Snarvei til klokskap?
Med denne lille boka vil forfatteren vil hjelpe sykepleierne til å bli kloke gjennom refleksjon. Hun kommer ikke helt i mål.
Med denne lille boka vil forfatteren vil hjelpe sykepleierne til å bli kloke gjennom refleksjon. Hun kommer ikke helt i mål.
Bokfakta
Det er ikke ubetydelige ambisjoner bokens undertittel antyder i Kristin Bies bok «Refleksjon – sykepleierens vei til klokskap». Bokens formål er ifølge Bie å fremme reflektert og kritisk praksis som nøkkelen til god sykepleie. Den er i hovedsak ment for sykepleie- og helsefagstudenter og er skrevet som en slags kort og lettlest håndbok delt inn i sju kapitler.
Bie går systematisk til verks gjennom disse kapitlene, hvorav det korteste er på knappe to sider. Det er for øvrig bokens første kapittel, som starter med å løst sitere Sokrates som «sa noe sånt som», og litt historie om refleksjon som begrep. Den fortsetter deretter med definisjoner og så et kapittel om selvinnsikt, før de fire siste kapitlene, som i stor grad omhandler ulike typer refleksjon. Det er gjort plass til både ryddige kildehenvisninger og stikkordsliste bakerst.
Bokens innhold, bak Bies intensjon om å lære studenter å reflektere, oppleves til tider noe sprikende. På den ene siden henvises det til selvfølgeligheter som at det er grunn til å tro at all yrkesutøvelse involverer følelser. Men samtidig er Bie innom klokskap når hun skriver om det levde liv, om håndlag og at læring preges av forholdene rundt studentene, ikke bare hvordan undervisningen er lagt opp.
At boken er så kort, gjør at innholdet blir litt tynt noen steder. Det er litt synd, fordi jeg kunne ønsket meg litt mer av klokheten som kommer fram i Bies diskusjoner. Det begynner å bli interessant når forfatteren diskuterer sin skepsis til helsevesenets endring mot en mer instrumentell sykepleie. Er vi som sykepleiere mer opptatt av å oppfylle målsettinger enn hvordan pasienten har det?
Det er et nokså teoretisk og tørt materiale Bie skriver om. Språket er tidvis preget av mekaniske begreper som hensetter tankene mot håndverkerbegreper. Kanskje har jeg snekret litt vel mye siden jeg får slike assosiasjoner av ord som rammeverk, rammeplan og dybde- og breddeanalyse. Er det i det hele tatt mulig å lære noen hvordan de skal reflektere i praksis gjennom å skrive teoretisk? Bie forsøker å gi teksten mer liv og dybde ved å vise til tre eksempler hentet fra egen sykepleiepraksis. Eksemplene er relativt snille, med rolige samtaler og udramatisk innhold. Det ene eksempelet fremstår for meg som Bies egen fortolkning av egen sansning. Selv om hun har reflektert over det som skjedde, har det et litt introvert preg over seg, og jeg er usikker på om det er et godt nok eksempel for studenter.
Kanskje kunne Bie, siden dette er en bok som handler om å lære av erfaringer, tatt sjansen på å skrive litt mindre teoretisk og bruke litt mer heftige og allmenngyldige eksempler? Jeg tror studenter både tåler og har godt av å engasjere seg følelsesmessig. Og jeg innbiller meg at eksempler som engasjerer, har lettere for å få leserne til å begynne å reflektere litt selv. Det er i hvert fall refleksjonen jeg gjør meg etter å ha lest boken.
