– Sykepleieryrket var toppen av hva en fattig bygdejente kunne håpe på

En julidag i 1946 ankom en seks år gammel nordnorsk jente småbyen Levanger nord for Trondheim sammen med sin familie. Faren til jenta skulle overta stillingen som overlege ved byens sykehus. Moren var sykepleier.

Den vesle jenta skulle som voksen ha en lang karriere som akademiker og forsker med arbeidsliv, sosiologi og kjønn som fagfelt. Nå, et stykke inn i pensjonisttilværelsen, har Rannveig Dahle på ny rettet blikket mot sin barndoms verden.

Nylig ga hun ut boka «Søsterreisen – en historie om norsk sykepleie», med datteren Bibiana Dahle Piene som medforfatter.

I boka bruker hun nettopp Sykehuset Levanger som dreiepunkt for en skildring og analyse av hvordan sykepleieryrket i Norge oppsto, fant sin form og utviklet seg frem mot 70-tallet.

– Jeg var jo i dette miljøet fra barndommen av, forteller hun til Sykepleien.

– Vi bodde vegg i vegg med sykehuset, og jeg var der hver dag etter skolen. Ofte måtte noen be meg om å gå hjem. Senere fikk jeg sommerjobb på sentralbordet, og som nyutdannet fysioterapeut var det min første arbeidsplass.

«Vi mått' jo bli sjølrådige»

Med «Søsterreisen» har Dahle blant annet ønsket å få frem betydningen sykepleiere ha spilt opp gjennom historien ved å vise hva de faktisk gjorde og bidro med.

Selv om mye av boka dreier seg konkret om ett enkelt sykehus, mener Dahle man kan lese den som en generell historie om utviklingen.

– Jeg tror ikke Levanger skiller seg nevneverdig fra mange andre lokalsykehus i landet.

Sykehuset Levanger, som i dag er en del av Helse Nord-Trøndelag, åpnet første gang dørene i 1843 som Sygehuset i Skogn. Siden het det Innherred Sykehus før det fikk dagens navn i 2002.

I arbeidet med «Søsterreisen» intervjuet Dahle blant annet flere pensjonerte sykepleiere som hadde jobbet ved sykehuset, noen av dem tilbake på 40-tallet. Noe som slo Dahle, var hvor trygge og yrkesbevisste de var, allerede den gang.

– De fant alltid løsninger og gjorde det som var nødvendig uten å vente på beskjed fra legene. De måtte ta ansvar og de tok det. «Vi mått’ jo bli sjølrådige, da», som ei sa det. Det ga yrkesstolthet.

Elses historie

En personlig historie, gjengitt i boka, gjorde ekstra stort inntrykk på Dahle. Det var historien til Else Myhr fra Beitstad.

Else visste tidlig at hun ville bli sykepleier. Som 14-åring skal hun ha gitt moren beskjed: «Jeg skal ikke gå og være hushjelp hele mitt liv. Jeg vil begynne med noe.»

Men Else kom fra fattige kår på bygda. At ei som henne skulle ta utdanning, var ikke vanlig. Hun søkte likevel på den relativt nye, treårige sykepleierutdanningen ved det som den gang het Innherred sykehus.

Og hun kom inn!

I svarbrevet sto det derimot at elevene selv måtte betale for uniform og andre utgifter, til sammen 350 kroner, penger familien ikke hadde.

Ikke kunne hun sy uniformen selv heller. Butikken i bygda var tom for det meste i årene etter krigen og hadde ikke egnet stoff.

Else fant frem til gården med bygdas eneste telefon for å ringe sykehuset og si fra seg studieplassen.

Oversøster Magnhild tok av røret i den andre enden: «Men kjære deg, uniform får du jo her hos oss, så bare kom du!»

«Ja, da kjæm æ», svarte Else, som fikk en lang og innholdsrik sykepleierkarriere.

– Sykepleieryrket representerte muligheter for begavede kvinner uten midler og utenfor de store byene, påpeker Dahle.

