Meninger
Publisert
Fri oss fra «forskningsformidling »!
Og etter å ha skissert prosjektet, utviklet ideen, skrevet «paperet» og fått publisert artikkelen i et vitenskapelig tidsskrift, må vi for all del ikke glemme forskningsformidlingen. Det er nå vi skal «forenkle», «tilrettelegge kunnskapen for offentligheten», «tilføre samfunnet forskningsresultatene gjennom media».
Slik lyder et refreng som går på stadig tyngre rotasjon i
diverse strategiske dokumenter i forskningsinstitusjoner, i takt
med en stigende erkjennelse av den finansielle betydningen av å
være synlig på en offentlig scene. Men er slik tale egnet til å
inspirere forskere til å bli flinkere til å kommunisere i en større
offentlighet? Jeg tror mange i likhet med meg snarere blir
irriterte av klisjéfylte omkved. Stivnede uttrykksmåter får oss i
alle fall ikke til å se på egen praksis med friske øyne. Mest
sløvende er selve termen for forskeres aktiviteter i en bredere
offentlighet: «Forskningsformidling ». Begrepet opprettholder et
tradisjonelt syn på popularisering som en enveisrettet
forenklingsprosess, der forskere og publikum plasseres på hver sin
ende av «formidlingsbanen ». I den ene enden utvikler forskere
«ekte» kunnskap før formidlere som journalister eller
informasjonsfolk (eller forskere i rollen som popularisatorer)
sprer forenklede utgaver av kunnskapen til en allmennhet som
utelukkende oppfattes som mottakere av informasjonen. Et slikt
perspektiv skiller altfor skarpt mellom forskningen og dens
popularisering. Forskere lærer om andre forskningsfelt enn deres
egne gjennom populære fremstillinger i mediene, og disse former
deres syn på innhold og aktivitet i vitenskap. Slik virker
popularisert kunnskap tilbake på forskningsprosessen. Forenkling er
dessuten viktig i vitenskapelig arbeid, både i laboratoriet og i
kommunikasjon med studenter og spesialister i tilgrensende
fagområder. Popularisering er altså noe som også foregår «internt».
Samtidig kan vitenskapelig kunnskap skapes «eksternt»:
Medieoffentligheten tilbyr forskere en annen arena enn den
faginterne til å forme sine tanker og utøve vitenskapelig arbeid,
enten dette skjer i kronikker, debattinnlegg eller kommentarer i
nyhetsoppslag. Betraktet på denne måten blir kommunikasjon av
forskning noe mer enn transport av resultater til publikum fra noen
som står utenfor offentligheten (forskere). Det mer dynamiske
perspektivet gjenspeiler hvordan vitenskapen i realiteten utvikler
seg i en dialog med det større samfunnet som den er en del av. Men
en god dialog fordrer også at samtalepartneren betraktes på en
annen måte enn det tradisjonelle formidlingsperspektivet innbyr
til: et passivt lekfolk blottet for kreativitet i forhold til
forskning. Det er grunn til å minne om at såkalte lekfolk kan
mobilisere betydelig innsats omkring bestemte problemer og få
innflytelse på forskningen. Ett eksempel var da AIDS-pasienter på
1980-tallet ervervet seg kunnskaper som gjorde dem i stand til å
forme forsøksprosedyrer med medisinen AZT og få fortgang i
autorisasjonen av denne. I det hele tatt: «Folk» er ikke dumme.
Snarere har de ofte en annen tilnærming til kunnskap og måte å
forstå problemer på enn vitenskaplige eksperter. For eksempel gir
ikke-eksperter gjerne en bredere og mer etisk vurdering av risikoer
enn mange forskereksperter, som er mer opptatt av å kalkulere
risikoer nøyaktig ved bruk av statistiske modeller. God
kommunikasjon om forskning i mediene ser publikum som kunnskapsrike
deltakere i den offentlige samtalen om vitenskap. Det gjør ikke
vitenskapssamfunnets begrep om forskningsformidling. Hva med å
erstatte «formidling» med «kommunikasjon » en gang for alle?
Kommunikasjon handler ikke bare om å spre kunnskap, men om å
utveksle kunnskap. Og å lytte. Det handler om å se på den andre
parten som noe annet enn en vitenskapelig analfabet. Både for
forskere, informasjonsfolk og journalister er det å ta et oppgjør
med formidlingsbegrepet et skritt på veien mot å løfte forskningen
ut av sin egen autonome fiksjon og inn i en større virkelighet. Der
den hører hjemme.
0 Kommentarer