Rehabilitering for alle?

Rehabilitering er så viktig som det kanskje aldri før har vært, med tanke på helsevesenets utvikling. Lege Margaretha Dramsdahl forsøker i denne boken å belyse hvordan rehabilitering kan hjelpe mennesker med kronisk helsesvikt, ved å ta for seg helsefremmende tiltak som kan bety økt livskvalitet og funksjonsnivå hos pasienten.

Dramsdahl forklarer hvordan politiske føringer legges til grunn for reorganiseringer i det norske helsevesenet, og hvordan det påvirker rehabilitering i det daglige. Den byråkratiske prosessen er nokså omfattende, med blant annet stortingsmeldinger, planer, reformer, veiledere, folkehelsemeldinger og evalueringer. Dette kommer til syne gjennom organer som har nærmest orwelliansk klingende navn, for eksempel «Nasjonalt kompetansesenter for selvorganisert selvhjelp», som drives på oppdrag fra Helsedirektoratet.

Dramsdahl har skrevet en ryddig bok med innledninger, oppsummeringer og eksemplariske referanselister i slutten av hvert kapittel. Kapittelet som omhandler noen av kroppens funksjoner fremstår som en barnlig oppsummering av medisinske bestselgere og kunne med fordel vært utelatt.

Dramsdahl er ærlig om at medisinen ikke forstår alt, og skriver litt om hvordan medisinens dualistiske tankegang kanskje kan være til hinder for rehabilitering. Hun slår klokt fast at livet ikke er rettferdig. Gjennom ulike pasienteksempler forsøker hun å belyse viktigheten av habilitering og rehabilitering, og hvordan Samhandlingsreformens intensjoner noen ganger ikke innfris. For i et helsevesen som blir stadig mer preget av skjemaer og standarder, må det kanskje oppstå noen konflikter?

Og nettopp her skurrer det litt for min del, og det starter allerede når jeg leser tittelen på boken. Hvor aktive er det meningen at vi skal være når vi er syke? En av Dramsdahls pasienthistorier viser et helsevesen som verken kjenner igjen eller anerkjenner viktigheten av å la mennesker få tid til å forsone seg etter traumatiske hendelser som fører til sykdom eller skade, uten at forfatteren reflekterer over det. I noen tilfeller er selvsagt rask rehabilitering nødvendig, men hvis inaktivitet kun forstås som at pasienter ikke er flinke nok, så kan det skape unaturlige forventninger. Jeg får følelsen av at det finnes en brist mellom hva som er naturlig for mennesker og hva det skjematiserte og standardiserte helsevesenet ser etter. Kanskje hadde jeg forventet mer undring rundt dette av Dramsdahl, som også er spesialist i psykiatri, psykoterapeut og veileder i kognitiv terapi.