Mange spørsmål, få svar

Sykepleiere i dag kan ha vansker med å utøve helhetlig sykepleie. Kanskje fordi sykepleiefaget har et uavklart forhold til sin egen åndelighet?

Tove Giske, professor i sykepleievitenskap, og Pamela H. Cone, professor i sykepleie, har forsket på åndelig omsorg. Denne forskningen har nå blitt til en bok som tar sikte på å innlemme det åndelige i sykepleiefaget ved å forberede og trygge helsepersonell i utfordrende pasientmøter.

Over fire kapitler forsøker forfatterne å vise eksempler på hva åndelig omsorg er, hvordan man kan forberede seg til åndelig omsorg ved å kjenne seg selv, og hvordan man kan følge opp åndelige forhold. I tillegg ønsker de at leseren skal reflektere over og sette bokens innhold i sammenheng med sitt eget liv.

Luftige definisjoner

Giske og Cone diskuterer pasienthistorier opp mot sykepleielitteratur, forskning, retningslinjer og rammeplaner. Med trafikklyslikninger og modeller som viser utviklingsfaser i relasjonen mellom pleier og pasient, forsøker de å bevisstgjøre helsepersonell måten de møter pasienters åndelige behov på.

Det er ingen lett oppgave, og det kommer til syne blant annet gjennom de mange definisjonene av begrepet «åndelig omsorg». Giske og Cone trekker inn norske så vel som internasjonale definisjoner, hvorav noen er konkrete, slik som «behov for ritual eller bønn».

Andre definisjoner er litt uklare og favner vidt, slik som «å ha mot til å gå med pasienten inn i lidelsens rom og være der sammen med pasienten». Bokas luftigste definisjon av åndelig omsorg er utvilsomt «omsorg som kjenner igjen behovet til menneskets ånd».

Spørsmålsguide

Selv om forfatterne kanskje er inne på noe når de hevder at sykepleien mangler fokus på åndelighet i pleie og dokumentasjon, er jeg usikker på om denne boken kan bidra til endringer. Giske og Cone kaller boken sin en håndbok i åndelig omsorg. Jeg opplever den mer i retning av en spørsmålsguide. Totalt 126 reflekterende spørsmål rettes mot leseren, i tillegg til rause spørsmålsguider.

Når forfatterne stiller leseren spørsmål som: «Hva ville være din første reaksjon dersom du var denne unge kvinnen?», fra et av eksemplene der en ung kvinne har fått kreft, får det hele et anstrøk av lærebok på ungdomsskolenivå. Det blir i tillegg litt uhåndgripelig når forfatterne i det ene øyeblikket snakker om at det er avgjørende å bruke sansene sine, for i det neste å bruke praktiske begreper som å øve seg opp til, bygge tillit og utvikle egenskaper.

Kanskje hadde boken vært tjent med flere fortellinger og betraktninger fra to professorer som seg imellom sikkert har masse erfaring? Bokens siste tre sider kan tyde på det. Når vi berøres av det vi leser, trenger vi nemlig ikke spørsmålsguider for å reflektere, det skjer av seg selv. Og da kommer gjerne endringene.