– Det er som om vi møttes i går

– Det er så hyggelig å treffe dem du har kjent siden du var veldig ung.

På et hotell i Sandvika utenfor Oslo har 13 godt voksne kvinner nok et hjertelig gjensyn. De møttes for første gang da de startet på Trondheim Røde Kors sykepleierskole i 1966.

Etter fullført studie ble de spredd over hele landet. Med karrierer, familier og liv. De hadde gjenforening et par ganger på 1970-tallet. Det ga mersmak. 

Nå er kulltreffene blitt en årlig forseelse.

– Det er som om vi møttes i går, synes en.

– Vi er jo de samme som før.

Mimring, middag og utflukt

De var opprinnelig 25 unge kvinner som startet på studiet. Underveis i løpet ble Røde Kors-skolen overtatt av fylkeskommunen og slått sammen med Trondhjems Sanitetsforenings Sykepleieskole for å danne Sykepleierhøgskolen i Sør-Trøndelag.

Det er gjengen fra det opprinnelige Røde Kors-kullet som fortsatt holder sammen. 

Fire er gått bort. Tre fullførte ikke. Av de resterende har altså et drøyt dusin funnet veien til årets treff. 

På programmet står mimring, middag og en utflukt til Vigelandsanlegget i Frognerparken. I fjor var treffet i Levanger, og da var det lagt inn besøk på plassen for det gamle Frostatinget.

– Vi pleier å ha kulturelle innslag, men det var mer av det før. Etter hvert har vi begynt å ta det mer med ro.

Bodde tett

En av kvinnene, Ragnhild Aunemo Dahlgren, mener boforholdene under studiene hadde mye å si for det gode samholdet i kullet.

– Ingen kjente hverandre fra før av, men så ble vi plassert sammen på tre- og firemannsrom på internatet i Bergljots gate 3 i Trondheim.

Senere skulle de ut til praksissteder og bo der.

– Da ble vi ristet om på og fikk nye romkamerater, forteller Dahlgren.

Det samme skjedde da den nye sykepleierhøyskolen ble opprettet.

– Dermed bodde vi tett sammen med mange forskjellige i løpet av studiene.

Én fra Narvik og én fra Kristiansund. Ellers var alle fra rundt om i Trøndelag, og de aller fleste var kommet inn til byen fra landsbygda. 

De første månedene hadde de undervisning i samme bygg som internatet og ble sitt eget lille univers.

– Det var nok ved frokostbordet de første vennskapene startet, mener en av dem.

– Jeg var så beskjeden den gang, forteller hun.

– Satt stille og hørte på dem som spiste knekkebrød. Jeg husker det var sjokkerende med trønderne som hadde både brunost og syltetøy på.

Regler for skjørtekant

Røde Kors sykepleierskole lå rett over gaten for det legendariske studentstedet Samfundet, og det ble da litt tid til litt sosialt liv også.

På spørsmål om hvor mange som fant sin fremtidige ektemann under studiene, rekker fire av de tretten kvinnene hånden i været.

– Hu der fant to, spøkes det til allmenn latter.

Om noen skulle ha besøk på rommet, måtte man sørge for tillatelse av bestyrerinnen. 

– Det var temmelig strengt, husker en.

Sømmeligheten måtte forsvares, må vite, og reglementet hadde klare regler for hvor høy skjørtekanten kunne være: maksimum 35 centimeter over gulvet.

– Da vi fikk uniformen måtte vi stå på bordet for at det skulle måles presist, minnes en.

– Vi hadde jo egne kurs for å få alt på riktig.

– Jeg husker det var så stiv krage at vi fikk sår rundt hele halsen.

De minnes plastskjelettet som ble brukt i undervisningen. De kalte det Anton.

– Det satte vi inn på do på internatet en kveld, skrudde ut lyspæra og ventet på dem som kom hjem fra Samfunnet, flirer en.

– Ei ble så skremt at hu ramla og fikk hjernerystelse. Det holdt heldigvis med én sykedag.

To dusjer på deling

Internatet i Bergljots gate hadde to dusjer, to toaletter og én vannrenne der morgenstellet kunne gjøres side om side. Med 26 kvinnelige studenter sier det seg selv at det kunne være kamp om fasilitetene.

Etter den tidligere nevnte sammenslåingen og opprettelsen av Sykepleierhøgskolen i Sør-Trøndelag, ble også boforholdene endret. Studentene ble flyttet over til Eirik Jarls gate 4, rett rundt hjørnet.

– Det var himmelen å komme til det nye internatet, minnes en.

– Der fikk vi kjøkken, mange dusjer og toaletter. Og vask på hvert rom!

Etter to år fikk studentene samme hette som utdannede sykepleiere, armbind med rødt kors og mer ansvar.

I den anledning var det også fest i Palmehaven på det eksklusive Britannia hotell.

– Det var stort for oss den gangen, minnes Dahlgren.

Ingen unnasluntring

Under studietiden var det ikke rom for å sluntre unna.

– Når vi hadde pause, pakket vi kompresser, laget tupfere og slipte sprøytespisser, minnes en.

– Vi måtte også tørke støv av alle flater, re senger og så videre, sier en annen.

– Du skulle alltid ha noe i hendene. Ikke sitte og slappe av.

– Og vi måtte stå oppreist under rapporten. Da husker jeg det var enkelte som besvimte.

– Vi var nok også mer ydmyke, tror jeg. Som studenter hadde vi stor respekt for ferdige sykepleiere, leger og andre over oss. Hierarkiet var mye strengere enn i dag.

Respekt for dagens sykepleiere

Mye har forandret seg siden disse kvinnene valgte yrke. Både når det gjelder selve yrket, likestilling og samfunnet som sådan.

– Den gang var vi virkelig sykepleiere. Vi jobbet så nær på pasientene. Mitt inntrykk er at det blir fjernere og fjernere i dag.

– Men ting var mer tungvint før også.

– Ja. 

– Og den gang måtte vi dessuten jobbe mer. Det nyttet ikke å si nei til en vakt.

I senere år har flere opplevd helsevesenet fra en annen vinkel, som pasienter.

– Jeg har så stor respekt for dem som er sykepleiere i dag, understreker en.

– Da jeg var pasient i høst, opplevde jeg dem som serviceinnstilte, kunnskapsrike og høflige.

Det nikkes samtykkende rundt i rommet.

Hvor mange ville valgt å bli sykepleiere dersom de var unge i dag?

Alle 13 rekker en hånd i været.

– Jeg bestemte meg for å bli sykepleier da jeg var ti år, sier en av damene.

– Selv i dag vet jeg ikke hva annet jeg skulle valgt.