Ingeborg Senneset trigger mer enn hun trøster

Kjære meg, hilsen jeg. Med dette åpner sykepleier, journalist og Aftenposten-spaltist Ingeborg Senneset sin ordbok for overlevelse. Ved å ta utgangspunkt i egne erfaringer med selvskading, spiseforstyrrelser og angst, har hun et håp om at boka vil være en slags overlevelsesguide til barn og unge.

Boken er inspirert av Simen Strangers «Leksikon om lys og mørke», som er løst strukturert etter alfabetet fra A til Å. Eksempelvis «E for ekkel. Det er meg», eller «L for løgn. Du kommer til å bli løyet til».

Hun er modig og ekstremt personlig. Spesielt gjelder det sex og orgasme, der hun bruker eget liv for å fortelle hvor problematisk sex kan være for en som har problemer med kropp.

Med en blanding av fakta, retorikk, opplysning og jeg-fortellinger leder Senneset oss gjennom temaer som tvangstanker, tvangshandlinger og sult, selvmord, forelskelse, sex og orgasme, overgrep og psykiatri, i tillegg til Auschwitz, fordommer, rasisme og skeives rettigheter. 

Hun er modig og ekstremt personlig. Spesielt gjelder det sex og orgasme, der hun bruker eget liv for å fortelle hvor problematisk sex kan være for en som har problemer med kropp.

Hun har også en litt kryptisk fortelling om en mann hun var livredd for som barn.

«Jeg skal knuse deg, kaste deg, bli kvitt deg», sier sparkene. «Du er ekkel, nedrig, nytteløs», sier kulden. «En bikkje er mer verdt enn deg», sier skoene». Det handler om en sykepleier som sparket borti henne under en av hennes mange innleggelser.

For boken er også et varsko, og passasjen er en av flere der hun kritiserer nedbyggingen av psykiatrien og den mangelfulle og til dels uverdige behandlingen av pasienter med spiseforstyrrelser og selvskading. Her har hun et eget kapitel om medpasient Frida, som døde etter å ha vært svingdørspasient i mange år.

«Det finnes ikke plass for slike som oss, i samfunnet eller helsevesenet. Dette blir dessverre verre til tross for at behovet er stort og vokser fort», fastslår hun.

Hjelper denne type bøker?

Hjelper denne type bøker? I forordet til «Anoreksi» (2017) der Senneset forteller om sine tre år på psykiatriske institusjoner, problematiserer Finn Skårderud dette. Han skriver at spesielt såkalte anoreksibøker heller kan trigge enn hjelpe de som er syke.

Og i den fantastiske romanen «Brannen» (2022), spør forfatteren Daniela Krien om ikke dagens ekstreme fokus på offerrollen og psykisk sykdom blant unge virker selvforsterkende, og at vi har en tendens til å sykeliggjøre livet selv.

Innsigelsen om overdreven sykeliggjøring kan for så vidt også ramme denne boken. Om «Q for Q-tips», skriver Senneset i et manende dramatisk språk hvordan hun sminker bort all angst, som om det å sminke seg i hvert fall for henne er et sykdomstegn. Om krenkelser insinuerer hun at alt er krenkelse som oppleves krenkende. Dette er hun ikke alene om å mene og det krever selvsagt langt mer plass å diskutere dette grundig.

Uansett er denne boka modig, samtidig som den er velskrevet og informativ. Men med sitt ekstreme sykelighetsfokus tviler jeg likevel på om jeg ville anbefalt den for døtrene mine.