fbpx VR i helse: – Bare fantasien setter grenser Hopp til hovedinnhold

Her konfronteres sykepleier Even virtuelt av en aggressiv «pasient»

Sykepleier Even Gundersen trener ved hjelp av VR
TETT PÅ: Sykepleier Even Gundersen mener VR-simulering kan skape et godt rom for refleksjon. – Du føler at du er tett på en situasjon og kjenner på ubehaget, sier han. Foto: Ingvald Bergsagel

VR brukes i stadig flere områder i Helse-Norge, til både utdanning, fagutvikling og behandling. Stavanger universitetssykehus er blant dem som har kommet lengst.

Den muskuløse mannen setter blikket i deg. Kroppsspråket er aggressivt, urolig og uforutsigbart.

– Jeg skal ikke være her, sier jeg! Slipp meg forbi!

Mannen er pasient på det psykiatriske akuttmottaket der du jobber. Nå vil han ut.

En kollega av deg forsøker å roe ham. Ber ham sette seg på senga. Til liten effekt.

Du står midt mellom døra ut av pasientrommet og den aggressive mannen, som åpenbart er mye sterkere enn deg. Alarmen ble utløst etter at han kastet en stol mot en ansatt.

Hva gjør du nå?

Vel, akkurat i denne situasjonen kan du rolig løfte av deg VR-brillene og de støydempende hodetelefonene.

Så er du tilbake i møterommet på Stavanger universitetssykehus (SUS) med kaffekanne på bordet og smilende kolleger rundt deg.

– Ok, hva skjedde nå? spør spesialsykepleier og prosjektleder Frode Bremseth.

Det er tid for debrifing og refleksjon.

Still fra VR-simulering ved SUS
SIMULERT SINNE: I en av VR-filmene som brukes ved SUS, forsøker man å få en innlagt pasient med aggressiv atferd under kontroll. Foto: SUS

Opplevelser som fester seg

Bremseth er ansatt ved psykiatrisk mottaksavdeling SUS og har siden 2015 også ledet et prosjekt om transport av psykisk syke.

De siste tre årene har simulering ved hjelp av VR (Virtual Reality – «kunstig virkelighet») utgjort en stadig større del av hverdagen hans.

– Vår erfaring er at VR gir deltakerne en opplevelse som fester seg bedre enn ved andre metoder, sier Bremseth.

Han forteller litt om bakgrunnen:

– I 2019 hadde vi en del midler igjen fra transportprosjektet og dessuten tilgang til et bredt nettverk innen prehospitale tjenester som vi ikke ville slippe tak i.

Med inspirasjon fra VR-satsingen ved Sykehuset Innlandet og ekspertråd, ble det investert VR-briller og hodetelefoner, samt opptaks- og redigeringsutstyr.

– Vi hadde ingen kompetanse på VR, men fikk god hjelp fra Håkon Garfors ved Helse Vest IKT. Han hjalp oss blant med å finne frem til best egnet utstyr, forteller Bremseth.

Filmet ti ulike situasjoner

En prosjektgruppe satte seg ned og diskuterte hva det var mest behov for å øve på og hvilke dilemmaer man kunne komme opp i. Basert på dette ble ti ulike prehospitale situasjoner filmet i 360-graders VR-format.

I et scenario tas vi med hjem til en psykotisk og redd person.

I et annet dreier det seg om selvmordsfare og kuttskader på et hotell.

I et tredje er det oppdaget en kniv i metalldetektoren på akuttpsykiatrisk mottak.

Et fjerde – der en innlagt pasient vil hjem – er skildret ovenfor.

– I hvert scenario spilte en ansatt pasient, mens andre inntok de funksjonene de har til vanlig. Det vil si at sykepleiere spilte sykepleiere, politi var politi og så videre. Vi anså at fagfolkene som jobber her, vet best hva som er reelle reaksjoner og hva som fungerer.

De filmet gjerne to eller tre varianter av hvert scenario, der pasienten opptrer henholdsvis mottakelig, avvisende og aggressivt.

– Det gjør at vi får mye å snakke om og reflektere rundt, forklarer Bremseth.

Tid for debrifing

I møterommet på psykiatrisk mottaksavdeling ved SUS tar de ansatte av seg VR-briller og reorienterer seg i den virkelige virkeligheten etter det virtuelle møtet med den hissige muskelbunten.

