Hva sykepleiere faktisk gjør

Bokanmeldelse

Det er sykepleieres usynlige arbeid som får helsevesenet til å fungere. Davina Allen mener det er på tide å gi det omfattende organiseringsarbeidet anerkjennelse som en del av faget.

Bokfakta

  • Boktittel: Sykepleiernes usynlige arbeid – organisering av sykehus og helsetjenester
  • Forfatter: Davina Allen. Oversatt av Eirik Ulltang Birkeland
  • Forlag: Fagbokforlaget, 2019
  • Sidetall: 197
  • ISBN: 9788245025569
  • Anmeldelse:

    En gang brukte jeg to timer av en arbeidsdag på å finne en journal, den gangen vi hadde papirjournaler. Etter å ha ringt arkivet uten å lykkes måtte jeg gå ut for å lete mens andre måtte se til pasienten min. Andre ganger har jeg brukt halve arbeidsdagen på å sette sammen et opplegg til en pasient som hadde behov for mange forskjellige typer hjelp: fysioterapi, ergoterapi, samtale med prest, time til røntgen. Som ellers har dette blitt gjort mellom stell og pårørendesamtaler, mellom cellegiftkurer og smertestillende, legevisitt og blodprøver.

    Sykepleiere er koordinatorer og organisatorer i sykehuset og får ting til å fungere. Det er en utydelig, men absolutt ingen ubetydelig oppgave. Professor Davina Allen kaller det «Sykepleiernes usynlige arbeid» i sin bok med undertittel «organisering av sykehus og helsetjenester».

    De fleste sykepleiere vet at en stor del av jobben er å ha oversikt, delegere og koordinere. Vi skal vite «alt» om pasienten, uansett hvem som spør. Og vi skal formidle det vi vet til de riktige fagpersonene, med tilpasset informasjon som vi vet de trenger for å kunne gjøre jobben sin. Alle som har jobbet i en sengepost er godt kjent med den etter hvert krøllete lappen i lomma som har oversikt over alle pasientene og er tettskrevet av notater og ting vi må huske. Mister du den er det lett krise, for der står alt.

    Allens bok handler om nettopp dette arbeidet som sykepleiere gjør kontinuerlig, men som for mange er usynlig. Det er dette arbeidet som får helsevesenet og pasientforløpene til å henge sammen, det som gjør at sykehuset virker. Disse arbeidsoppgavene utgjør en stor del av arbeidstiden vår. Davina Allen har ved å observere og beskrive arbeidet, gjort det synlig.

    Allen er sykepleieforsker og medisinsk sosiolog ved Cardiff University, og har gjort feltarbeid på et sykehus i Wales. Boken utkom i 2015, og har nå kommet på norsk oversatt av Eirik Ulltang Birkeland. Selv om feltarbeidet er utført i et annet helsevesen enn det norske, er det i hovedsak nokså greit å kjenne seg igjen i det meste av det hun beskriver.

    Et irriterende element er enkelte deler ved oversettelsen. Selv om mye er gjenkjennbart og riktig, kunne oversetteren lett funnet ut at vi i Norge hovedsakelig bruker begrepet «rapport» i stedet for «overlevering» ved vaktskifter. Ordet «følelsesarbeid» er heller ikke noe jeg kan kjenne igjen fra praksis. Om oversetteren hadde brukt «emosjonell omsorg» i stedet hadde det skapt mer sammenheng og mening for en sykepleier. Sånne små irritasjoner kunne denne anmelderen gjerne vært foruten.

    Enkelte deler av boken er relativt tungleste og teoretiske. For eksempel er kapitlet om «En omvendt figur-grunn-relasjon» preget av terminologi og abstrakt teori fra sosiologien og virker dermed veldig praksisfjernt. Begrepet «artikulasjon av tjenesteforløp» er heller ikke noe som intuitivt gir assosiasjoner til hverdagslig nødvendig kommunikasjon i en sykehusavdeling. Likevel; det er vel verdt og veldig interessant å lese for dem som orker å ta seg tid. Forfatteren har også passet på å krydre teksten med praksisnære eksempler og det gir den til dels tunge teorien noen knagger å henge på.

    Allen viser hvor vesentlig det er at informasjonen sykepleiere formidler, er riktig og nøyaktig, og hvor lett det kan skje feil i motsatt fall. Det er god faktakunnskap å ha for oss som gjerne opplever at ikke-sykepleiere med budsjettansvar og bevilgningsmakt ikke ser verdien i tilstrekkelig tid til rapport, for å ta et eksempel fra egen hverdag.

    «Sykepleiernes usynlige arbeid» er en viktig bok. Davina Allen gir oss sykepleiere ny argumentasjon i kampen mot for stor arbeidsbelastning, for tilstrekkelig bemanning og nok ressurser til å både kunne gi god sykepleie og samtidig gi pasienten helhetlig og kontinuerlig helsehjelp. I det avsluttende kapitlet Nye tanker om sykehusorganisering – nye tanker om sykepleie skriver hun at i en ideell verden ville organiseringsarbeidet til sykepleierne blitt tatt på alvor og anerkjent som en del av sykepleiernes arbeids- og ansvarsområde. Det ville blitt beskrevet og regnet med i modeller for arbeidsbelastning. Når vi i boken kan lese at organiseringsarbeidet kan utgjøre bortimot 70 prosent av sykepleiernes arbeidsmengde er det oppsiktsvekkende at det ikke allerede er slik. Allen understreker også at «sykepleiernes organiseringsarbeid gir viktige bidrag til kvaliteten, sikkerheten og effektiviteten i tjenestene». Dette er med andre ord en bok for alle som er interessert i helsepolitikk og organisering av helsevesenet, det er en bok for dem som utdanner sykepleiere og det er en bok som også bør leses av ledere og tillitsvalgte i helsetjenesten.

    Les også:

     – Hun mener det usynlige arbeidet må beskrives bedre

    Hva er sykepleie?

  • Bokanmeldelse
    Alle bokanmeldelser