Legenes praktiske hjelpere

Sykepleiere har ifølge Dahle alltid vært høyt respektert, men deres rolle har likevel endret seg mye opp gjennom historien.

– I yrkets tidligste faser var sykepleiere i aller høyeste grad betraktet som legenes praktiske hjelpere, sier hun.

– Dette var en tid da pasienter lå mye lenger på sykehuset, noe som ga rom for en annen type pleie og omsorg enn i dag. Nå er pasienter innlagt så kort som mulig, og alle prosesser har endret seg. Alt er profesjonalisert og går mye raskere. Det krever mye mer faglig, ikke minst av sykepleierne.

Dahle er opprinnelig utdannet fysioterapeut. I sin doktorgradsavhandling fra 1984 tok hun for seg dette yrkets historie under tittelen «Arbeidsdeling – makt – identitet», hvor det overordnede forskningsspørsmålet var om et kvinneyrke kunne bli en profesjon.

– Den samme spørsmålet kunne nok stilles for sykepleieryrket, men det er en vesensforskjell: Selv om fysioterapi lenge var kvinnedominert, ble utøverne fra tidlig av sett på som behandlere, mens sykepleiere hadde status som hjelpere.

Dahle mener sykepleieryrket har gjennomgått en langt større omveltning enn både fysioterapi og legeyrket.

– Legers status og rolleforståelse har i grove trekk vært uforandret. Sykepleiere har gått fra å være legens underordnede hjelper, til å bli mer likestilte og profesjonelle fagpersoner.

Kampen for kompetanse

I boken beskriver Dahle hvordan det å pleie syke lenge ble ansett som noe kvinner hadde gjort til alle tider. At man skulle behøve noen form for utdanning for den slags, ble nærmest betraktet som naturstridig. Hun viser slik hvordan kampen for at sykepleiere skal ha tilstrekkelig og riktig kompetanse, strekker seg langt tilbake.

– Selv da jeg var barn på 40- og 50-tallet, hørte jeg at sykepleie var noe alle kvinner kunne gjøre. Det trengte man vel ikke utdanning for? Kravet om treårig utdanning, som Norsk Sykepleierforbund kjempet for, virket uhørt for mange.

Ved sykehuset i Levanger kjempet i overlege Wilhelm P. Dietrichsson i siste halvdel av 1800-tallet en lang kamp for å få ansette diakonisser opplært ved Diakonisseanstalten i Christiania. Gang på gang ble han nedstemt i amtstinget. Det var langt billigere å bare ta inn uutdannede fattigjenter fra distriktet. Johan Christian Severin Cappelen overtok som overlege ved sykehuset i 1884, og kjempet videre.

En aprildag i 1891 legger en dampbåt til kai, og ned landgangen «skrider to unge kvinner i sine lange sorte kjoler og sorte hodesjal, bærende på hver sin lille koffert». Det er Marie Susanne Svendsen og Christine Petersdottir Sitter, utsendt fra Diakonisseanstalten i Christiania. De blir de første utdannede sykepleierne ved sykehuset.

Siden skulle en rekke unge kvinner komme samme vei. Fra 1901 ble sykehuset i Levanger forsynt med sykepleiere utdannet ved den diakonale stiftelsen Betanien, også den i Christiania, eller Kristiania som var blitt stavemåten da.

Dynamikken mellom kjønnene

«Søsterreisen» strekker seg frem til 70-tallet. Om Dahle skulle fulgt utviklingen videre, tror hun endringer i kjønnsforhold ville spilt en større rolle.

– Jeg ville nok sett mer på hvilken betydning kjønn i dag har for yrkesvalg, yrkesutvikling og relasjoner mellom de ulike profesjonene. Hva som skjer med dynamikken når kvinner etter hvert er i flertall blant både leger og sykepleiere?

Dahle håper boken kan være til inspirasjon for nye generasjoner sykepleiere.

– De vil kunne se at deres yrke alltid har vært høyt aktet, men aktelsen har fått et annet grunnlag etter hvert. Det holder ikke lengre bare å ta på seg uniform og være en omsorgsfull kvinne. Heldigvis.