Hjemmesykehus krever spisset kompetanse

Samhandlingsreformen var et politisk initiativ som ble implementert uten at helsetjenesten var rustet til å håndtere den. Kommunene skulle overta ansvaret for pasientbehandling, men erfarte at kompetansen ikke var på plass. Dette medførte høy grad av reinnleggelser og stor grad av usikkerhet blant helsepersonell.

Nå – åtte år etter implementeringen – er det en rekke kommuner som for eksempel nedbygger et av de viktigste tiltakene i reformen: de kommunale akuttavdelingene.

Behov for forskning

Politikere leter desperat etter løsningen på helsetjenesteutfordringene. Sykehusene bygges mindre fordi meningen er at pasienten skal ivaretas i kommunene. Dette er jo en sannhet med modifikasjoner belyst i mediene og vist gjennom forskning.

Digitale løsninger fremmes som en løsning på personalknapphet. Likevel vet vi at implementering av digitale løsninger er ressurskrevende. Det kan fungere idet det introduseres, men så fortsetter man å arbeide på samme måte som før. Ikke alle pasienter kan nyttiggjøre seg teknologien. Fremdeles er det behov for forskning som viser til effekter, men så er det også viktig at forskningsfunnene kan tas med i videreutviklingen.

Krever spesialkompetanse

På Sykepleien.no den senere tiden har vi kunnet lese om stamcelletransplanterte som mottar sykehusbehandling i hjemmet. Kravet for å kunne motta tilbudet er en pårørende til stede 24/7. Videre vises det til at pårørende i denne situasjonen ofte må ta ut sykmelding, eller at de mottar støtteordninger som ikke fullt kompenserer for inntektstapet.

Departementet anser det ikke som aktuelt å utvide retten til å få kompensert tapt arbeidsinntekt i forbindelse med pårørendeoppgaver. For det første fordrer altså dette at hjemmesykehuspasienten har pårørende. For det andre at familiens økonomi tillater inntektstap. Videre er det i gitte saker påpekt noen svakheter som er søkt utbedret, som for eksempel det å få tak i sykepleier per telefon og det å kunne legges inn raskt ved behov (og hvem definerer behovet?).

Videre er det også satt søkelyset på hjemmesykehus for barn – et tilbud som er vellykket drevet gjennom flere år. Suksesskriteriene er at man har holdt hjemmesykehuset hos noen få, legene er håndplukket og sykepleierne har søkt. Man har gitte kriterier for om pasientene kan få reise hjem og når de må tilbake på sykehuset. Pasient eller pårørende har hatt mulighet til å avbryte, og også å takke nei. Det vil si at tilbudet om hjemmesykehus krever spesialkompetanse innen aktuell pasientgruppe og baseres på frivillighet.

Ikke vanlig hjemmesykepleie

Folkehelseinstituttet (FHI) utga i 2018 rapporten «Hjemmebasert behandling som alternativ til behandling på sykehus». Rapporten viser at det er utført mye forskning på hjemmesykehus: hele 49 systematiske oppsummeringer er presentert.

Spesifiseringen av tilbudet FHI har benyttet er «Behandling og oppfølging i hjemmet av sykehuspersonell for pasienter med sykdommer eller tilstander som vanligvis behandles på sykehus». Dette er en viktig påpeking: det er sykehuspersonell som reiser ut fra sykehuset. Det vil si at dette ikke er «vanlig» hjemmesykepleie. Det er personell som har erfaring og kompetanse innen sykehusbehandling.

Av de inkluderte systematiske oversiktene handlet flest om kronisk obstruktiv lungesykdom (7 oversikter). Andre diagnosegrupper var nyresykdom (5), kreft (4), fødselsrelaterte diagnoser (sondenæring for premature, svangerskapskomplikasjoner, gulfeber) (3), og akutte eller kroniske sykdommer (3), mental helse (2), cystisk fibrose (1), diabetes (1), dyp venetrombose (1), hiv/aids (1), hjertefeil (1), osteoartritt (1), palliativ behandling/ End of life-care (2) og slag (1). Dette er altså utprøvd på en rekke pasienter internasjonalt, ofte med positive resultater. Felles for alle er at pasientene ivaretas av personell fra sykehuset med spisset kompetanse til å vurdere og behandle de gitte pasientgruppene.

Ved Oslo universitetssykehus påpeker man at «en forutsetning for hjemmebasert sykehusbehandling er at behandlingen skal være forsvarlig, frivillig, forutsigbar og av høy kvalitet».

Ingen kan alt

Jeg har en oppfatning av at politikere tror at en sykepleier er en sykepleier og at en sykepleier kan jobbe med alle slags forskjellige typer pasienter, sykdommer og tilstander. I sykehus er avdelingene spisset. Legene er spesialiserte, tilsyn har avdekket at pasienter som behandles på annen avdeling enn moderpost ikke mottar forsvarlig behandling. Ingen kan alt. I hjemmesykepleien jobber man bredt, men det er mulig nettopp fordi pasienter som mottar tjenester i hjemmet ikke har behov for spesialisthelsetjenester. De er ikke akutt, kritisk syke, men mer stabile.

Det jeg umiddelbart blir redd for er at hjemmesykehus skal fremmes som den nye løsningen på sykehusutfordringene i Norge. Videre at det implementeres på samme måte som samhandlingsreformen; uten nasjonale føringer for tilbudet, uten kompetanseheving i forkant, uten risikovurderinger og uten grundig utredning av hvilke pasienter det egner seg for og hvilke det ikke egner seg for.