fbpx Sykepleielederne krenkes av kolleger Hopp til hovedinnhold

Sykepleielederne krenkes av kolleger

Sykepleieledere skvises ut. Overordnete aksepterer det stilletiende.

Dette er respektløst.

Rådet for sykepleieetikk mottar stadig saker som stort sett sendes i retur begrunnet med at det er en personalsak. Men moralen i sakene er ofte særdeles betenkelig og magefølelsen reagerer. Menneskehåndteringen i kollegiale forhold bør vi vel også mene noe om i lys av vår profesjonsetikk?


Kollegaetikk

Om sykepleieren og medarbeidere heter det i yrkesetiske retningslinjer:

Sykepleieren viser respekt for kollegers og andres arbeid og er til støtte i vanskelige situasjoner. Dette er ikke til hinder for å ta opp brudd på faglige, etiske eller kollegiale normer. Sykepleieren tar initiativ til og fremmer et faglig og tverrfaglig samarbeid i alle deler av helsetjenesten. ( … ) Dersom interessekonflikter oppstår mellom kolleger i forbindelse med løsningen av en oppgave, skal hensynet til pasientens liv og helse alltid prioriteres. Sykepleieren motarbeider enhver form for diskriminerende atferd overfor kolleger.

I lys av disse føringer er det betimelig åreagere på flere innspill om hva som skjermed sykepleieledere i omstillingenes oginnsparingenes navn. Temaet er krevende,særlig fordi det handler om forvaltning avposisjonsmakt og profesjonsmakt i sårbareendringsprosesser. Makt er nødvendig ognaturlig i alle relasjoner, og anvendt etikkhandler mye om hvordan makt forvaltes avden enkelte. Sykepleieprofesjonen og sykepleieposisjonerer i skvis i våre helseforetak,der medisinsk dominante kulturer med sterkakademisk og markedsideologisk styring harstor innflytelse.

Maktkamper er ikke noe nytt. Men visnakker ikke åpent om det. Det er krevendeå forstå andres profesjonskultur og tenkning.I travle hverdager ser det ut til at både legerog sykepleiere har mer enn nok med egetfaglig og kollegialt ansvar. Vi har ingen fellesforståelse for hva fagutvikling i sykepleie er,eller hva godt lederskap er. Det er heller ikkelett å finne felles forståelse for intensjoner og konsekvenser av omstillingsprosessene som gjennomføres.


Aksepterer i det stille

I Sykepleien nr. 7/2010 leser vi om prosessenved Ahus, der divisjon for sykepleie nå erborte. Spørsmål reises om hvem som skalstyre sykepleierne, sykepleiefagets utviklingog kvalitet i sykepleietjenester. Det diskuteresom dette er posisjonskrig, noe som benektesav legenes tillitsvalgte. Leder i overlegeforeningenbruker pasientsikkerhet og manglende resultater som sine argumenter.

Hva snakker han egentlig om?

Ved andre helseforetak byttes seksjons og avdelingssykepleiere ut med søkere som har forskningskompetanse, og prosessene ser ut til å være på kollisjonskurs både med arbeidsmiljølov, kjerneverdier og profesjonsetiske føringer. Overordnet ledelse ser ut til å være stilltiende aksepterende. I flere slike prosesser er det sterke signaler om respektløs og krenkende kollega-atferd, særlig overfor sykepleieledere.


Hvem skal lede pleiekulturer?

Sykehus er avanserte pleieinstitusjoner, ikke bare behandlingsinstitusjoner. Den største profesjonsgruppen ved norske sykehus er sykepleiere. Det er ikke mulig å gjennomføre medisinsk behandling uten sykepleiere og spesialsykepleiere. Dette omfattende faglige, administrative og personalmessige arbeidet må ledes tydelig og kompetent. Det er mange år siden de fleste sjefsykepleiere og oversykepleiere ble fjernet, med de omkostninger det har hatt for fag og funksjoner. Vi ser nå en forsterket usynliggjøring av sykepleien, der lederposisjoner for sykepleiere ønskes byttet ut på enda et nivå, altså på sengeposter og seksjoner der sykepleietjenester utføres døgnet rundt.

Avdelingssykepleiere er kulturbyggere. De skjermer sykepleiens grunnlag og sykepleiens profesjonsetikk i praksis. Tilstedeværende lederskap er nødvendig for å sikre faglig forsvarlighet i sykepleiefaget. Dyktighet og klokskap i reflektert praksis må ledes frem av ledere som forstår fagets praktiske kompleksitet. Fagutvikling og forskning er viktig i alle fag, og det er betenkelig at noen fortsatt stiller spørsmål ved det.


Bred erfaring som ledere

Sykepleieledere med formell lederkompetanse, videreutdanning i et klinisk fagområde, veilederutdanning og mange års solid ledererfaring skvises nå fra sine posisjoner med et pennestrøk. De har lenge ivaretatt både faglig, personaladminsitrativt og økonomisk lederskap med stor dyktighet. De har solid erfaring med personal- og fagutvikling og logistikk. De har fremmet trivsel og arbeidsglede, fulgt opp sykmeldte og tatt ansvar for langsiktig planlegging, omstilling, tverrfaglig samhandling og daglig drift. Nå lyses stillingene ut med krav om forskningskompetanse, men uten krav om lederkompetanse. Forskere kan tilsynelatende lede hva som helst uten de kompetansekrav som stilles til andre ledere.

Skal ikke ledelse også være faglig forsvarlig? Juridisk holdbart og etisk forkastelig?

Mange omstillinger er dessverre «keiserens nye klær». De har medført store kostnader, både økonomisk og menneskelig. Kompetente, motiverte samhandlingskulturer splittes og utraderes. Det er mulig at prosessene er juridisk holdbare, men det rapporteres om både krenkelser og respektløshet fra involverte parter. Det investeres i mye støtte og veiledning i egen profesjon for å beholde og holde motet oppe hos dyktige kolleger i vanskelige tider. Fra andre er det taust. God kollegial samhandling i vanskelige tider er krevende. Splid og misforståelser oppstår lett, og refleksjonen over egen innflytelse bør fremmes. Det normative ansvaret for kollegial samhandling tilsier at likeverdsarbeidet må forsterkes og forpliktes.

Respektfulle modige tilbakemeldingskulturer må styrkes og faglig ansvarlighet tydeliggjøres. Det er etisk å melde fra om krenkelser, også i kollegiale forhold.

Bekymringene for motkreftene til sykepleieledelse på sengeposter er et stort og alvorlig tema i seg selv. Hvis pleiekulturer skal ledes av forskere fra andre profesjoner, særlig leger, vil mye av hverdagsledelse og faglig ledelse bli borte. Når endringsprosessene i tillegg gjennomføres ved misbruk av posisjons- og profesjonsmakt, må vi reagere.

Sykepleiekvalitet er helt avgjørende for gode behandlingsresultater. Jeg vet ikke noe som er viktigere enn verdibevisst, kompetent sykepleieledelse for å få dette til.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse