fbpx «Mer enn bare en håndlanger»: oppfatninger om sykepleierens betydning for kvalitet ved koloskopi Hopp til hovedinnhold

«Mer enn bare en håndlanger»: oppfatninger om sykepleierens betydning for kvalitet ved koloskopi

Dette er en vitenskapelig artikkel, vurdert av uavhengige fagfeller og godkjent av Sykepleien Forsknings redaktør.

Sammendrag

Bakgrunn: Koloskopi er en undersøkelse av hele tykktarmen ved hjelp av et koloskop. Koloskopi regnes som den beste metoden til å utrede sykdommer i tykktarmen og utføre behandlinger som å fjerne polypper. Koloskopi utføres av en endoskopør, ofte lege, i tett samarbeid med en assistent, som i de fleste tilfeller er en sykepleier. Tradisjonelt er oppmerksomheten på endoskopørens betydning for kvaliteten. Sykepleierens betydning er i liten grad belyst.

Hensikt: Formålet med studien var å bidra til et kunnskapsgrunnlag for beslutninger om å utvikle spesifikke kvalitetsmål for sykepleieassistanse ved koloskopi. Endoskopøren, sykepleieren og pasienten er alle direkte involverte parter ved en koloskopi. Vi ønsket innsikt i disse gruppenes oppfatninger om sykepleierens betydning for kvaliteten ved koloskopi.

Metode: Vi valgte et eksplorerende, kvalitativt design. Data ble samlet inn fra tre fokusgrupper, som besto av henholdsvis sykepleiere, endoskopører og pasienter (N = 17). Utvalget var strategisk for å oppnå høy informasjonsstyrke. Materialet ble bearbeidet og analysert tematisk.

Resultat: Ved koloskopier skulle sykepleierne både inneha omsorgsrollen samt være en del av et tverrfaglig samarbeid. Omsorgsrollen omfattet ivaretakelse av pasienten, informasjon til pasienten, tekniske ferdigheter og håndtering av utstyr, vurdering av smerte og behov for smertestillende samt atferd og holdning. Tverrfaglig samarbeid omfattet teamtenkning, assistanse til endoskopøren, kommunikasjon og rolleforståelse. Informantene fremhevet spesielt at flere av kvalitetsmålene bare kan oppnås gjennom et tett samarbeid mellom sykepleiere og endoskopører.

Konklusjon: Studien indikerer at sykepleierne har flere viktige roller ved koloskopi som oppfattes å ha betydning for kvaliteten. De utøver sykepleie gjennom faglig profesjonell omsorg, ferdigheter og kompetanse i å håndtere det tekniske utstyret og deltar i tverrfaglig samarbeid. Koloskopikvalitet er avhengig av et tverrfaglig samarbeid. Det er et team som utfører helsetjenesten, ikke enkeltpersoner eller enkeltprofesjoner, og slik er sykepleieren ved koloskopi «mer enn bare en håndlanger».

Koloskopi er en undersøkelse av hele tykktarmen ved hjelp av et koloskop, som er et bøyelig instrument med kamera i enden. Koloskopi er den beste metoden til å utrede sykdommer i tykktarmen og utføre behandlinger som for eksempel å fjerne polypper (1).

Det utføres 100 000 koloskopier i Norge hvert år (2). Det er ventet en kraftig økning i årene fremover, dels på grunn av innføring av tarmkreftscreening og dels som følge av flere eldre i befolkningen (1). Internasjonalt utføres koloskopi i økende grad av sykepleiere (3).

I Norge utføres koloskopi av en endoskopør, som oftest en lege, i tett samarbeid med en endoskopiassistent, som i de fleste tilfeller er en sykepleier. Sykepleiere utfører både pasientomsorg og teknisk assistanse under diagnostiske og terapeutiske koloskopier. Opplæring i koloskopi har tradisjonelt vært lite strukturert, men er nå i større grad formalisert, blant annet i regi av Endoskopiskolen. Her følger man pedagogiske prinsipper om train the trainers, der målgruppen både er leger og sykepleiere med klinisk erfaring (4).

Kvalitetsforbedringsarbeid er en lovpålagt oppgave som er avgjørende for å oppnå god kvalitet i helsetjenesten (5). Et nasjonalt medisinsk kvalitetsregister for endoskopi, Gastronet, ble etablert i 2003 for å kartlegge og forbedre endoskopikvaliteten (6).

Her registreres data i henhold til en rekke etablerte kvalitetsindikatorer, som hvorvidt hele tykktarmen blir undersøkt (cøkumintubasjonsrate), andelen koloskopier med funn av minst én polypp (polyppdeteksjonsrate), opplevd smerte, tømmingskvalitet, komplikasjonsforekomst og pasienttilfredshet (7, 8).

Gastronets database inneholder opplysninger om tjenestekvalitet, både for den enkelte endoskopøren og sykepleieren, og for de gastromedisinske avdelingene som rapporterer inn sine data (6). Studier viser at undersøkelseskvaliteten varierer i Norge (7, 9–11). Uberettiget variasjon i kvalitet er uheldig, og lav andel koloskopier med funn av adenomer (adenomdeteksjonsrate) og ufullstendige undersøkelser er assosiert med økt risiko for kreftutvikling (12).

En norsk studie undersøkte variasjon i cøkumintubasjonsrate, polyppdeteksjonsrate, pasientenes smerteopplevelse, bruk av smertedempende medikamenter og tilfredshet med informasjon mellom endoskopiassistenter (13).

Studien fant liten variasjon, og det var ingen sammenheng mellom erfaring eller prosedyrevolum og kvalitet. Forfatterne påpekte at det bør utvikles kvalitetsmål som måler assistentenes arbeid mer presis. Flere internasjonale studier har imidlertid vist at sykepleierens rolle og erfaring med å assistere ved koloskopi kan ha betydning for kvaliteten. En metaanalyse fra 2020 viste at polyppdeteksjonsraten økte når det var en sykepleier til stede som assisterte ved koloskopi (14–16).

For å utvikle spesifikke kvalitetsmål som måler sykepleierens særegne bidrag til kvalitet ved koloskopi, er det nødvendig å synliggjøre sykepleierens rolle ved koloskopi.

Hensikten med studien

Hensikten med studien var å bidra til et kunnskapsgrunnlag for beslutninger om å utvikle spesifikke kvalitetsmål for sykepleieassistanse ved koloskopi. Endoskopøren, sykepleieren og pasienten er alle direkte involverte parter ved en koloskopi, og vi ønsket innsikt i disse gruppenes oppfatninger om sykepleierens betydning for kvaliteten ved koloskopi. Vi stilte derfor to forskningsspørsmål:

  • Hvordan oppfattes sykepleierens rolle ved koloskopi?
  • På hvilken måte oppfattes sykepleieren å bidra til kvalitet ved koloskopi?

