Hvorfor sykepleiere bør lede sykepleiere
Vatnes bok om sykepleieledelse gir en kortfattet, men god innføring i et komplekst fagfelt.
Vatnes bok om sykepleieledelse gir en kortfattet, men god innføring i et komplekst fagfelt.
Bokfakta
«Lederen er den fremste fagpersonen i et kollegium», skriver Kari Vevatne. Med det utsagnet slår hun fast det som oppfattes som et av hovedbudskapene i boken: at sykepleiere bør lede eget fag. Det er relasjonene til den enkelte fagpersonen som ledes, som danner grunnlaget for å nå felles mål som er satt for helsetjenesten.
Frem til for rundt 20 år siden var det oversykepleiere og sjefsykepleiere i sykehusene – før reformen med enhetlig ledelse ble iverksatt. Fortsatt er det i hovedsak sykepleiere som er mellomledere på lavere nivåer, men heller ikke der har det vært en selvfølge. Det er ikke mange år siden Sykepleien skrev om en ingeniør som ble ansatt til å lede en anestesiavdeling.
Selv om ledere med annen fagbakgrunn enn sykepleie etter all sannsynlighet gjør sitt ytterste for å ivareta ledelse av sykehusavdelinger på en best mulig måte, viser Vevatne på en saklig og lett forståelig måte hvorfor fagkunnskapen må være en del av kunnskapsbasen til en sykepleieleder. Hun vever fint sammen omsorgsteori og betydningen av god ledelse. En leder med sykepleierutdanning vil ha bedre forutsetninger for å hjelpe den profesjonelle, til å bidra i fagutvikling og til å sette sine standarder for hvor vi vil med tilbudet i helsetjenesten.
Vevatne er også politisk: Det er viktig for en leder i sykepleietjenesten å ha oversikt over sykepleiefagets posisjon i samfunnet. Bare slik kan man bruke sin posisjon som leder til å bygge opp under det arbeidet medarbeiderne gjør, og ha forståelse for og respekt for den «usynlige» delen av arbeidet. Nemlig det arbeidet sykepleiere daglig utfører, men som verken måles, gir inntekter eller verdsettes av dem som bevilger penger eller administrerer, men som får helsetjenesten til å henge sammen, og sikrer pasienten omsorg i alle situasjoner og ut fra pasientens behov.
Forfatteren rører så vidt borti problemet med lange kommunikasjonslinjer i dagens organisering og der fagfolkene har lang vei opp til toppledelsen. Hun kritiserer også styringsformen New Public Management (NPM), målstyringsiveren som tar fokuset bort fra fag. Som eksempel viser hun at sykepleierens yrkesetiske retningslinjer er vanskelig å kombinere med NPM og verdibevisst ledelse. Det understrekes når hun hevder at kostnadseffektivitet og lojalitet oppover i systemet blir rettesnoren når fagfolkene ikke leder egen tjeneste. Hun skriver: «Lederen må være en motstemme til den etablerte effektiviteten i det norske helsevesenet». I disse avsnittene kunne kanskje forfatteren nevnt at effektiviseringen av helsevesenet også har ført til at mange ledere som svært gjerne vil være både visjonære og faglig inspirerende, drukner i administrative oppgaver som sluker all tiden deres.
Ledelse for sykepleiere er ingen omfattende bok. Den favner likevel flere relevante områder innen ledelse, og forklarer på en pedagogisk måte hva ledelse er, hva som kreves av en leder og hvilke ulike typer ledelse som finnes. Hun viser også at ikke alt passer for alle. Mange ganger må lederen bruke ulike ledelsesmetoder for å komme i mål.
For dem som ikke har arbeidet med ledelse før, og for dem som er nysgjerrige, er dette en fin innføringsbok. For sykepleierstudenter er det også en nyttig bok som kan bidra til økt forståelse for hvor viktig faglig god ledelse er. For dem som skal bli fremtidige kollegaer i helsetjenesten, og kanskje også ledere, er dette relevant kunnskap.
Under lesingen kjenner denne anmelderen et behov for å gå dypere inn i flere av de elementene som nevnes i boken, og noen ganger sveiper teksten litt for overflatisk innom de ulike temaene. Det kunne med fordel ha blitt brukt noen flere sider i flere av kapitlene og avsnittene, uten at boken hadde blitt for omfattende.
Likevel: i denne lille boken, som forfatteren selv kaller den, vises det til mange andre interessante forfattere som kan være nyttig for den som ønsker å fordype seg mer. En fyldig kildehenvisning bakerst i boka sammen med henvisninger i selve teksten gjør at det er lett å notere seg hvor man kan hente mer kunnskap hvis man er interessert. Denne leseren etterlot seg en hel del eselører under lesingen av boken.
For sykepleiere er det viktig å lede eget fag, og Kari Vevatne hjelper oss til å argumentere for det. Hun understreker også at god ledelse handler om å gjøre hverandre gode, og derfor er relasjonene så viktige. Avslutningsvis siterer hun Kierkegaard: «Veien til å bli den [lederen] som man har mulighet til å bli, går gjennom nestekjærlighet. Ved å se den andre mer enn å se seg selv og ved ikke å kun bli tilskuer til eget liv».
