Aldring som ressurs

Anmeldelse:Linn-Heidi Lunde er spesialist i aldringspsykologi og har lang erfaring med terapi til eldre og med akademisk arbeid. Med denne boken ønsker hun å kaste et mer nyansert og positivt lys på aldring. Hun ser på aldring som en ressurs, ikke som et symptom på svekkelse og sykdom, som det dessverre ofte forbindes med i vårt samfunn.

Lunde gir en kort, konsis og lett forståelig introduksjon til biologiske, psykologiske og sosiale prosesser som er i samspill med hverandre under aldring. Dessuten kommer hun med gode praktiske råd som kan bidra til å beholde de fysiske, psykiske og sosiale funksjonene. Det kan være fysisk aktivitet, hjernetrim i form av å lære et nytt språk eller spille et instrument, sosialt samvær eller å engasjere seg i lokalsamfunnet. Hun viser til nyere nasjonal og internasjonal forskning.

Lunde belyser hvordan en stereotyp oppfatning av eldre henger sammen med fordommer og diskriminering rettet mot eldre. Ikke minst i helsevesenet, der eldre ikke får tilbud om kognitiv behandling mot lett til moderat angst eller depresjon begrunnet med at det ikke hjelper. Både norsk og amerikansk forskning avkrefter denne tenkning, holdning og atferd, og viser at eldre kan ha like stort utbytte av kognitiv behandling som yngre. Lunde oppfordrer helsepersonell til å bekjempe denne stereotypetenkning via bevisst språkbruk, ved å engasjere seg og gi tilbakemeldinger eller skrive avisinnlegg når media framstiller eldre negativt.

Kognitiv terapi og mindfulness (til stede i øyeblikket) går som en rød tråd gjennom hele boken. Leseren får et innblikk i et verktøy som kan brukes når man opplever belastninger i livet. Lunde kommer med alternative løsninger til å mestre vanskelige livssituasjoner på en konstruktiv måte, i stedet for å bruke unngåelsesatferd som kan forsterke påkjenninger. Gjennom ordtaket «din tanke er din skjebne» vises det hvordan denne kognitive tilnærming kan bidra til å utvikle helsefremmende atferd.

Det er morsomt å lese hvordan kognitiv terapi, som har vestlig opprinnelse, knyttes til mindfulness, som har buddhistisk opprinnelse. Begge deler kan bidra til å fremme helse. En ting jeg savner er mer om hvordan flerkulturelle eldre kan mestre livets påkjenninger. I det norske samfunnet, som de siste tiårene har blitt økende flerkulturelt, ville det vært svært interessant å lese mer om.

Boken anbefales likevel på det sterkeste til alle som jobber klinisk med eldre, eller som selv blir eldre. Sykepleiestudenter som har praksis i eldreomsorgen eller jobber med fordypningsoppgaver, kan ha nytte av å se hvordan teori, praksis og nyere forskning er forbundet med hverandre. Linn-Heidi Lunde gir klart uttrykk for at denne boken ikke er en selvhjelpsbok. Likevel synes jeg at deler av boken kan brukes som veiledet selvhjelpsbok.