Metode

Studien har et eksplorerende, kvalitativt design, og data ble samlet inn ved hjelp av fokusgrupper. Designet ble valgt fordi vi ønsket deltakernes holdninger, erfaringer og synspunkter slik disse kom til uttrykk gjennom gruppediskusjoner (17).

Utvalg og rekruttering

Deltakerne ble strategisk rekruttert for å inkludere pasienter, endoskopører og sykepleiere med god kunnskap om temaet (18).

Vi rekrutterte pasientene via Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer og inviterte pasienter som hadde fått utført flere koloskopier, til studien. Ledere ved seks gastromedisinske avdelinger ble bedt om å identifisere endoskopører og sykepleiere som hadde jobbet med koloskopi i minst to år, og som hadde et spesielt faglig engasjement for temaet og/eller hadde relevante lederroller. Disse ble invitert av førsteforfatteren.

Datasamling

Vi samlet inn data i perioden juni til august 2018. Vi gjennomførte tre fokusgrupper. Sykepleiere, endoskopører (leger) og pasienter ble fordelt i hver sin gruppe for å unngå at profesjonsmakt og statushierarki skulle hemme diskusjonene i fokusgruppene (19). På denne måten ønsket vi å sikre en trygg atmosfære og fremme en åpen diskusjon.

Vi benyttet en semistrukturert temaguide (tabell 1). Temaguiden ble utviklet med utgangspunkt i foreliggende litteratur om sykepleieres rolle ved koloskopi (4, 14–16). De overordnede temaene ble diskutert i alle fokusgruppene, men oppfølgingsspørsmålene varierte basert på det deltakerne fortalte. Fokusgruppene varte i 90 minutter og var ledet av førsteforfatteren. Vi gjorde lydopptak som ble transkribert ordrett.

Tabell 1. Utdrag fra temaguide brukt under fokusgruppene

Dataanalyse

Dataene ble tematisk analysert i seks steg. Vi leste først gjennom dataene, og deretter kodet vi dem til meningsbærende enheter. Vi identifiserte så sentrale temaer, grupperte og omgrupperte temaene, før resultatene til slutt ble skrevet ut (20). Tabell 2 viser et eksempel på stegene i analysen. Førsteforfatteren utførte analysen under veiledning av begge medforfattere.

Tabell 2. Eksempel på stegene i tematisk analyse

Etikk

Studien ble anbefalt gjennomført av Norsk senter for forskningsdata (prosjektnummer 60819) og meldt til personvernombudet ved Oslo universitetssykehus. Deltakerne ga informert samtykke. Personidentifiserbare opplysninger ble avidentifisert og lagret på sikkert område etter helseforetakets retningslinjer.

Resultater

Utvalget besto av 17 deltakere: fem endoskopører, seks sykepleiere og seks pasienter. Begge kjønn var representert i alle gruppene. Endoskopørene og sykepleierne var mellom 30 og 60 år, de ble rekruttert fra fire sykehus i Oslo-regionen. Alle hadde minimum to års erfaring med koloskopi, de fleste mye lenger.

Halvparten av pasientene hadde fått utført fem koloskopier, og resten hadde fått utført femten eller flere. Funnene i studien presenteres nærmere nedenfor og oppsummeres i tabell 3.

Tabell 3. Oppsummering av funn i studien

Sykepleierens omsorgsrolle

I alle fokusgruppene ble sykepleiernes omsorgsrolle diskutert. Studiedeltakerne løftet frem betydningen av at sykepleieren ser og ivaretar pasientens behov, og har kunnskap og ferdigheter til å gi den omsorgen som er nødvendig. Både endoskopørene og sykepleierne vektla at ivaretakelse av pasienten omfattet kliniske observasjoner.

Pasientene diskuterte det de kalte «faglig profesjonell omsorg». Pasientene forventet «å bli tatt vare på» og «å bli sørget for». Flere av pasientene mente det ga trygghet når en sykepleier «utstråler faglig autoritet», og viser at «dette kan de». De forsto profesjonalitet som at sykepleieren har en spesiell teoretisk og praktisk kunnskap som er ervervet gjennom utdanning:

«De kan jo ikke putte en førskolelærer inn i det rommet for å gi omsorg. Det er ikke den form for omsorg jeg trenger» (pasient).

Å gi god og nøyaktig informasjon ble fremhevet som en viktig del av sykepleierens rolle. Sykepleierne diskuterte at det var nødvendig å forberede og motivere pasienten til undersøkelsen, og slik bidra til å trygge vedkommende. Denne delen av rollen kunne utføres bare dersom det var tilstrekkelig tid til å svare på spørsmål:

«De [pasientene] vet ofte ikke hva de er redd for, de er bare skrekkslagne når de kommer, da er det viktig å bruke tid på å informere og å snakke seg gjennom det» (sykepleier).

Samtidig var både endoskopørene og sykepleierne enige om at ansvaret for å gi informasjon om funn under undersøkelsen og for den videre oppfølgingen lå hos endoskopøren.

Koloskopier kan være smertefulle, og smerter er noe som gjør at pasientene kan grue seg til undersøkelsen. Endoskopørene og sykepleierne var enige om at det var sykepleierens ansvarsområde å kartlegge pasientens smerter, oppfordre til sedasjon, administrere medikamenter, observere pasientens reaksjon på medikamentene og ha oversikt over medikamentbruken. Endoskopørene la samtidig vekt på at det var legens ansvar å ordinere nødvendige medikamenter:

«Innspill til sedasjon, det opplever jeg at sykepleiere er flinke til. Det synes jeg er et særegent bidrag. At de har selvstendig synspunkt på om pasienten er godt nok smertelindret og tar initiativ til at man skal gjøre noe med det» (endoskopør).

Pasientene diskuterte behovet for å kunne stole på sykepleieren når det gjaldt smertelindring og få hjelp til å få smertestillende medikamenter ved behov. De beskrev sykepleieren som sin «ambassadør»:

«Det er en utfordring for oss, vi føler at vi aldri får nok smertestillende. Da er det fint å titte på sykepleieren, som skjønner at nå tror jeg at det ikke går så bra her» (pasient).

I alle gruppene diskuterte de hvordan sykepleieren bør opptre ved en koloskopi. Flere fremhevet det som viktig å «ha en ro» og være nærværende og til stede:

«Når jeg tenker tilbake og har lest den artikkelen om at sykepleieren til og med kan være viktig for cøkumintubasjonsraten, så tror jeg nok på det, for sykepleieren har en egen evne til å kunne roe ned hele settingen» (endoskopør).

Flere endoskopører mente at det kan være vanskelig å beskrive «ivaretakelse» som et kvalitetsmål. De fremhevet samtidig at god ivaretakelse av pasienten før og under undersøkelsen indirekte kan påvirke flere av kvalitetsindikatorene, fordi pasientomsorg kan bidra til at pasienten fullfører koloskopien. Endoskopørene diskuterte hvordan sykepleiernes innspill kan bidra til at man klarer å gjennomføre undersøkelsen, spesielt ved vanskelige koloskopier:

«Det er mange eksempler på at det er disse ekstra triksene som avgjør om det er 95 prosent intubasjonsrate eller kun 90 prosent» (endoskopør).