Frode Bremseth leder diskusjonen: Hva skjedde? Hvorfor? Hva kunne vært gjort annerledes?

De ansatte rundt bordet diskuterer ivrig:

– Bra at pasienten ble gitt flere sjanser. At han ikke ble lagt i bakken med én gang.

– Det så ut som personalet hadde kontroll. Alle visste hva de skulle gjøre, men det må ha vært ubehagelig for alle parter.

– Hva skjer når de lukker døra. Var det nødvendig?

– Jeg tenker det var best inntil de hadde nok personell på plass.

– Historikken til pasienten vil spille inn. Om vi vet han aldri har skadet noen, ville vi kanskje velge å stå mer i det enn ellers.

Kjenner på ubehaget

– Jeg synes slik VR-simulering fungerer veldig bra, sier en av deltakerne, sykepleier Even Gundersen.

Han har testet ut det samme opplegget tidligere, men da var han ansatt ved en annen avdeling på sykehuset.

Jeg kan kjenne på de kroppslige reaksjonene, som økt puls og at du skvetter litt

Even Gundersen, sykepleier

– Du føler at du er tett på en situasjon og kjenner på ubehaget. Når pasienten ser mot kameraet, føler du at det er deg han ser på. Jeg kan kjenne på de kroppslige reaksjonene, som økt puls og at du skvetter litt. Jeg tror det skaper et godt rom for refleksjon.

Even Gundersen (bak t.v.) og Frode Bremseth ved SUS
BRILLEFINT: Sykepleier Even Gundersen (bak t.v.) og prosjektleder og spesialsykepleier Frode Bremseth bruker VR for å trene på ulike situasjoner som kan oppstå ved og rundt en psykiatrisk mottaksavdeling. Foto: Ingvald Bergsagel

En sykepleierstudent med sommerjobb på avdelingen er også med på simuleringen og mener, i likhet med Gundersen, at VR har noe for seg.

– Hadde vi kun sett situasjonen utspille seg på en skjerm, ville det vært mye annen stimuli rundt som forstyrret, sier hun.

En hovedsatsing

Simuleringsprosjektet ved SUS har, som tidligere nevnt, fått drahjelp og gode råd på veien av innovatør Håkon Garfors ved Helse Vest IKT.

– Vår jobb er å støtte foretakene i aktiviteter de holder på med som relaterer seg til ny teknologi. Vi hjelper dem blant annet med å finne riktig utstyr og programvare, forteller Garfors til Sykepleien.

– Her på innovasjonsavdelingen, der jeg jobber, er VR en av hovedsatsingsområdene.

VR brukes i dag på en rekke felt i norsk helsevesen, både i opplæring av personell og behandling av pasienter, da særlig innen psykisk helse.

Håkon Garfors, innovatør Helse Vest IKT

Garfors forteller at de sågar har en dedikert VR-utvikler ansatt på avdelingen.

– VR brukes i dag på en rekke felt i norsk helsevesen, både i opplæring av personell og behandling av pasienter, da særlig innen psykisk helse.

Mye av det pasienter har behov for å øve på, kan være vanskelig gi å gjøre i virkeligheten, og her mener Garfors VR kan være et godt alternativ.

– Vi har for eksempel et spill rettet mot barn med sosial angst. Det simulerer situasjoner i skolegården med kompiser. Her kan man øve på dette med terapeut tilgjengelig.

Håkon Garfors, Helse Vest IKT
MYE Å HENTE: Innovatør i Helse Vest IKT, Håkon Garfors, hjelper helseforetak med å finne riktig utstyr og programvare. Han mener det kan være mye å hente på bruk av slik teknologi, blant annet innen ferdighetstrening. Foto: Morten Strande

VR til hjemmebruk

Garfors tror det i tiden fremover vil komme mer selvhjelpsapper som pasienter kan bruke i samråd med behandler.

– Tilgjengeligheten blir stadig større, og vil det bli mer muligheter for å utføre denne type behandling hjemme, noe som både vil kunne avlaste helsepersonell og gi mer selvstendighet for pasientene.

Ikke minst når det gjelder ferdighetstrening tror jeg det er en del å hente.

Håkon Garfors, Helse Vest IKT

Innovatøren ved Helse Vest IKT mener også VR har et stort og uforløst potensial innen undervisning.

