fbpx Hvem skal varme heltene? Hopp til hovedinnhold
Bokomslag til Ivaretakelse av hjelpere. Er vi ikke betalt for å tåle dette?

Hvem skal varme heltene?

Det trengs kunnskap om hvordan hjelperne best kan beskyttes. Det bidrar denne boken til.

Bokfakta

Boktittel: Ivaretakelse av hjelpere. Er vi ikke betalt for å tåle dette?
Forfatter: Marie Haavik og Siri Toven
Forlag: Universitetsforlaget, 2020
Sidetall: 158
ISBN: 978-82-15-03499-2

Anmeldelse:

Som mangeårig tillitsvalgt har jeg erfart at det fort pekes på hva den enkelte kan gjøre med seg selv, når jobben blir for mye. Jeg har sittet i sykefraværsmøter med utslitte ansatte der arbeidsgiver har spurt direkte: «Er du sikker på at du tåler å jobbe her?»

Psykologspesialistene Marie Haavik og Siri Toven har skrevet boken Ivaretakelse av hjelpere, med den treffende undertittelen Er vi ikke betalt for å tåle dette?. Gjentatte ganger har forfatterne fått spørsmål om å holde kurs i selvivaretakelse. Og jeg tør påstå: Individualiseringen av sykefravær og arbeidsmiljøbelastninger har vært en trend i flere år.

Men Haavik og Toven sier: «Selv om det er nødvendig for hjelpere å ta vare på seg selv, er det både nådeløst og nytteløst å gjøre dette til kun et individuelt ansvar.» Derfor trengs det også kunnskap om hva som gjør skade, og om hvordan hjelperne best kan beskyttes. Det bidrar denne boken til.

Les intervju med Siri Toven: Vil ta vare på hjelperne: – Du er ikke betalt for å tåle alt

For både systemene, arbeidsgiverne og kollegene ansvarliggjøres av Haavik og Toven, når de systematisk tar for seg ulike måter å håndtere belastninger hjelpere utsettes for gjennom arbeidet sitt.

Å lytte til pasienters og klienters traumatiske opplevelser og å hjelpe barn utsatt for omsorgssvikt og mishandling er tøft. Ofte står man som fagperson i krevende relasjoner over tid. Det gjør også noe med den som er hjelper, og slike belastninger kan være helseskadelige hvis det ikke gjøres forebyggende arbeid. Ingen kan ta imot ubegrensede mengder av andres traumer uten selv å bli påvirket av det.

Og når en emosjonelt krevende arbeidsdag i tillegg skal gjennomføres i økt tempo og med stadig større krav til rapportering og dokumentasjon, kan en samvittighetsfull hjelper ende opp med å bli utbrent og syk.

Vi må ha et system som legger til rette for at vi som har relasjonelle yrker, skal kunne tåle å stå i dem. Det er vanskelig, og det krever prioriteringer. Det er et lederansvar, og det er et politisk ansvar. Det er lett å være valgkåt politiker, love økt satsing på psykisk helsevern og deretter påpeke at «helseforetakene har ansvar for å prioritere dette innenfor de gjeldende budsjettrammer».

Som forfatterne sier: «Vi kunne ønske at politikere viste noe mer ydmykhet overfor de som har jobben med å innfri løftene som politikere kommer med hver gang det er valgkamp.»

Det betyr ikke at boken overser at vi også har et individuelt ansvar. «Som kolleger er man hverandres sikkerhetsnett», sier forfatterne. Og hver og en av oss kan også lære teknikker og rutiner for hvordan man kan ta vare på seg selv gjennom et langt arbeidsliv og mestre jobb–fritid-balansen.

Forfatterne gir konkrete eksempler på og tips til det. Å sette av tid til refleksjon er et av dem. Det fikk meg til å tenke på den gangen jeg ble ledd av i et møte etter at jeg hadde argumentert for at tid til refleksjon var viktig for sykepleiere, også – og kanskje særlig – i en travel arbeidshverdag.

Det hadde de ikke hatt tid til på mange år, så vi var ikke helt der, var svaret. Hvordan har vi tillatt en slik utvikling?

Boken er organisert i ti logisk inndelte kapitler, der hvert kapittel avsluttes med to spørsmål til leseren. En invitasjon til refleksjon, her altså. Det er også plass til å gjøre egne notater, både etter hvert kapittel og bakerst i boken. Dette er med andre ord en bok som er ment for å brukes aktivt. For dem som vil lese mer, er det fyldige kildehenvisninger bakerst.

Ivaretakelse av hjelpere er en bok for hjelpere. Men den kan også sees på som politisk argumentasjonshjelp. I debatten om hvilket system vi skal jobbe i, er det mange spørsmål knyttet til hvordan vi rigger helse- og sosialtjenesten. Den er avhengig av mennesker og fungerende pasientrelasjoner.

Når økonomi synes å være det viktigste i driften av tjenestene, opplever mange hjelpere at jobben de skal utføre, kommer i andre rekke. Det skal jo være unødvendig å si, men hjelperne er de viktigste. Uten dem, ingen hjelp. Derfor er det avgjørende at vi har rammer som tillater at vi kan ta vare på hverandre, og at vi kan ta vare på oss selv.

Mummitrollets mamma, Tove Jansson, skrev en gang: «Sånn er det alltid i heltehistoriene deres. Redde og bli reddet. Jeg skulle ønske at noen en gang skrev om dem som prøver å varme heltene etterpå.»

Med denne viktige boken er det nettopp det Marie Haavik og Siri Toven har gjort.