Dette temaet ble også diskutert i sykepleiergruppen:

«En pasient som føler hun blir tatt vare på, vil ha en helt annen tålmodighet og ønske om å gjennomføre undersøkelsen» (sykepleier).

Samtidig var også sykepleiergruppen usikker på hvordan sykepleiernes bidrag kan måles:

«Man sitter på en bestemt følelse av at jo, sykepleieren har all verdens innvirkning på kvaliteten av den koloskopien, men hvordan måle det?» (sykepleier).

Sykepleierens tekniske ferdighet

Sykepleierne fremhevet at det var viktig med ferdigheter i å håndtere det tekniske utstyret, og mente at det gir ro til å være til stede i situasjonen og utføre omsorgs- og assistentrollen:

«Det er som å spille et instrument, man øver på skalaen for å kunne fri seg fra den, man behøver ikke tenke når du bruker skala, men bruker den automatisk» (sykepleier).

Endoskopørene pekte på at prosedyrene ved koloskopi er blitt mer avanserte de siste årene. Det krever at den som assisterer, kjenner disse prosedyrene og har kunnskap om biopsitakning, fjerning av polypper, håndtering av ulike metoder for å stoppe blødning, innstilling av apparatur og istandgjøring og rengjøring av skop. Endoskopørene understreket at det er helt avgjørende at sykepleierne kan håndtere utstyret som benyttes:

«Sykepleieren har jo fått mange flere omfattende oppgaver med det tekniske utstyret og alt som skal håndteres rundt det. Vi forventer jo at det er på stell» (endoskopør).

«Man må rett og slett være god på det tekniske, helst litt bedre enn legen, virkelig kunne det» (endoskopør).

Sykepleieren som del av et tverrfaglig samarbeid

I alle fokusgruppene fremhevet de at det er et team som leverer helsetjenesten. Både endoskopører og sykepleiere mente at samarbeidet har betydning for kvaliteten på undersøkelsen. Begge gruppene syntes å være enige om at jo oftere man trener i team og lærer nye prosedyrer sammen, jo større er sannsynligheten for at tjenesten blir av god kvalitet. Flere mente også at brifing før og debrifing etter en prosedyre kan være hensiktsmessig for å sikre kvaliteten.

Både endoskopører og sykepleiere trakk frem at det er essensielt å føle seg trygg på roller og ansvarsfordeling i teamet. Uavklart ansvarsfordeling kan skape usikkerhet og redusert kvalitet i behandlingen. De fremhevet at en sykepleier tradisjonelt kun er blitt sett på som en tilrettelegger og endoskopørens assistent, men at denne rolleforståelsen har endret seg slik at sykepleierne nå anses som noe «mer enn bare en håndlanger».

Samtidig mente flere at uklar ansvarsfordeling kan bidra til uformelle roller innad i teamet. Sykepleierne poengterte at selv om det sjelden er uttalt, merkes det at «legen har høyest rang, og pasienten har lavest». Sykepleierne ønsket å bli anerkjent som en del av teamet som kan gjøre egne vurderinger og ta egne beslutninger både før, under og etter undersøkelsen.

Endoskopørene la vekt på at det er viktig at alle deltakerne i undersøkelsen respekteres som likeverdige, og at det er tre parter som samarbeider. Også pasientene diskuterte statushierarki, i den forstand at de viste til erfaringer med det de opplevde som manglende respekt for pasienten:

«Det er jo vi [pasienten] som er hovedpersonen, det er jo vi som er viktige i det rommet. Det har man ikke alltid følelsen av» (pasient).

Flere av deltakerne uttalte at det er vesentlig med god kommunikasjon under undersøkelsen. En respektfull og tillitsfull tone i teamet ble ansett å ha betydning både for å sikre kvaliteten på undersøkelsen og for å trygge pasientene. I motsatt fall kunne det oppleves som stressende:

«Da jeg opplevde at sykepleieren bare tok imot beskjeder fra legen, var stemningen dårlig. Sykepleier ble også kort mot meg» (pasient).

Diskusjon

Sykepleierens rolle ved koloskopi

Deltakerne i denne studien synes å dele en oppfatning om at sykepleieren bidrar med faglig profesjonell omsorg ved en koloskopi. Slik omsorg omfatter blant annet å gi informasjon til og ivareta pasienten og vurdere pasientens smerte og behov for smertestillende medikamenter.

Professor i sykepleie Marit Kirkevold har beskrevet ulike terapeutiske roller sykepleierne har overfor pasienten: den fortolkende, den trøstende, den som bevarer og beskytter kroppslige funksjoner, og den som hjelper pasienten til å lære nye funksjoner for å mestre dagliglivet (21).

Å gi god informasjon slik at pasientene er best mulig forberedt til undersøkelsen, bidrar til at pasientene blir rolige, føler seg trygge og vet hva som skal skje. Dette kan i neste omgang medføre at det blir mindre behov for beroligende medisin eller smertestillende. Slik utøver sykepleieren både en fortolkende og trøstende rolle. Sykepleieren bidrar også med tekniske ferdigheter og håndtering av utstyr.

Koloskopi oppfattes som et tverrfaglig samarbeid. I dette samarbeidet har sykepleieren både en assisterende rolle overfor endoskopøren og en selvstendig rolle med å bidra til god kommunikasjon, teamtenkning og ansvarsavklaringer. Samtidig viser studien at de ulike gruppene vektla forskjellige aspekter ved sykepleierens rolle under koloskopi noe ulikt.

Pasientene fokuserte på at sykepleierens omsorgsrolle er å sikre at pasienten blir ivaretatt, og at faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp blir gitt. Tillitsforhold mellom sykepleieren og pasienten forutsetter at pasienten kan stole på at sykepleieren utfører arbeidet på en kunnskapsbasert måte (22). Denne typen praktisk omsorg er, som beskrevet av omsorgsfilosof Kari Martinsen, en viktig dimensjon i omsorg (23).

Sykepleierne beskrev i tillegg den relasjonelle og den moralske dimensjonen ved omsorg som Martinsen fremhever. Mange pasienter som kommer til koloskopi, er engstelige. Sykepleierne vektla hvordan de så det som sitt ansvar at undersøkelsen ble en god opplevelse for pasienten, og at pasientenes individuelle behov for informasjon og støtte ble møtt både før, under og etter undersøkelsen. For sykepleierne var det et mål å kunne redusere pasientens engstelse og bekymringer.

Samtidig diskuterte sykepleierne hvordan de også hadde andre roller enn omsorgsrollen. De la spesielt vekt på betydningen av å ha gode tekniske ferdigheter og kompetanse i utstyrshåndtering. Også endoskopørene understreket teknisk kompetanse som en viktig ferdighet for sykepleierne.

