fbpx En kilo dannelse Hopp til hovedinnhold

En kilo dannelse

Bokfakta

Boktittel: Dannelse. Nordiske perspektiver på allmenndannelsens nødvendighet i høyere utdanning og forskning
Forfatter: Bernt Hagtvet og Gorane Ognjenovic (red.)
Forlag: Dreyers Forlag, 2011
Sidetall:
ISBN: 978-82-8265-027-4

Anmeldelse:Er den pågående debatten om dannelse et tegn på at vi er mindre dannet enn før? Eller er dette noe som er drevet fram av en akademisk elite som er redd for å miste sine privilegier? Har dannelse kun med akademia å gjøre? Er det sånn at de yrker og fag som ikke springer ut fra akademia ikke faller inn under begrepet dannelse? Det er vel ingen som vil ha hengende på seg at de er udannete. Dette er spørsmål jeg bærer med meg når leser denne boken på mer enn 840 sider og som veier 1,1 kilo.

Filosofen Per Ariansen gir innledningsvis en god innføring i dannelsesbegrepets ulike aspekter, etymologi og historie. Skillet han gjør mellom ferdighetsdannelse, høflighet, hjertets dannelse og åndens dannelse er interessant. For meg er et dannet menneske først og fremst en person som søker kunnskap, har en iboende tvil og som er bevisst sin egen inkompetanse og anerkjenner andre for det de er som mennesker uten å stille krav til boklig lærdom. Hvor ofte har vi ikke sett de såkalte dannete møte andre med hovmod og nedlatenhet, og har vært pådrivere i et meritokrati der byråkrati og elitevelde har vunnet fram. Historien er full av ”Erasmus montanuser” som med nesen i sky har briljert og triumfert overfor de ”udannete”. Jeg har tatt meg selv i dette. Jeg har vært preget av ungdommelig overmot og arroganse, men håper at livet har dannet meg til å være mest mulig fri fra denne type unoter.

Hovedfokuset i boken er hvordan man fremmer dannelse innen akademia og hvilke fag studentene bør gjennom for å være åpen for ny kunnskap. Bokens redaktører har begge gitt mange viktige bidrag til denne debatten. Noe som kommer godt fram både i forord og etterord.

Inga Bostad som ledet det såkalt Dannelsesutvalget fra 2009, må også nevnes. Utvalget definerte dannelse som evnen til å se seg selv som et medlem av et større fellesskap, lokalt, nasjonalt og globalt, og erkjennelsen av at ens egne krefter og talenter står i tjeneste for et større, felles gode.

Viktig i debatten er også Bernt Hagtvet, som har hentet ideer til en ny type forberedende prøver fra USA. Han argumenterer godt for dette. Det samme gjelder hans kritikk av et norsk universitetssystem som blir mer og mer markedsorientert, resultatstyrt og tilpasset næringslivets ulike behov.

Boken er et viktig debattbidrag i forhold til hvilke form og funksjon utdannelse på universitetsnivå skal ha i Norge. Viktigere er kanskje den omfattende tilnærmingen til hva dannelse er. De praktisk orienterte profesjonsfagene blir også diskutert. Det gjelder blant annet sykepleiefaget. Her handler det om læring i praksis. Jeg merker meg spesielt Bodil Tveit sin artikkel om dannelsesutfordringer i sykepleieutdanningen, der hun diskuterer sykepleiestudenters motivasjon og fagidentitet i møte med en tradisjonell utdanning.

Dette er en krevende bok som ikke leses fra perm til perm. Den er fylt med kompakt kunnskap om viktige emner fra det meste av høyere utdannelse i Norge. Den er egnet som oppslagsverk og innføring i akademisk lesning og forståelse. Språket i boken er godt. Det gjør den tilgjengelig også for oss som står utenfor universitetene, men som nyter den kunnskap og diskusjon som ales fram der. Dannelse kan ikke måles i studiepoeng. Det handler om livslange prosesser der ulike aspekter av kunnskap og det å være et åpent og kritisk menneske står sentralt. Denne boken er viktig i en sånn prosess. Den er mer enn et debattskrift. Den synliggjør godt hva dannelse kan være.

Dannelse er imidlertid for viktig til å overlates til akademia alene. Dannete mennesker fins også utenfor akademia. Her hører begreper som kjærlighet, omsorg og solidaritet hjemme. Enkle mennesker uten boklig lærdom kan gjennom sin omsorgsfulle væremåte og nestekjærlighet representere en dannelse som er verdt å etterstrebe. Det må ikke glemmes. Heller ikke må det glemmes at noen av de verste SSbødlene i Nazi-Tyskland var høyt akademisk skolerte og, etter tidens ånd, dannete mennesker. Flere kan føyes til. De manglet respekt for det svake og naive mennesket.

Alle artiklene i boken har gode referanser. Det gir inspirasjon til ytterligere lesning. Når forlaget først satser på en så bredt anlagt og grundig debattbok, med potensial til å få en bred leserkrets blant nye studenter, burde de ha gitt plass til et fyldig stikkordregister.

Annonse
Annonse