«Man kan ikke jobbe i hjemmesykepleien hvis man er for tro mot vedtakene»

«Man kan ikke jobbe i hjemmesykepleien hvis man er for tro mot vedtakene», sa ansatte i hjemmesykepleien til sosialantropolog Cecilie Knagenhjelm Hertzberg ved Senter for medisinsk etikk på Universitetet i Oslo.

Fulgte ansatte i tre kommuner

Hun har gjort et etnografisk feltarbeid i hjemmesykepleien, det vil si deltakende observasjon og dybdeintervjuer og fokusgruppeintervjuer med ansatte. Både sykepleiere og helsefagarbeidere. Hun fulgte seks ansatte i tre ulike kommuner på Sør-Østlandet i tre måneder hver, så datainnsamlingen var på cirka ni måneder til sammen. 

Deltakende observasjon innebar at hun var med den enkelte ansatte gjennom arbeidsdagen. Hun var inne hos pasienter, hjalp til med det hun kunne, deltok på møter og rapporter, og hun var med på pauser. Hun hadde mange samtaler med de seks ansatte hun fulgte, men også andre kolleger hun kom i kontakt med.

Resultatet ble publisert i BMC Medical Ethics i september som en del av Hertzbergs doktorgradsarbeid, som handler om etiske utfordringer i hjemmesykepleien.

Forskning.no har også skrevet om studien.

Handlet og la ut penger for pasientene

Hertzberg fant at de ansatte strekker seg langt for å møte pasientenes behov og gi forsvarlig helsehjelp. Så langt at de bryter de interne reglene på arbeidsplassen – og så langt at det kan gå ut over egen helse og sikkerhet. 

– Ansatte i hjemmesykepleien bryter regler og utsetter seg for risiko. Lojaliteten til pasienten går foran både regelverk og egen helse og sikkerhet, konkluderer hun på telefon til Sykepleien.

– Hvilke regler brøt de?

– De gjorde mer enn pasienten hadde vedtak om. For eksempel kunne de gjøre diverse husarbeid, samtale med ensomme pasienter, eller de kunne handle for dem. De kunne ta imot penger til å handle for, noe som ikke er lov. Av og til la de ut selv også.

Kanskje fikk de pengene tilbake, kanskje ikke.

– Jeg så mye sosial nød og fattigdom der ute, og de ansatte i hjemmetjenesten var konsekvent opptatte av pasientene og gjorde mye mer for dem enn det de skulle, i henhold til vedtaksdokumentet.

På akkord med helse og sikkerhet

– Hvilken risiko utsatte de ansatte seg for, da?

– Det handlet om risiko for egen helse og sikkerhet. For eksempel kunne pasienten nekte å ta imot hjelpemidler som sykehusseng som kunne heises opp og ned, eller heis som kunne løfte pasienten. Mange pasienter ønsket ikke at hjemmet skulle bli som et sykehus. Det var også flere hjem som ikke var tilpasset hjelpemidler, fordi det var for trangt eller høye terskler. Dermed var det en del ansatte som ble utsatt for å få kne- og ryggproblemer.

Den andre typen risiko var egen sikkerhet. 

– De måtte ofte gå alene til folk som opplevdes truende, ruset, som tilhørte kriminelle miljøer – eller gå gjennom skumle områder og mørke ganger hvor de følte seg redde og alene.

– Var det noen forskjell på om man var sykepleier eller helsefagarbeider eller ny eller erfaren på noen av funnene dine?

– Jeg sammenliknet ikke mellom yrkesgruppene, og jeg så heller ikke noen forskjell mellom de yngre og de eldre ansatte. De gjorde det de kunne for å gi god og omsorgsfull hjelp til pasientene sine.

Ulik ledelse ga ulik trivsel

I to av de tre kommunene var vedtaksdokumentet sett som en veileder for tjenesten. I den tredje kommunen fungerte dokumentet som et ufravikelig krav.

– I den sistnevnte kommunen forventet ledelsen at de ansatte holdt seg strengt til vedtakene. Det medførte at de holdt ting skjult for ledelsen og lot være å dokumentere hvis de gikk utenom vedtakene, av frykt for å få tilsnakk. Men de var flinke til å dokumentere alt annet.

Hertzberg intervjuet de ansatte om trivsel, og det viste seg at de som hadde en ledelse som ikke forholdt seg strengt og helt bokstavtro til vedtaket, trivdes bedre.

– Det virket som om det var dårligere trivsel i den kommunen som formante sine ansatte til ikke å gjøre noe mer enn det som sto på vedtaket. Den hadde også høyere turnover. Dette ble også bekreftet under samtaler og intervjuer med de to ansatte jeg fulgte i denne kommunen. 

Etterlyser mer fleksible vedtak

– Men hvis helsepersonellet rapporterer alt de gjør utenom vedtaket, vil det kanskje føre til at de får bedre tid eller flere ansatte. Hvordan skal man få dem til å rapportere det de faktisk gjør?

– Det handler ikke om at de må bli flinkere til å dokumentere. Det handler om at det må bli større takhøyde for å gå utenom vedtakene. Pasientenes behov forandres jo fra dag til dag, og som ansatt vet man aldri hva som møter en når man går gjennom døra til en pasient.

– Så det handler om at vedtakene må ha større slingringsmonn?

– Ja, vedtakene må være mer fleksible. De ansatte gjør en fantastisk jobb. Det er systemet som må bli bedre til å møte de ansattes behov, slik at de igjen kan møte pasientens behov.

– Må være lov å stille krav til pasientene

– Noe mer som kan bøte på problemene du fant i studien?

– Å gi omsorg i pasientens hjem kan medføre etiske utfordringer for den ansatte. Særlig i situasjoner hvor de arbeider alene. Da kan etikkstøtte være et kjempefint verktøy.

Hertzberg nevner etikkrefleksjonsgrupper på avdelingen som et eksempel på etikkstøtte. Hvis det er en klinisk etikk-komité i kommunen, kan de også melde inn saker der.

– Det var dessverre lite fokus på etikk i de kommunene jeg var hos, men det er noe vi ønsker denne studien skal bidra med, altså et større fokus på etikk og eventuelt utvikle etikkstøttende tiltak i hjemmesykepleien.

– Det bør også være lavere terskel for å kunne gå flere ansatte til pasienter man er utrygge hos. Dessuten må det være lov å stille noen krav til pasientene også. De må få vite at et hjelpemiddel som en hev- og senkbar seng eller en heis ikke bare handler om deres behov, men om helsa til de ansatte, sier forskeren og legger til: 

– Men til slike samtaler trenger man støtte fra lederen sin.