Endoskopørene trakk frem at sykepleieren har to hovedroller: en omsorgsrolle og en teknisk rolle. Både sykepleierne selv, endoskopørene og pasientene mente at en sykepleier som mestrer det tekniske, er en bedre formidler av trygghet samt bedre til å ivareta pasientens behov og være en støtte for endoskopøren.

Slik sett er det en forventning om at sykepleierne både skal mestre det tekniske aspektet ved en koloskopi og gi omsorg. Dette funnet er ikke overraskende gitt at god sykepleie ofte blir beskrevet som en kompetanse i totalomsorg, som igjen er avhengig av den sammenhengen omsorgen gis i (24).

Sykepleierens rolle i det tverrfaglige samarbeidet ble oppfattet som sentral. Samtidig ble det fremhevet at det er behov for rolleavklaringer i teamarbeid. Ulike fagprofesjoner har ulik kunnskap, kompetanse og erfaring i hvordan man løser og forstår bestemte arbeidsoppgaver (25). Sykepleierne vektla behovet for å bli anerkjent som profesjonsutøvere som tar egne vurderinger og beslutninger.

Bør det etableres sykepleiespesifikke kvalitetsindikatorer ved koloskopi?

Deltakerne i studien vår la vekt på at sykepleiernes profesjonelle omsorg og aktive deltakelse i tverrfaglig samarbeid vil kunne ha betydning for kvaliteten, målt ved hjelp av indikatorer som for eksempel opplevd smerte, cøkumintubasjonsrate og pasienttilfredshet.

Både sykepleierne og endoskopørene i denne studien mente at det var vanskelig å beskrive hvordan og i hvilken grad sykepleieren påvirker kvaliteten. Sykepleierens særegne bidrag kan likevel være av stor betydning både for selve utførelsen av og for kvaliteten på koloskopien.

I denne studien fremkom det at informasjon, ivaretakelse, innspill til smertebehandling, ansvar for utstyr og assistanse til endoskopøren er eksempler på sykepleierens særegne bidrag. Kvalitetsarbeidet til sykepleierne inkluderer slik sett det som skjer før, under og etter selve undersøkelsen.

Dette funnet er i tråd med internasjonale anbefalinger for kvalitetssikring for endoskopisykepleiere, hvor det trekkes frem at sykepleie bør dekke alle disse områdene. Samtidig understrekes det at hele endoskopienheten må ha en pasientfokusert tilnærming ved hver enkelt undersøkelse for å oppnå et godt utfall (26, 27).

Det er gode argumenter både for og mot å utvikle egne sykepleiespesifikke kvalitetsmål. Sykepleiespesifikke kvalitetsindikatorer kan være verdifulle for å se nærmere på utførelsen av sykepleie (28). De kan bidra til å fokusere på hvordan sykepleiere jobber, og kan tydeliggjøre hva sykepleierfunksjonen består i, slik at andre helseprofesjoner og pasienter kan ha klare forventninger til sykepleieres bidrag (29).

Samtidig er det et team som leverer helsetjenesten, ikke enkeltpersoner eller enkeltprofesjoner. I et tverrfaglig samarbeid forsøker teamet å ivareta helheten i diagnostiseringen og behandlingen av hver enkelt pasient (24). Det taler mot å skille ut egne kvalitetsindikatorer for hver enkelt profesjon.

Studiens begrensning og styrke

Denne studien er basert på deltakere fra Oslo-regionen. Det kan være at deltakere fra andre områder kunne bidratt med annen kunnskap som kunne gitt mer variasjon i datagrunnlaget. Pasienter som har vært til screening for tykktarmskreft, vil muligens ha andre erfaringer og synspunkter enn utvalget hentet fra en pasientorganisasjon, hvor medlemmene med større sannsynlighet har en kronisk tarmsykdom.

Denne studien baserer seg på data fra tre fokusgrupper. Dette valget var pragmatisk med tanke på tid og ressurser og vil derfor ikke sikre at idealet om datametning er nådd. To av forfatterne arbeider innenfor institusjonskulturen som er studert, og er kolleger med noen av deltakerne. Å forske som helsearbeider i en sykehuskultur fordrer høy bevissthet om sin egen yrkesrolle versus forskerrollen, og det blir spesielt viktig med åpenhet og refleksjon (30).

Ingen av forfatterne var involvert i identifiseringen av deltakerne som ble invitert til studien. Likevel kan det å ha en relasjon til deltakerne ha påvirket resultatene ved at deltakerne kan ha holdt tilbake erfaringer og informasjon eller ordlagt seg annerledes enn de ellers ville ha gjort. På den annen side kan det være at deltakerne i større grad snakket friere og delte felles erfaringer fordi forskeren ble ansett som «en av dem».

Konklusjon

Studien indikerer at sykepleierne har flere viktige roller ved koloskopi, som oppfattes å ha betydning for kvaliteten. De utøver sykepleie gjennom faglig profesjonell omsorg, ferdigheter og kompetanse i å håndtere det tekniske utstyret og deltar i tverrfaglig samarbeid.

Koloskopikvalitet er avhengig av et tverrfaglig samarbeid. Det er et team som utfører helsetjenesten, ikke enkeltpersoner eller enkeltprofesjoner, og slik er sykepleieren ved koloskopi «mer enn bare en håndlanger».

Hva studien tilfører av ny kunnskap
  • Nasjonalt screeningprogram for tarmkreft er nå innført i Norge. Det vil derfor bli en betydelig økning i antallet koloskopier i årene fremover. Det er et mål at pasienter tilbys trygge og effektive undersøkelser med høy kvalitet, uavhengig av hvor de bor, og hvem som utfører undersøkelsen. Gjennom årene har oppmerksomheten vært rettet mot endoskopørens betydning for at kvalitetsmålene blir nådd. Sykepleiernes og teamets betydning har i liten grad vært belyst.
  • Vi gjennomførte fokusgrupper med endoskopører, sykepleiere og pasienter for å utforske sykepleierens rolle ved koloskopi. Vi undersøkte også oppfatninger om sykepleiernes betydning for kvaliteten på koloskopien.
  • Studiens resultater indikerer at sykepleierne har flere viktige roller ved koloskopi som oppfattes å ha betydning for kvaliteten. De utøver sykepleie gjennom faglig profesjonell omsorg, ferdigheter og kompetanse i håndtering av det tekniske utstyret og deltar i tverrfaglig samarbeid. Koloskopikvalitet er avhengig av et tverrfaglig samarbeid. Økt innsikt i sykepleierens rolle ved koloskopi gir et bedre grunnlag for å utvikle tjenestekvalitet og systematisk koloskopiopplæring.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.

