Sykepleier holder tett om egen smitte

Ellen kjente seg godt igjen i artikkelen «Endelig frisk» i Sykepleien 17/07. Der forteller «Grete» med hepatitt C om fordommene hun ble møtt med i helsevesenet. Ellen har selv ikke vært stoffmisbruker. Likevel bekrefter hun at helsearbeiderne er mistenksomme. 

Hun har selv jobbet på sykehuset i Sør-Norge, der hun nå får behandling. Av og til treffer hun ekskolleger på poliklinikken. 

-  Det er ikke så kjekt. Jeg vet jo litt om hva som foregår på «bakrommet», og føler meg ikke trygg på at taushetsplikten overholdes.
Ellen er nemlig blitt anbefalt av fastlegen og andre leger ikke å være åpen i forhold til arbeidsgiver. Det rådet følger hun: 

-  Fordi jeg ikke vil ha mistanken om rusmisbruk hengende over meg, og fordi jeg ikke vil utløse ubegrunnet frykt. Kanskje ville de begynne å overvåke meg. Men ansvaret for ikke å smitte noen tar jeg selv.

Tilfeldig
På telefon forteller Ellen, som er i 30-årene, at hun nærmer seg slutten av en 48-ukers behandling. 

-  Bivirkningene er tøffe for både kropp og sjel. Jeg opplever å bli møtt som en diagnose. Siden den er så belastet, blir det dobbelt vanskelig. 

Hepatitt C-smitten oppdaget hun tilfeldig. Hun hadde fått seg ny kjæreste. For å være på den sikre siden tok de blodprøver for å sjekke seg for smittsomme sykdommer. Hun tenkte ikke på hepatitt C i det hele tatt og var ikke bekymret.
Et par uker senere kom overraskelsen da fastlegen ringte: Prøvesvaret tydet på hepatitt C. 

-  Hun spurte hvorfor jeg egentlig hadde tatt den prøven, om det var noe jeg ikke hadde fortalt. Det var det jo ikke. Hun har kjent meg i flere år og trodde meg. 

Ellen ble smittet av en tidligere kjæreste. Den nye kjæresten forsvant, diagnosen ble for mye for ham.

– Ydmykende
Oppfølgingen på sykehuset synes hun er minimal: 

- Jeg går dit bare for å ta blodprøver og for å hente medisinene mine. Det har vært mye skifte av leger, og jeg opplever å bli møtt som en farlig, halvkriminell og uansvarlig person. Da går jeg heller til fastlegen som hører på mine bekymringer og står på for meg. 

Ellen har genotype 1, som er vanskelig å behandle. Når behandlingen er ferdig, må hun vente i seks måneder før hun får vite sikkert om hun er kvitt viruset. Dessuten bruker hun tid og krefter på å bearbeide ubehagelige episoder: 

-  Det verste var da en ny lege skulle ta biopsi av leveren. Jeg lå redd og sårbar på den kalde benken mens legen gjorde seg klar. 

Da begynte han å snakke om smittevernloven og at jeg ikke fikk smitte andre. Som om jeg skulle ønske det. Da ville det bli rettssak, sa han. 

Det var utrolig ydmykende, jeg følte meg som et lite ulydig barn som får refs. Senere gjentok han dette mens andre pasienter hørte på. Jeg lå utslått på sofaen en uke etterpå. Fastlegen anbefalte henne å skrive et brev til poliklinikken. 

-  Det ligger på pc-en min, men jeg har ikke sendt det. Jeg skal jo ha behandling der. Jeg er avhengig av dem, så jeg vil ikke ha dårlig rykte. 

En annen episode er også illustrerende. Hun hadde nettopp fått diagnosen, og det var lunsj på jobb: 

-  Jeg er åpen av natur, men da jeg satt der med en svær klump i magen, tenkte jeg plutselig: «Hvis jeg forteller det, vil det bli helt stille rundt bordet. De vil bli redd meg, og forby meg å stelle sår.»  Og slik har livet forandret seg: 

-  Jeg kan ikke være meg selv. Jeg må skjule en vond hemmelighet.