– Ikke minst når det gjelder ferdighetstrening, tror jeg det er en del å hente. Mye av det som i dag gjøres på ferdighetssentre, kan i fremtiden øves på ved hjelp av VR, hevder Garfors.

– Det å trene på kirurgiske inngrep eller simulere situasjoner for traumeteam der mange jobber sammen. Avansert HLR. Slikt vil det bli mye mer av.

Garfors påpeker at helsepersonell først må gjøres oppmerksom på mulighetene som finnes innen VR, for at de skal ønske å ta teknologien i bruk.

– Ellers må man passe på å velge riktig løsning ut fra behovet. Vi ser at mange bare kjøper inn VR-utstyr uten å ha avklart på forhånd hva man skal bruke det til.

(Artikkelen fortsetter nedenfor faktarammen.)

Virtuelle eksempler

Eksempler på VR innen helsesektoren i Norge:

Medikamenthåndtering: Virtuelt medisinrom der studenter kan trene på medikamenthåndtering.

Autisme: Trening på sosiale ferdigheter for barn og unge med autisme, forskningsprosjekt ved Høyskolen i Østfold.

Psykisk helsevern: VR-simulerings om verktøy for trening og læring innen psykisk helsevern, flere prosjekter ved Høgskolen i Innlandet.

PTSD: Bruk av VR-teknologi for å behandle PTSD hos veteraner, samarbeid mellom Psykisk helse- og rusklinikken ved Nordlandssykehuset og Forsvarets institutt for militærpsykiatri og stressmestring.

Tourettes: VR som supplement i behandlingsformen Habit Reversal Training (HRT)/Ticskontrollerende trening for personer med Tourettes syndrom, prosjekt ved Oslo universitetssykehus.

Rehabilitering: Sunnaas sykehus har hatt VR-lab siden 2013 og bruker teknologien til rehabiliteringsopplegg for ulike skader og plager.

Viktig med pedagogisk ramme

Frode Bremseth ved SUS understreker at selve VR-simuleringen kun utgjør én del av opplegget deres, som ellers inkluderer en innledende brifing der man gjennomgår læringsmålene, og refleksjonsbasert debrifing i gruppe etter simuleringen. Her spør en fasilitator blant annet om hva som har skjedd, hvorfor det skjedde, hva personalet kunne gjort annerledes, hva man følte og hva som kan brukes i det videre arbeidet.

– Debrifingen er helt klart det som tar lengst tid, og det er helt avgjørende at man har en god pedagogisk ramme rundt det hele, sier Bremseth.

VR skaper muligheter for en veldig fleksibel øvingsform der vi kan simulere ulike situasjoner på ulike steder med ulike konfigurasjoner av personell tilgjengelig.

Frode Bremseth, spesialsykepleier og prosjektleder

Flere har vist interesse for metoden, og Bremseth forteller at andre avdelinger på SUS nå kjører sine egne simuleringer på personalmøter. I 2020 fikk VR-prosjektet tilskudd fra Akuttnettverket. Det bidro til at nye typer scenarioer kunne filmes og prøves ut.

Fleksibel øvingsform

Bremseth anslår at han og kollegene til nå har produsert rundt 35 filmer og arrangert over 150 gruppesimuleringer. Opplegget har blitt brukt både overfor ansatte ved ulike avdelinger på SUS, politifolk og studenter i paramedisin, både ved Universitetet i Stavanger og Oslomet.

– VR skaper muligheter for en veldig fleksibel øvingsform der vi kan simulere ulike situasjoner på ulike steder med ulike konfigurasjoner av personell tilgjengelig. Og i motsetning til fysiske simuleringer, kan situasjonene gjenbrukes.

En annen fordel er, ifølge Bremseth, at alle i en gruppe kan oppleve det fra samme vinkel, noe som gir utgangspunkt for fruktbare diskusjoner om hvordan man best burde håndtert situasjonen.

Han mener VR også kan ha et uutnyttet potensial når det gjelder å avdekke årsaker til ulike kulturer innen psykisk helsevern og at det gir muligheter for erfaringsutveksling.

– Noen institusjoner har høyere tvangsbruk enn andre. Vi har simulert relevante situasjoner for flere helseforetak samtidig. Deretter har vi møttes på Teams for å diskutere hva som ble gjort og hva som eventuelt kunne gjøres annerledes. Vi så da at folk kunne reagere og agere ulikt på samme situasjon avhengig av hvor de jobbet.