Referanser

1.       Helsedirektoratet. Nasjonalt screeningprogram mot tarmkreft – status og anbefalinger. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/kreft/screeningprogram-for-kreft/Nasjonalt%20screeningprogram%20mot%20tarmkreft.pdf/_/attachment/inline/4d08a95a-302e-4607-80a1-3e44223bfae7:956d9a1b63c6af83beb53abf5fa7860216738ac9/Nasjonalt%20screeningprogram%20mot%20tarmkreft.pdf (nedlastet 01.06.2018 ).

2.       Kreftregisteret. Koloskopi [internett]. Oslo: Kreftregisteret [oppdatert 18.06.2018, hentet 01.07.2020]. Tilgjengelig fra: https://www.kreftregisteret.no/screening/Tarmscreeningpiloten/Koloskopi

3.       Riegert M, Nandwani M, Thul B, Chiu AC, Mathews SC, Khashab MA, et al. Experience of nurse practitioners performing colonoscopy after endoscopic training in more than 1,000 patients. Endosc Int Open. 2020;8(10):E1423-e8. DOI: 10.1055/a-1221-4546

4.       Kreftregisteret. Om Endoskopiskolen. Oslo: Kreftregisteret; u.å. Tilgjengelig fra: https://endoskopiskolen.no/om-endoskopiskolen/ (nedlastet 01.03.2022).

5.       Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/lov/1999-07-02-64 (nedlastet 01.06.2018).

6.       Sykehuset Telemark. Gastronet. Skien: Sykehuset Telemark; u.å. Tilgjengelig fra:: https://www.sthf.no/helsefaglig/gastronet#hva-er-gastronet (nedlastet 01.03.2022).

7.       Moritz V, Bretthauer M, Holme Ø, Fagerland MW, Løberg M, Glomsaker T, et al. Time trends in quality indicators of colonoscopy. United European Gastroenterol J. 2016;4(1):110–20. DOI: 10.1177/2050640615570147

8.       Kaminski MF, Thomas-Gibson S, Bugajski M, Bretthauer M, Rees CJ, Dekker E, et al. Performance measures for lower gastrointestinal endoscopy: a European Society of Gastrointestinal Endoscopy (ESGE) Quality Improvement Initiative. Endoscopy. 2017;49(4):378–97. DOI: 10.1055/s-0043-103411

9.       Hoff G, de Lange T, Bretthauer M, Buset M, Dahler S, Halvorsen FA, et al. Patient-reported adverse events after colonoscopy in Norway. Endoscopy. 2017;49(8):745–53. DOI: 10.1055/s-0043-105265

10.     Bretthauer M, Skovlund E, Grotmol T, Thiis-Evensen E, Gondal G, Huppertz-Hauss G, et al. Inter-endoscopist variation in polyp and neoplasia pick-up rates in flexible sigmoidoscopy screening for colorectal cancer. Scand J Gastroenterol. 2003;38(12):1268–74. DOI: 10.1080/00365520310006513

11.     Holme Ø, Moritz V, Bretthauer M, Seip B, Glomsaker T, de Lange T, et al. Smerter ved koloskopi. Tidsskr Nor Laegeforen. 2013;133(10):1074–8. DOI: 10.4045/tidsskr.12.1467

12.     Corley DA, Jensen CD, Marks AR, Zhao WK, Lee JK, Doubeni CA, et al. Adenoma detection rate and risk of colorectal cancer and death. N Engl J Med. 2014;370(14):1298–306. DOI: 10.1056/NEJMoa1309086

13.     Holme Ø, Pedersen IB, Medhus AW, Aabakken L, Glomsaker T, Kvamme JM, et al. Endoscopy assistants influence the quality of colonoscopy. Endoscopy. 2018;50(9):871–7. DOI: 10.1055/s-0044-101706

14.     Liu A, Wang H, Lin Y, Fu L, Liu Y, Yan S, et al. Gastrointestinal endoscopy nurse assistance during colonoscopy and polyp detection: a PRISMA-compliant meta-analysis of randomized control trials. Medicine (Baltimore). 2020;99(34):e21278. DOI: 10.1097/md.0000000000021278

15.     Dellon ES, Lippmann QK, Galanko JA, Sandler RS, Shaheen NJ. Effect of GI endoscopy nurse experience on screening colonoscopy outcomes. Gastrointest Endosc. 2009;70(2):331–43. DOI: 10.1016/j.gie.2008.12.059

16.     Dellon ES, Lippmann QK, Sandler RS, Shaheen NJ. Gastrointestinal endoscopy nurse experience and polyp detection during screening colonoscopy. Clin Gastroenterol Hepatol. 2008;6(12):1342–7. DOI: 10.1016/j.cgh.2008.06.014

17.     Malterud K. Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget; 2012.

18.     Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

19.     Justesen L, Mik-Meyer N. Qualitative research methods in organisation studies. København: Hans Reitzels Forlag; 2012.

20.     Braun V, Clarke V. Using thematic analysis in psychology. Qualitative research in psychology. 2006;3(2):77–101. DOI: 10.1191/1478088706qp063oa

21.     Kirkevold M. The role of nursing in the rehabilitation of stroke survivors: an extended theoretical account. ANS Adv Nurs Sci. 2010;33(1):E27–40. DOI: 10.1097/ANS.0b013e3181cd837f

22.     Eide H, Eide T. Kommunikasjon i relasjoner: personorientering, samhandling, etikk. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.

23.     Martinsen K. Omsorg, sykepleie og medisin: historisk-filosofiske essays. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2003.

24.     Aasgaard HS. Sykepleie: omsorg og autonomi. I: Kirkevold M, Nortvedt F, Alvsvåg H, red. Klokskap og kyndighet. Oslo: Ad Notam Gyldendal; 1993 s. 139–48.

25.     Lauvås K, Lauvås P. Tverrfaglig samarbeid: perspektiv og strategi. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2004.

26.     Beilenhoff U, Neumann CS. Quality assurance in endoscopy nursing. Best Pract Res Clin Gastroenterol. 2011;25(3):371–85. DOI: 10.1016/j.bpg.2011.05.005

27.     Gralnek IM, Bisschops R, Matharoo M, Rutter M, Veitch A, Meier P, et al. Guidance for the implementation of a safety checklist for gastrointestinal endoscopic procedures: European Society of Gastrointestinal Endoscopy (ESGE) and European Society of Gastroenterology and Endoscopy Nurses and Associates (ESGENA) Position Statement. Endoscopy. 2022;54(2):206–10. DOI: 10.1055/a-1695-3244

28.     Heslop L, Lu S, Xu X. Nursing-sensitive indicators: a concept analysis. J Adv Nurs. 2014;70(11):2469–82. DOI: 10.1111/jan.12503

29.     Mathisen L, Nordbø Ø. Verd å vite om kvalitetsindikatorer. Sykepleien.  2011;99(1):32–4. DOI: 10.4220/sykepleiens.2011.0015

30.     Heggen K, Fjell T. Etnografi. I: Lorentsen M, red. Spørsmålet bestemmer metoden. Forskningsmetoder i sykepleie og andre helsefag. Oslo: Universitetsforlaget; 1998. s. 66–90.

