Tverrfaglig og balansert om velferdsteknologi

Velferdsteknologi er et begrep de fleste har hørt, men kanskje ikke har et bevisstgjort forhold til innholdet i. Helsepersonell forventes å ha kompetanse på området, både for å ta det i bruk i egen praksis og for å kunne instruere brukere, pårørende og kollegaer. 

Boken Velferdsteknologi består av to deler. Den første delen setter leseren inn i velferdsteknologiens kontekst, med en introduksjon til ulike begreper og definisjoner som gjør leseren i stand til å forstå bredden og dybden i dette relativt nye fagfeltet. I den andre delen presenteres resultater fra empirisk forskning.

Boken er fagfellevurdert og forskningsbasert, noe som ikke bare gir leseren tillit til det faglige nivået i boken, men også innblikk i forskningsmetode og -resultater. Kapitlene innledes med et engelsk sammendrag. De avsluttes med en kort oppsummering av innholdet, samt en utfyllende og oppdatert litteraturliste. Dette gir boken en logisk oppbygning, og gir leseren verktøy underveis for å kunne forstå den empiriske delen som følger.

Bokens redaktør er professor i sosiologi og i studier av vitenskap, teknologi og samfunn. De øvrige forfatterne har bakgrunn i alt fra sykepleie og ergoterapi til sivilingeniør, med toppkompetanse og forskererfaring innen helse-, omsorgs- og velferdsteknologi. Dette bidrar til at prosjektene som presenteres er solid forankret i virkeligheten: leseren gjenkjenner beskrivelser, situasjoner og problemstillinger. Redaktøren angir å ha et tverrfaglig siktemål med boken: å bidra med ressurser som kan brukes i tverrfaglig samarbeid i praksis både gjennom felles refleksjon og ved å sette søkelyset på den faglige utviklingen. I tillegg trekkes både etiske, juridiske, økonomiske og organisatoriske faktorer som kan påvirke bruken og nytten av velferdsteknologi inn. Med dette belyses viktige poeng: velferdsteknologi er til stede i stadig økende grad. Implementering og bruk, samt evaluering av bruken av velferdsteknologi, krever samarbeid på tvers av yrkesgrupper og etater, men også mellom brukere/pasienter, pårørende og personell.

De empiriske studiene omhandler blant annet bruk av videokonferanse, avstandsoppfølging av pasienter og GPS-løsninger i demensomsorgen. Fordelen er at både fordeler og utfordringer presenteres, noe som er viktig også i et politisk perspektiv for å belyse at velferdsteknologi ikke bare er en effektiv løsning på fremtidens utfordringer innen helse-, omsorgs- og velferdstjenestene, eller en uproblematisk erstatning av personell. Videre settes fokus også på utfordringer knyttet til brukerkompetanse, adgangskontroll og datasikkerhet.

Bokens målgruppe er studenter på høyere nivå, ansatte i helse-, omsorgs- og velferdstjenester, samt forskere. Språket har et høyt akademisk nivå, noe som kan gjøre det krevende å lese for eksempel på bachelornivå. For egen del førte boken til en bevisstgjøring omkring grenseskillet mellom ulike typer velferdsteknologi, som for eksempel trygghets- og sikkerhetsteknologi, teknologi for sosial kontakt og kommunikasjon og teknologi for behandling og pleie. Presentasjonen av rammeverk som bakteppe for ulike forståelser av utfordringer og behov, ulike tilnærmingsmåter og løsningsmuligheter var også nyttig. Som forsker synes jeg boken gir en fin innføring i både teori og empiri som jeg kan ta med videre i egne prosjekter.

Boken Velferdsteknologi representerer nettopp det tittelen tilsier: en ressurs for lesere som ønsker å sette seg inn i dette stadig voksende fagfeltet.