Har vi rett til å klage?

Hvorfor må vi prioritere? Kan vi ikke bare ta oss råd til de mest nødvendige og grunnleggende helsetjenester i et land som er et av verdens rikeste? Hvorfor må vi stille spørsmål ved folks rett til å kreve en behandling de mener er nødvendig for seg og til og med nekte folk en slik behandling med henvisning til kostnader og nytte? Hvorfor er det helsekøer, ventelister på sykehjem, stoppeklokkeomsorg i hjemmesykepleien i et land som er så rikt? Vi som jobber med medisinsk etikk må svare på disse spørsmålene som konstant stilles, endog av enkelte politikere. Her er noen mulige svar:

Tilbudet styrer etterspørselen

For det første er premisset for spørsmålene feil. Antakelig er det riktig som tidligere helseminister Hernes har sagt: Tilbudet styrer etterspørselen på helsetjenester. Det betyr at det er få grenser for hvor mye av Norges nasjonalbudsjett man kunne bruke på helse, likevel ville det vært udekkete behov.

Det er mange eksempler på dette. Da jeg arbeidet som anestesisykepleier i 1983, var det aldersgrense for bypass hjerteoperasjoner på 60 år. Og den grensen var fast. I dag er det ingen slik aldersgrense, og man opererer personer over 80 år med gode resultater. I tillegg er mortaliteten for en ellers frisk 80-åring i dag ikke mye lavere enn en 40-åring. En klinikkoverlege sa følgende: Jeg kan gi en funksjonsfrisk 80-åring 10 gode leveår med kirurgi. Skal jeg da ikke gjøre det?

For 40 år siden døde mange i nyrekø, fordi tilgangen på donornyrer var lav og fordi dialysekapasiteten generelt var lav. I dag er det ingen aldersgrense for dialyse og gamle. Veldig syke pasienter blir fraktet 2–3 ganger i uken fra sykehjem til sykehus for å få livsforlengende dialysebehandling.

Antakelig er det riktig som også utvalgsleder Lønning alltid pleide å si, at man kan ikke bevilge seg ut av helsekøene eller prioriteringsproblemene. Man må velge hva man skal si nei til av behandling og helsehjelp.

Ekstremt urettferdig fordeling

For det andre: Selv om landet vårt hadde vært så styrtrikt at man kunne mangedoblet helsebevilgningene, ville det vært en riktig prioritering? Ikke minst, ville det vært riktig moralsk og etisk? Etter mitt syn nei! Et samfunn har også mange andre behov å ivareta enn folkets helsebehov. Vi kan bare nevne utdanning, infrastruktur, sosialomsorg osv. Og kanskje enda viktigere: Er det riktig at vi som har vært så heldig at vi er født i en bestemt historisk epoke, i et lite land, som tilfeldigvis har store oljeforekomster på sin kontinentalsokkel, skal bruke alle pengene på oss selv? For litt over 100 år siden var Norge et av Europas fattigste land, med en enorm barnedødelighet. I dag svømmer vi i en overflod vi ikke har arbeidet for eller gjort oss fortjent til. Burde vi ikke dele mer av vår rikdom?

I verden i dag brukes ca. 90 prosent av helse og forskningsressurser innenfor medisinsk og helsefaglig forskning til 10 prosent av verdens befolkning (det såkalte 90/10 gap). Det er en ekstremt ujevn og urettferdig fordeling av de globale helseressursene. Burde vi da ikke bruke mindre på helse og gi bort mer til de som trenger det? Sett i en slik global målestokk, er det kanskje umoralsk å snakke om at vi har mangel på helseressurser i Norge.    

Grunnen til at man må prioritere er ikke bare at ressurser er begrensete og man må ta mange sosiale og samfunnsmessige hensyn innenfor den nasjonale fordelingen av goder. En viktig grunn er også den globale ressurssituasjonen og den urettferdige fordelingen av verdens helseressurser.

Noen fakta om prioritering

Norge bruker i dag over 200 milliarder kroner på helse, hvorav cirka 80 milliarder til spesialisthelsetjenesten. Det betyr blant annet at Norge rangerer høyest blant sammenlignbare OECD-land i helsekroner per innbygger. Tall fra OECD for 2006 viste at helseutgiftene i Norge lå nesten 60 prosent over gjennomsnittet, mens andelen av BNP var noe under OECD-gjennomsnittet. Vi bruker for eksempel nærmere 40 prosent mer av nasjonalbudsjettet til helse enn det Sverige og Finland gjør. (Se: http://www.ssb.no/helsesat/)

Personellmangelen er kronisk

70–80 prosent av helsebudsjettet går til lønn og drift. Legg merke til dette. Lønnsutgiftene spiser altså mye av helsebudsjettet. Til tross for økte ressurser er personellmangelen kronisk.

For 30–40 år siden klaget man over mangel på sykepleiere. Jeg arbeidet ved slutten av 1970 og begynnelsen av 1980-tallet på en liten nevrokirurgisk postoperativ avdeling med 12 senger, hvorav 4–5 plasser for respirator og intensivpasienter, inkludert barn (fram til 1980). Vi var to sykepleiere på kvelds- og nattevakt (ikke alle med spesialutdanning) og vi var to hjelpepleiere (i dag kalles de helse- og omsorgsarbeidere). Vi kunne ha 5–6 dårlige pasienter, pasienter med store nakke- og ryggmargskader, samt vanlig oppvåkningspasienter etter operasjon. Vi fikk inn trafikkulykker og hodetraumer. Hjelpepleiere hadde omsorg for respiratorpasienter under veiledning av sykepleier. Vi gikk tredelt turnus, med 2 kveldsvakter i uken og 7 nattevakter hver 6. uke. Vi arbeidet annenhver helg. Var det verre eller bedre før?

Levealderen øker

Det er også verdt å bemerke at levealderen i Norge stadig øker, også for menn, mens barnedødeligheten er en av de laveste i hele verden. I dag kan vi gjøre mer for de fleste, også de alvorligst syke. Befolkningens målte livskvalitet og helse har aldri vært høyere. Likevel klager mange over dårlig helse, opplever å ha et dårlig liv og mange fysiske og psykiske plager.

Aktiviteten ved somatiske sykehus har økt med 13 prosent mellom 1990–2000. Døgnplasser er redusert med 20 prosent. Det er verdt å merke seg at liggetiden ved sykehus er radikalt kortet ned de siste årene og kan ikke sammenliknes med 1970–80 tallet i det hele tatt. Da kunne en pasient med en vanlig hjernerystelse ligge i sengen på et sykehus i en uke. I dag blir de ikke engang lagt inn!

Begår vi menneskerettsbrudd?

Hvor vil jeg med dette? Jo, kanskje må vi i større grad tenke og se ut over vår lille andedam. Kanskje bør vi enda mer diskutere hva vi kan gjøre og hvordan vi kan bidra til å redusere den globale ulikheten og den globale fattigdommen. Den tysk-amerikanske moralfilosofen Thomas Pogge har beskrevet fattigdommen i verden som vår tids viktigste menneskerettighetsanliggende, og hevder at de rike landene begår historiens største menneskerettsbrudd gjennom sine bidrag til å opprettholde den globale urettferdigheten.

Til refleksjon

• Hvordan kan det ha seg at Norge bruker så mye mer på helse enn våre naboland i Skandinavia?
• Hvis dere er enig at den globale urettferdigheten mht. fordeling av helseressurser er uetisk, hva kan man gjøre med dette? Hvorfor tolereres en slik tilstand år etter år uten at nok gjøres?
• Var det verre før? Hvorfor klager vi så mye nå da, på personellmangel, på mangel på ressurser osv.?