Bildet viser en pasient som tar koloskopi. Rundt pasienten står en sykepleier som trøster, og to endoskopører som ser på en skjerm
TEAMARBEID: Koloskopi utføres av en endoskopør, ofte lege, i tett samarbeid med en assistent, som i de fleste tilfellene er sykepleier. Illustrasjonsfoto: Arne Trautmann / Mostphotos

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Seneffekter kan reduseres etter tykk- og endetarmskreft

Bildet viser stomiposer
STOMI: Over 30 000 personer lever med tykk- og endetarmskreft i Norge i dag. Å måtte leve med stomi etter behandlingen er noe mange av disse pasientene må venne seg til. Foto: Privat

Når seneffekter kartlegges tidlig, kan det gi bedre behandling og lindring av symptomer hos pasienter med tykk- og endetarmskreft.

Hensikten med vår studie var å kartlegge symptomer hos pasienter diagnostisert med tykk- og endetarmskreft tidlig i kjemoterapibehandlingen. I tillegg kartla vi hvor alvorlige og plagsomme disse symptomene var.

Pasienter med tykk- og endetarmskreft opplever en stor symptombyrde allerede tidlig i behandlingsforløpet (1) som følge av sykdom, komorbiditet eller den behandlingen de mottar. De hyppigst forekommende symptomene er ikke alltid de mest alvorlige eller plagsomme.

Vi fant i vår studie at bekymring og mangel på energi (fatigue) var de hyppigst forekommende symptomene, mens problemer med seksuallyst var det mest alvorlige og plagsomme symptomet før oppstart av kjemoterapi (1).

Tidlig symptomkartlegging

Mange symptomer øker i intensitet underveis i behandlingen som følge av kjemoterapi (2). Tidligere forskning viser at pasienter og pårørende unnlater å rapportere om sine plager til helsepersonell, da de kan oppleve at helsepersonell er for opptatte (3) og pasientene er usikre på om plagene er av tilstrekkelig betydning (4).

Symptomlindring kan redusere antallet akutte sykehusbesøk.

Symptomkartlegging ved bruk av selvrapportering tidlig i sykdomsforløpet er derfor viktig både for å fange opp, behandle og lindre symptomer samt for å bedre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient (5). Symptomlindring kan redusere antallet akutte sykehusbesøk, øke mulighetene for å fullføre kjemoterapi og ha betydning for overlevelse hos kreftpasienter (5).

Symptomlindring er også viktig for å redusere risikoen for en ytterligere forverring av symptomene. Tidlig symptomkartlegging og ‑lindring kan ha betydning for hvordan disse pasientene har det i tiden etter avsluttet behandling.

Metode

Pasienter diagnostisert med tykk- eller endetarmskreft som ble henvist til kurativ eller palliativ kjemoterapibehandling i en onkologisk poliklinikk, ble inkludert i studien. Pasientene måtte kunne snakke og forstå norsk, være over 18 år og selv kunne fylle ut spørreskjemaene.

For å undersøke symptombelastningen brukte vi selvrapporteringsskjemaet Memorial Symptom Assessment Scale (MSAS) (6), som måler 32 kreftrelaterte selvrapporterte symptomer. I tillegg til symptomenes tilstedeværelse blir hyppigheten, alvorlighetsgraden og plagsomhetsgraden målt.

Denne artikkelen presenterer resultater fra denne studien (1), hvor vi målte pasientene før oppstart av kjemoterapi. I tillegg er relevant litteratur valgt ut for å belyse symptomer og seneffekter hos pasienter med tykk- og endetarmskreft etter kjemoterapi.

Bakgrunn

Tykk- og endetarmskreft er den tredje mest vanlige kreftformen i verden, hvor Norge ligger i verdenstoppen i antallet nye tilfeller (7). Over 30 000 personer lever med denne sykdommen i Norge i dag. Sykdommen rammer begge kjønn, hvorav majoriteten av dem som får påvist diagnosen, er over 70 år.

Kreftbehandlingen er multifaktoriell, med kirurgi som førstevalget for å oppnå kurasjon. I tillegg er strålebehandling og kjemoterapi ofte en del av behandlingen.

I takt med bedre og flere behandlingsmuligheter forventes det en økning i antallet kreftoverlevere.

Kjemoterapi gis i sykluser, ofte over to påfølgende dager på poliklinikken etterfulgt av snaut to uker uten behandling (hjemme) før neste kjemoterapisyklus starter (8). Når pasienten er hjemme, er tilgangen til støtte fra helsepersonell ofte begrenset. Kurative pasienter behandles per i dag over seks måneder (8, 9), mens palliative pasienters behandling kan vare over flere år, avhengig av effekt av og toleranse for behandlingen (8).

I takt med bedre og flere behandlingsmuligheter, økt levealder og screening (7, 10) forventes det en økning i antallet kreftoverlevere. Dette skyldes både at flere blir kurert og overlever, men også at flere lever lenger med sykdommen. I tillegg vil flere eldre oppleve å måtte leve med sykdommens bivirkninger og seneffekter i tillegg til andre aldersrelaterte sykdommer, da risikoen øker for denne diagnosen med alderen.

Seneffekter etter kreft kan defineres som et problem som er forårsaket av sykdom og/eller behandling, og som kan debutere under eller like etter kreftbehandling, eller oppstå måneder eller år etter endt behandling (11, 12).

Det er lite forskning i dag på langtidsoverlevere med tykk- og endetarmskreft (13, 14). Mange kreftpasienter opplever seneffekter av fysisk, psykisk og sosial art (11, 12, 15–17), som påvirker livskvaliteten negativt (11, 18). Fysiske plager som fatigue (16–18), neuropati (17) og gastrointestinale plager (17) og psykiske plager som søvnproblemer (17), depresjon og angst (13, 17), dårlig selvbilde og seksuell dysfunksjon (17) er påvist.

Resultater

Resultatene fra vår studie viser at kurative og palliative pasienter med tykk- og endetarmskreft hadde stor symptombyrde allerede før de startet med kjemoterapibehandling. De hyppigst rapporterte symptomene før behandlingen startet, var økt bekymring for 65 prosent av pasientene, fatigue (59 prosent), søvnig/trøtt (54 prosent), oppblåsthet (53 prosent), smerte (51 prosent) og søvnproblemer (50 prosent) (1).

I tillegg var mangel på seksuell lyst eller interesse det symptomet som pasientene rapporterte om som mest alvorlig, og som bekymret pasientene mest (1).

Pasienter med tykk- og endetarmskreft hadde stor symptombyrde allerede før de startet med kjemoterapibehandling.

Dette er høye tall med tanke på at symptombyrden kan øke som følge av blant annet bivirkninger fra kjemoterapi. Ubehandlede symptomer kan ha betydning for andre symptomer (18, 19) ved at de påvirker og forsterker disse negativt (19). For eksempel kan smerte gjøre at man sover dårligere, og dermed bidra til økt fatigue. Dette kan igjen gi eller forverre depresjon.