Magnus Berge redigerer VR-film
KLIPPEROMMET: Assisterende avdelingssykepleier Magnus Berge viser hvordan VR-filmene redigeres. Til nå har det blitt produsert rundt 35 filmer og arrangert over 150 gruppesimuleringer, anslår prosjektleder Frode Bremseth. Foto: Ingvald Bergsagel

VR-nettverk

VR-teknologi har blitt testet ut og tatt i bruk på en rekke områder og ved mange institusjoner de siste årene.

Bremseth har vært med på å danne et nettverk med 50–60 aktører rundt om i landet. Han forteller at de møtes digitalt annenhver måned for å utveksle erfaringer, tips og råd.

Nå begynner utstyret å bli så lett tilgjengelig og enkelt å bruke at det er veldig lavterskel.

Frode Bremseth, spesialsykepleier og prosjektleder

– Delingstanken er viktig for at dette skal utvikle seg. VR-filmene vi har laget her på SUS, er for eksempel lagt ut til fri nedlastning på en nettside opprettet av Helse Vest IKT.

Bremseth har tro på at helsesektorens bruk av VR vil vokse kraftig i årene som kommer.

– Nå begynner utstyret å bli så lett tilgjengelig og enkelt å bruke at det er veldig lavterskel. Det er ikke mye ressurser som trengs for å komme i gang, og enda mindre når man først er i gang, sier han.

– VR kan brukes til en rekke former for instruksjon, opplæring og trening. Vi har allerede filmet en brannøvelse i 360 graders format og håper vi kan ta den i bruk i løpet av året. Det er bare fantasiens om setter grenser.

VR i helse

1. november 2022 går VR i helse-dagen av stabelen for tredje gang i Hamar kulturhus.

– Helsepersonell trenger ikke vite noe om VR fra før av for å få noe ut av dagen. Det holder at du er nysgjerrig.

Det understreker Ingrid Busterud overfor Sykepleien. Hun er daglig leder for nettverket Helseinn, som står bak evenementet.

Under VR i helse-dagen lover hun møter med en rekke aktører som bruker VR på ulike, nye og spennende måter innen helsesektoren.

– Mange steder har man kommet godt i gang, men potensialet er mye større, mener Busterud.

– VR kan ta deg med inn i en verden uten forstyrrende distraksjoner på sanseapparatet, og særlig innen undervisning ser vi gode resultater. Klinisk bruk og behandling er nok områder som ligger mer i startgropen, men for eksempel Sunnaas har kommet langt her.

På Sunnaas sykehus har de hatt en egen VR-lab i snart ti år. Teknologien brukes her som del en av rehabiliteringsopplegget for ulike skader og lidelser.

Busterud skulle gjerne sett mer forskning på konkrete helsegevinster av VR, for eksempel innen trening og rehabilitering.

– Om en kommune eller andre aktører ønsker å ta VR i bruk, er det uansett viktig at de sikrer et godt pedagogisk opplegg rundt, understreker hun.

– Man må sette av tid og ressurser. Teknologien kan bidra, men det hele må fasiliteres. Du får liten gevinst av et par VR-briller som ligger og støver ned på et kontor.

VR i helse-dagen inngår i Nordic VR Forum, som arrangeres 1.–2. november. Mens dag én er tilgjengelig for alle interesserte, retter dag to seg mer mot personer som allerede jobber innen feltet.

Det er mulig å delta både digitalt og fysisk.

Nettside: www.vrforum.no

Ingrid Busterud, Helseinn

MER FORSKNING: Daglig leder for nettverket Helseinn, Ingrid Busterud, skulle gjerne sett at det ble forsket mer på helsegevinster av VR. (Foto: Helseinn)

Les også:

Etter to år med pandemi: Sissel Thorud Bjøkne har blitt en tryggere sykepleier

Sykepleier Sel kommune Sissel Thorud
TIDLIG UTE: Med rundt 1000 av de 5700 innbyggerne i karantene i starten av mars 2020, knirka og knaka det i sammenføyningene i helsetjenestene i Sel kommune. Sykepleier i hjemmesykepleien Sissel Thorud Bjøkne hadde ikke tid til å dvele. Foto: Erik M. Sundt

Samarbeid på tvers ble mer enn fine ord da pandemien traff Sel kommune. – Nå vet jeg hva jeg kan klare, sier hjemmesykepleieren fra kommunen øverst i Gudbrandsdalen.

