer naturlig for dem.

Liker hjemmefødsler, men er forberedt 

Han mener hjemmefødsel kan ha mange fordeler om forholdene ligger til rette for det. Altså at kvinnen er frisk og har et normalt svangerskap og eventuelt tidligere normale fødsler.

– Hva hvis det plutselig oppstår risiko, og den fødende trenger legehjelp fort?

– Under hjemmefødsler og på mindre fødestuer vil man kunne oppdage risiko i såpass god tid at det er tid til å sende den fødende til sykehus eller få tak i lege. Man vil være var på små endringer i gal retning og tidlig bestemme at det er lurt å dra på sykehus.

Han mener at med dagens teknologi vil risiko som kan bli kritisk under fødselen, oftest bli oppdaget under svangerskapet. Ved økt risiko er hjemmefødsel utelukket.

Hvis vannet går før, og det viser seg å være misfarget, blir også hjemmefødsel avlyst.

– Når jeg pakker kofferten til hjemmefødsler, har jeg med ekstra medisin som kan stramme livmoren i tilfelle det skulle blø mer enn forsvarlig. Jeg har også med enkelt vakuum (Kiwivakum), men har aldri fått bruk for det. Altså ekstra utstyr, slik at man kan håndtere en situasjon litt ute av kontroll, sier Larsen.

Synes store avdelinger er som fødefabrikker

De siste 22 årene har han jobbet på UNN i Narvik, en relativt liten avdeling med føde, barsel og gyn i ett. Tilbudet er ment for kvinner som føder fra og med 35. svangerskapsuke. Avdelingen kan også noen gang er ta imot fødsler tidligere hvis de må.

– Vi har gode fagfolk lokalt. I slike tilfeller kommer det et team fra et større sykehus med barneavdeling og henter barnet så raskt som mulig, forteller Larsen.

I de store fødeavdelingene mener han det kan bli for mye inngripen. Han opplever at de store fødeavdelingene også har et mye høyere arbeidspress.

– De er mer som fødefabrikker, der du som jordmor noen ganger ikke får gitt den støtten som trengs. På større fødeavdelinger pusher man fødselen mer, ved å stimulere rier eller ta vannet, og det kan medføre at risiko oppstår raskere, sier Larsen.

Han liker ikke så godt at fødsler synes å være mer legestyrt nå enn før.

– Jeg kan bli litt irritert på at legene blander seg før vi har bedt om hjelp.

Mener yrket har forandret seg

Om yrket sier han også at det har blitt mer regelstyrt og mer preget av at alt skal dokumenteres.

– Ting var litt enklere før, mener han.

– Mye er jo prosedyrer. Fødsler settes i gang oftere enn før, og der er jo bra om det skjer på gode indikasjoner. Før var det nok flere dødfødsler. Det at man har trivselskontroll på alle fødende som ikke har født til svangerskapsuke 41, redder en del barn.

– Vi har en god fødselsomsorg i Norge, det er det ikke tvil om, konstaterer han.

Får god kontakt med fedrene

– Hvordan ble du mottatt som mannlig jordmor?

– Jeg har som mann hele tiden blitt omfavnet av både de yngre og de eldre jordmødrene. De eldre har også vært inkluderende og positive hele tiden, så jeg har blitt tatt godt vare på, sier han.

Han hadde ventet å møte mer skepsis.

– Jeg tenker at dersom den fødende føler seg trygg, er det det samme om jordmoren er mann eller kvinne. Og så får jeg kanskje ekstra god kontakt med fedrene, sier han.

– Jeg prøver å fokusere på det første møtet. Møter man blikket og har et godt håndtrykk, er mye vunnet allerede. Både far og mor må føle seg ivaretatt. Fødsel er en normal prosess, og det er vår jobb å få kvinnen til å tro på seg selv og kroppens evner. Her ligger noe av nøkkelen til en god fødselsopplevelse.

Les også om de tre andre mannlige jordmødrene: 

Christer Holst: – Det er et fag som alle andre fag

Jose Zarazaga: Dette er et drømmeyrke

Gunnar Baumgarten-Austrheim: – Tittelen bærer jeg med stolthet

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.