Fatigue, smerte, depresjon og søvnproblemer er ofte sett i «symptomklustre» (10, 18), det vil si at disse symptomene ofte forekommer samtidig og kan påvirke hverandre negativt. Som tidligere nevnt er majoriteten av disse symptomene ikke unike for tiden etter behandling, men oppstår allerede tidlig i behandlingsforløpet (1, 10, 20). Tidligere forskning har vist at alvorlighetsgraden av symptomer før oppstart av kjemoterapibehandling predikerte mer alvorlige symptomer etter behandling (21).

Etter endt behandling avsluttes den medisinske oppfølgingen av pasienten i stor grad.

Hvor alvorlig og i hvilken grad seneffekter plager pasienten og påvirker evnen til å fungere i dagliglivet, er individuelt. Etter endt behandling avsluttes den medisinske oppfølgingen av pasienten i stor grad, og tilgang til medisinsk støtte fra leger og sykepleiere forsvinner delvis eller helt. Dette resulterer i at pasienten er overlatt til seg selv, med forventninger om at man skal fortsette sitt «normale» liv.

Pasienter med tykk- og endetarmskreft opplever mange symptomer underveis og i tiden etter avsluttet kreftbehandling. Noen av de mest vanlig forekommende vil nå bli presentert.

Psykologisk belastning

Den psykologiske belastningen ved en kreftsykdom er stor. Bekymring er vanlig forekommende hos tykk- og endetarmskreftpasienter tidlig i behandlingen (1) og fortsetter ofte etter endt behandling med redsel for tilbakefall (17).

Det er også vist at disse pasientene er sårbare og har en redsel for å bli overlatt til seg selv (10, 15). I tillegg opplever mange en trygghet i det å ha hyppig kontakt med onkologisk fagpersonell under den aktive behandlingsperioden, noe som kan bidra til utrygghet når pasienten skrives ut og avslutter behandlingen (11).

Helsepersonell bør tilby pasienter psykologisk støtte allerede tidlig i behandlingsforløpet.

Bekymring er assosiert med depresjon og angst (17). Depresjon er vanlig forekommende og kan være til stede i måneder og år etter avsluttet behandling (10, 22, 23), med negativ påvirkning på livskvaliteten (13). Helsepersonell bør tilby pasienter psykologisk støtte allerede tidlig i behandlingsforløpet for å behandle eller unngå forverring av depresjonen og ivareta livskvaliteten under og etter avsluttet behandling.

Fatigue

Fatigue oppleves ofte som et av de mest alvorlige og plagsomme problemene for tykk- og endetarmskreftpasienter, opptil ti år etter at diagnosen er stillet (10, 16–18, 24). Pasienter som har vært diagnostisert med kreft tidligere, kan oppleve mer alvorlig fatigue sammenliknet med dem som får behandling for kreft for første gang (24).

Det finnes per i dag ingen god behandling for fatigue.

Psykologisk stress, depressive symptomer og angst har en sterk sammenheng med fatigue (24), hvilket resulterer i redusert livskvalitet (13). Fatigue kan også gi kognitive problemer, som for eksempel problemer med å tenke og huske klart, såkalt chemobrain(24).

Det finnes per i dag ingen god behandling for fatigue, men fysisk aktivitet er anbefalt (21). Behandling av depresjon og angst hos pasienter med fatigue er også foreslått (18). Pasientene bør også oppfordres til livsstilsendringer som røykestopp og vektnedgang, som kan virke positivt inn på fatigue.

Neuropati

Problemer med neuropati er spesielt kjent hos pasienter som får cellegiften oxaliplatin (2, 17), og kan vare i mer enn to år etter avsluttet behandling. I noen tilfeller blir neuropatien permanent. Neuropati kan gi smerte, redusert finmotorikk og følsomhet spesielt for kulde i hender eller føtter.

Utvikling av neuropati er først og fremst doseavhengig. Disse plagene kan delvis kontrolleres ved å redusere kjemoterapidosen, hvilket må skje i samråd med behandlende lege. Det finnes per i dag ingen effektiv behandling av neuropati, utover forebygging av symptomet.

Smerte

Smerte er et av de mest fryktede symptomene for kreftpasienter og påvirker aktivitetsnivået og livskvaliteten negativt (10). Smerte hos kreftpasienter er komplekst og forutsetter god kunnskap og erfaring hos den behandlende lege og sykepleier.

Smerte kan lindres ved medikamentell behandling eller ved tumorrettet behandling som for eksempel stråling eller kjemoterapi. God kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell er en forutsetning for riktig behandling og for evaluering av smertelindrende tiltak.

Til tross for at man har mye kunnskap om smertens negative påvirkning på pasientene, rapporterer pasienter med tykk- og endetarmskreft om smerte både underveis i hele behandlingsforløpet (1) og etter avsluttet behandling (16). Smerte kan blant annet oppstå etter kirurgiske inngrep, i forbindelse med toalettbesøk, fra neuropati eller fra tumorer eller metastaser.

Smerte kan innvirke negativt på søvn (18), fatigue og depresjon. I tillegg kan smerter øke sosial isolasjon (16) og redusere aktivitetsnivået, noe som igjen har betydning for kreftoverleveres psykologiske velbefinnende. Smerter nedsetter livskvaliteten hos kreftpasientene (25).

Kroppsbilde

Endret kroppsbilde, stomi, fekal- eller urininkontinens og diaré er kjent hos pasienter med tykk- og endetarmskreft (17), i tillegg til problemer med intimitet og seksualitet (1, 8). I vår studie var problemer med seksuallyst eller ‑aktivitet det mest alvorlige og plagsomme rapporterte symptomet hos pasienter med tykk- og endetarmskreft (1).

Seksualrådgivning bør være et tilbud til alle pasienter.

Helsepersonells manglende trening i eller ubehag knyttet til å snakke om seksualitet (26) kan resultere i at pasientene forblir alene med sine problemer, også etter avsluttet behandling. Seksualrådgivere er tilgjengelige på mange sykehus i dag, og seksualrådgivning bør være et tilbud til alle pasienter. Planleggingen for tiden etter avsluttet behandling bør starte allerede underveis i den aktive behandlingen (11).

Konklusjon

Mange av symptomene pasientene opplever under kjemoterapibehandlingen, blir med inn i overlevelsen og/eller den palliative fasen. Symptomer henger sammen, og de hyppigst forekommende symptomene behøver ikke nødvendigvis være de mest alvorlige eller plagsomme.

Symptomkartlegging kan bedre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient.

Systematisk symptomkartlegging ved hjelp av selvrapporteringsverktøy allerede tidlig i behandlingsforløpet er nyttig for å fange opp plagsomme symptomer som trenger behandling og oppfølging (11, 20). Symptomkartlegging kan bedre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient, og kan ha betydning for opplevd trygghet hos pasienten (11, 14).