Det er 9. mars 2020.

Landet er fremdeles ikke stengt ned, men det er rett før.

Sissel Thorud Bjøkne står opp til noe hun opplever som en helt surrealistisk hverdag. Hun er sykepleier og hovedtillitsvalgt i Sel, den lille fjellkommunen øverst i Gudbrandsdalen.

Denne dagen er kommunen hennes i alle nyhetssendinger. 

I kart som viser registrerte smittetilfeller, er kommunen ildrødt blant alle de – enn så lenge – grønne kommunene. Innbyggerne testes over en lav sko, og tallet over registrerte covid-19-tilfeller stiger, det er allerede tosifret.

Dagen før var 200 av innbyggerne satt i karantene. Det skal vise seg å være forsmaken. Snart er rundt 1000 av de 5700 innbyggerne i karantene.

Smittevern – og streng prioritering

Hvordan skal hun få denne arbeidsdagen til å gå opp? Hun aner ikke. 

I hjemmesykepleien, hvor Bjøkne jobber, betyr alle karantenene blant annet at mange av sykepleierne er forhindret fra å komme på jobb. 

Nå er det bare to ting som gjelder: Smitteveien må stoppes. Og livsviktig helsehjelp må frem til pasientene.

For hennes del betyr det å gå inn i husene til pasientene som er bosatt rundt om i den langstrakte kommunen. Hvem som må ha fysisk besøk, og hvem som kan følges opp per telefon, blir en prioritering.

På dette tidspunktet er forsterkede smitteverntiltak allerede satt i gang i alle deler av den kommunale helsetjenesten. Full smittevernbekledning skal på der det er bekreftet eller mistanke om smitte.

Men lageret av åndedrettsvern, munnbind, frakker og hansker, det minker. Raskt.

Sissel Thorud Bjøkne må, sammen med kollegene, bare hive seg rundt. Her er det ikke tid til å stoppe og fundere. Men en ting er sikkert: Hun er dypt bekymret.

Kaos og redsel

Drøye to år senere ser hun tilbake på disse dagene med blandede følelser.

Sel var blant de første kommunene i Norge som hadde smitte, og det var mye upløyd mark.

– Det var litt kaos og redsel de første par ukene. Vi hadde planer for smittesporingsarbeid og smittevern i kommunen. Men det var jo ikke bare å plukke dem opp fra skuffen og sette i gang. Alt måtte tilpasses og spisses for hvert enkelt område, sier hun.

Kriseteam raskt på plass

Det betød nye planer, nye systemer – og hele tiden nye beskjeder fra myndighetene, nærmest fra time til time. At det var løpende nyhetsdekning fra kommunen i nærmest alle medier, fikk Bjøkne bare så vidt med seg i bakspeilet.

– Jeg registrerte det, men alt handlet om smittesporing, smittestopp og å sørge for at pasienter og brukere fikk den hjelpen de måtte ha, samt motta informasjon fra arbeidsplassen, sier hun.

Det første som kom på plass, var et kriseteam, og rett etterpå, et smittesporingsteam. Vaktsystem for teamene ble etablert.

– Vi har mange flinke medarbeidere i kommunen, og alle stilte opp uten å blunke, sier Bjøkne.

For å skille dem som hadde symptomer fra andre som skulle til undersøkelse ved legesenteret, ble det kjøpt et telt.

Teltet ble bestilt av kommunen og ordføreren en kveld, og satt opp på dugnad dagen etter. En varmeovn kom også på plass, Otta kan være kald i mars.

Tøff prioritering

– Livsnødvendige medisiner og hjelp måte gis. Ellers prøvde vi å begrense besøk og treffpunkter så mye vi kunne, og gikk raskt over til mye telefonkontakt med brukere. Vi måtte prioritere nødvendigheten av hvert eneste besøk, sier hun.

– Den store utfordringen var å få tak i smittevernutstyr. Det var utsolgt for noe så banalt som skotrekk, husker hun.

Sydde utstyr

I fjellbygda tett inntil Rondane satte folk seg ved symaskiner og 3D-printere.

