Vil vi spare tusenvis av sykepleierårsverk?

I Aftenposten 22. juli var følgende å lese: – Legemiddellisten i PLL bestemmes av fastlegen eller av spesialist på sykehuset. PLL er en genial løsning som vil spare tusenvis av sykepleierårsverk i kommunene og på sykehusene (for abonnenter).

Jeg deler så et kort gjensvar i samme avis, og etterspør hvilket datagrunnlag beregningen er bygget på. Det er to forhold som ligger meg på hjertet. For det første må det ikke gis feilaktige opplysninger om innsparinger. For det andre må alle vi som er interessert i utviklingen av helsetjenestene, trygges på at valgene av IKT-prosjekter er så gode at ytterligere krasjlandinger som koster dyrt, kan stoppes.

Susanne Prøsch har god kompetanse på dette området, da hun er leder av faggruppen for elektronisk pasientjournal og elektronisk samhandling i Norsk forening for allmennmedisin, og hennes kronikk viser at hun har oversikt. Det blir derfor interessant å høre hvilket datagrunnlag som er utgangspunktet for hennes beregning.

Med en mangel på over 6000 sykepleiere er det av stor betydning at de som sitter på toppen mottar riktig informasjon. Legemiddellister er kun en av svært mange arbeidsoppgaver en sykepleier har ansvaret for gjennom arbeidsdagen. Jeg undrer: Er det sykepleiere med i faggruppen som Susanne Prøsch leder? Hver yrkesgruppe må selv definere sine behov, ellers treffer ikke løsningene. Ingen kan tillate seg bare å tenke på egen faggruppe.

Et etisk dilemma

Etisk refleksjon har som mål å bevisstgjøre hvilke verdier som utfordres, ved ulike avgjørelser. I dydsetikken spør vi etter hva den kloke ville ha gjort. Det er fint om vi evner å stoppe litt opp. Vi har ideelle verdier, altså det vi ønsker å få til, noe som i seg selv er prisverdig. Men det er også helt nødvendig å uttale det som ble de faktiske verdiene, altså det som ble resultatet.

Det er innlysende at vi behøver gode elektroniske systemer i helsetjenestene, men det er ikke lett å forstå at milliardene renner ut når resultatene uteblir. Mange av oss som har jobbet på travle sengeposter, i sykehjem eller i hjemmesykepleien, har erfart et helt uakseptabelt krav til effektivitet – en effektivitet som rammer brukere, pasienter og medarbeidere. Penger er i denne sammenhengen en viktig verdi.

Gigantsummer

Ifølge Dagens Medisin 15. mars 2019 signerte Helse Midt en kontrakt på 3,3 milliarder kroner. Systemet skal løse utfordringen både for kommunene og sykehusene i regionen. Samtidig har Direktoratet for e-helse sitt gigantprosjekt, hvor det er estimert å bruke mellom 20 og 30 milliarder i løpet av de neste ti årene for å utvikle et system for kommunene. (Bergens Tidende, for abonnenter.)

Riksrevisjonen slaktet i 2018 Helse Sør-Øst sitt IT-prestisjeprosjekt som har kostet 6,2 milliarder.(Aftenposten, for abonnenter.) De kom til den slutningen at det ikke hadde gitt noen effekt. Informasjonen her er nesten ikke til å forholde seg til. Vi er vel vant med at veiprosjekt og store monumentbygg overskrider sine budsjetter, men som trøst har vi iallfall et resultat: en vei eller et bygg. Feilslåtte IT-prosjekter levner kanskje ingen verdi tilbake, de blir bare borte, og nye konsulenter overtar stafettpinnen.

Magne Jørgensen ved Simula, Universitetet i Oslo, har forsket på IKT-løsninger i offentlig sektor, og fant allerede i 2015 at de store prosjektene var overrepresentert blant dem som ikke lyktes (regjeringen.no, 31. mai 2015). Om vi ikke har lyktes bedre de fem siste årene, er det på tide med en grundig evaluering.

Veien videre

Sykepleiere er lei av å logge inn og logge ut. Det er ulike passord for pasientdokumentasjon, for å registrere avvik, og om vi skal bestille ambulanse eller taxi, varer eller medisiner. Og i tillegg er det en rekke andre systemer. Vi logger inn og vi logger ut. Dette er tidstyver som må bort. Vi behøver sårt en endring.

Gode IKT-løsninger er helt avgjørende for sikker pasientbehandling fremover, og det er viktig å legge vekt på en bred involvering fra ulike yrkesgruppene. Hvordan er sammensetningen i styringsgruppen for e-helse og de andre prosjektene? Legene har som regel en plass, men hva med helsesekretærene, sykepleierne og psykologene? Involvering av dem som kjenner hverdagen, er en av suksesskriteriene.