Selv om ikke alle seneffekter etter kreftbehandling kan reduseres eller unngås, kan opplevelse av mestring, delaktighet og symptomlindring under behandlingen være avgjørende for hvordan pasienten takler livet etter avsluttet behandling (10, 11, 14). Dette kan bidra til ivaretakelse av livskvaliteten, som er viktig inn i overlevelsen eller under den siste delen av livet.

Referanser

1.    Rohrl K, Guren MG, Miaskowski C, Cooper BA, Diep LM, Rustoen T. No differences in symptom burden between colorectal cancer patients receiving curative versus palliative chemotherapy. J Pain Symptom Manage. 2016;52(4):539–47.

2.    Tantoy IY, Cooper BA, Dhruva A, Cataldo J, Paul SM, Conley YP, et al. Changes in the occurrence, severity, and distress of symptoms in patients with gastrointestinal cancers receiving chemotherapy. J Pain Symptom Manage. 2018;55(3):808–34.

3.    Ekholm K, Gronberg C, Borjeson S, Bertero C. The next of kin experiences of symptoms and distress among patients with colorectal cancer: diagnosis and treatment affecting the life situation. Eur J Oncol Nurs. 2013;17(2):125–30.

4.    Borjeson S, Starkhammar H, Unosson M, Bertero C. Common symptoms and distress experienced among patients with colorectal cancer: a qualitative part of mixed method design. Open Nurs J. 2012;6:100–7.

5.    Basch E, Deal AM, Kris MG, Scher HI, Hudis CA, Sabbatini P, et al. Symptom monitoring with patient-reported outcomes during routine cancer treatment: a randomized controlled trial. J Clin Oncol. 2016;34(6):557–65.

6.    Portenoy RK, Thaler HT, Kornblith AB, Lepore JM, Friedlander-Klar H, Kiyasu E, et al. The Memorial Symptom Assessment Scale: an instrument for the evaluation of symptom prevalence, characteristics and distress. Eur J Cancer. 1994;30A(9):1326–36.

7.    Arnold M, Sierra MS, Laversanne M, Soerjomataram I, Jemal A, Bray F. Global patterns and trends in colorectal cancer incidence and mortality. Gut. 2017;66(4):683–91.

8.         Helsedirektoratet. Kreft i tykktarm og endetarm – handlingsprogram. Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk behandling og oppfølging av kreft i tykktarm og endetarm. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. IS-2644. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonalt-handlingsprogram-med-retningslinjer-for-diagnostikk-behandling-og-oppfolging-av-kreft-i-tykktarm-og-endetarm (nedlastet 13.09.2018).

9.    Schmoll HJ, Van Cutsem E, Stein A, Valentini V, Glimelius B, Haustermans K, et al. ESMO Consensus guidelines for management of patients with colon and rectal cancer. A personalized approach to clinical decision making. Ann Oncol. 2012;23(10):2479–516.

10.  Wu HS, Harden JK. Symptom burden and quality of life in survivorship: a review of the literature. Cancer Nurs. 2015;38(1):E29–54.

11.  Mayer DK, Nasso SF, Earp JA. Defining cancer survivors, their needs, and perspectives on survivorship health care in the USA. Lancet Oncol. 2017;18(1):e11–e8.

12.  Helsedirektoratet. Seneffekter etter kreftbehandling. Faglige råd. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. IS-2551. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/1276/Seneffekter%20etter%20kreftbehandling-IS-2551.pdf (nedlastet 13.09.2018).

13.  Mols F, Schoormans D, de Hingh I, Oerlemans S, Husson O. Symptoms of anxiety and depression among colorectal cancer survivors from the population-based, longitudinal PROFILES Registry: prevalence, predictors, and impact on quality of life. Cancer. 2018;124(12):2621–28.

14.  Lashbrook MP, Valery PC, Knott V, Kirshbaum MN, Bernardes CM. Coping strategies used by breast, prostate, and colorectal cancer survivors: a literature review. Cancer Nurs. 2018;41(5):E23–E39.

15.  Thomsen TG, Holge-Hazelton B. Patients’ vulnerability in follow-up after colorectal cancer: a qualitative action research study. Cancer Nurs. 2017;40(2):152–9.

16.  Drury A, Payne S, Brady AM. The cost of survival: an exploration of colorectal cancer survivors’ experiences of pain. Acta Oncol. 2017;56(2):205–11.

17.  Denlinger CS, Barsevick AM. The challenges of colorectal cancer survivorship. J Natl Compr Canc Netw. 2009;7(8):883–93.

18.  Agasi-Idenburg SC, Thong MS, Punt CJ, Stuiver MM, Aaronson NK. Comparison of symptom clusters associated with fatigue in older and younger survivors of colorectal cancer. Support Care Cancer. 2017;25(2):625–32.

19.  Lenz ER, Pugh LC, Milligan RA, Gift A, Suppe F. The middle-range theory of unpleasant symptoms: an update. ANS Adv Nurs Sci. 1997;19(3):14–27.

20.  Bubis LD, Davis L, Mahar A, Barbera L, Li Q, Moody L, et al. Symptom burden in the first year after cancer diagnosis: an analysis of patient-reported outcomes. J Clin Oncol. 2018;36(11):1103–11.

21.  Goedendorp MM, Gielissen MF, Verhagen CA, Bleijenberg G. Development of fatigue in cancer survivors: a prospective follow-up study from diagnosis into the year after treatment. J Pain Symptom Manage. 2013;45(2):213–22.

22.  Kurtz ME, Kurtz JC, Stommel M, Given CW, Given B. Predictors of depressive symptomatology of geriatric patients with colorectal cancer: a longitudinal view. Support Care Cancer. 2002;10(6):494–501.

23.  Clark CJ, Fino NF, Liang JH, Hiller D, Bohl J. Depressive symptoms in older long-term colorectal cancer survivors: a population-based analysis using the SEER-Medicare healthcare outcomes survey. Support Care Cancer. 2016;24(9):3907–14.

24.  Thong MS, Mols F, Wang XS, Lemmens VE, Smilde TJ, van de Poll-Franse LV. Quantifying fatigue in (long-term) colorectal cancer survivors: a study from the population-based patient reported outcomes following initial treatment and long term evaluation of survivorship registry. Eur J Cancer. 2013;49(8):1957–66.

25.  Miaskowski C, Barsevick A, Berger A, Casagrande R, Grady PA, Jacobsen P, et al. Advancing symptom science through symptom cluster research: expert panel proceedings and recommendations. J Natl Cancer Inst. 2017;109(4).

26.  Fitch MI, Beaudoin G, Johnson B. Challenges having conversations about sexuality in ambulatory settings: part II – health care provider perspectives. Can Oncol Nurs J. 2013;23(3):182–96.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.