– Visir ble printa på 3D-printere. Vi brukte plastark som skjermer. Folk sydde smittefrakker til oss. Snekkere kom med munnbind. Selv er jeg gift med en bilmekaniker. Han ordnet så vi fikk plasttrekk til å bruke i bilsetene i hjemmesykepleien.

Hun stopper opp. Mye av dette har hun nesten glemt. Det har gått slag i slag siden.

– Jeg blir stolt. Det var så mange som bidro og prøvde å hjelpe oss med løsninger. Det var aldri nei. De samarbeidet på tvers av etater, frivillige og private.

– Fryktelig mye arbeid

Selv om mange bidro med det de kunne, var det folk i kommunen som arbeidet fryktelig mye, sier hun.

Det ble et stort press på smittesporingsteamet, smittevernlegen, testteamet – blant andre.

Som hovedtillitsvalgt gikk det mye i skriftlige meldinger, forteller hun.

– Hovedtillitsvalgte fra alle organisasjonene ble tatt med fra første stund, og vi ble oppdatert fortløpende, sier hun.

Informasjonen hun fikk ble delt videre i Facebook-grupper, på sms og via e-post gjennom de kanalene hun har som hovedtillitsvalgt.

– Det ble ikke tid til å fokusere så mye på arbeidstid. Vi måtte bare stå på for å få det til å gå rundt. Jeg måtte sørge for at alle som jobbet ekstra, fikk betalt overtid, og det fikk de, sier Bjøkne.

– Hva er det viktigste du har lært av pandemien?

– Folk stiller opp. De som kunne, jobbet ekstra. Vi får til det meste når vi står midt oppe i det. Hele Sel kommune jobbet som et lag. Og så blir man sliten etterpå, oppsummerer hun, og legger til:

– Jeg ser også hvor viktig det var med god kommunikasjon. Spesielt informasjonsflyt mellom ledelsen og ansatte var helt avgjørende for oss som sto ute i felten hos pasientene.

Endret som sykepleier

Som sykepleier sitter hun igjen med i alle fall en varig endring:

– Jeg tenker nå mye mer på smitteveier. Det som skjedde i begynnelsen av mars i 2020 her hos oss, ga en støkk som har satt seg. Det vil prege meg og måten jeg tenker på som sykepleier også fremover, sier hun.

Men det må ikke bli for mye av det, heller, erkjenner hun og humrer litt:

– Jeg vil helst ikke bli så påpasselig at jeg blir folkestygg, heller. (Folkestygg: Dialektord for folkesky. Red.anm.)

Etter å ha gått gjennom og silt ut noen av erfaringene fra de to siste årene, konkluderer hun:

– Jeg har blitt tryggere som sykepleier av pandemien. Nå vet jeg hva vi kan klare. Det har gitt en god mestringsfølelse. Og så blir man kjei av å stå på lenge, det er også veldig viktig å huske på.

Isolasjon for de allerede isolerte

Hvordan smitteverntiltakene var for dem som allerede var mye avskåret fra kontakt med andre, er noe hun har tenkt på:

– Mange ble utrolig isolerte. Helseinstitusjonene ble stengt for besøkende. De hadde heldigvis skjermene, kalt komper, de kunne bruke for å snakke med familie og kjente utenfor. Pårørende kom og sang utenfor vinduet til beboere. Det hjalp litt.

– I hjemmetjenesten kan kontakten med oss være den eneste kontakten de har med folk i lange perioder. Jeg så at mange pasienter satte stor pris på at vi kom.

Når hun nå er ute, har hun opplevd at pasienter ber om å få se ansiktet hennes etter en lang periode med bruk av munnbind. Mange hører dårligere når de ikke ser munnen, og de har savnet å se et helt fjes: – Nå sier de: «Neimen, er det du som har dessa augun der?», sier Sissel Thorud Bjøkne.

Sissel Thorud, sykepleier i Sel kommune
MÅ UT TIL PASIENTENE: Helsehjelpen må frem til pasientene, selv om kommunen er langstrakt og veiene kan være av ulik standard. Sissel Thorud Bjøkne er vant til at alt ikke går på skinner, og at arbeidsdagene kan være uforutsigbare. Foto: Erik M. Sundt

Folk sydde smittefrakker til oss. Snekkere kom med munnbind.

Sissel Thorud Bjøkne, sykepleier i Sel kommune
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.