Hva venter de på?

Det sier Erling Folkvord, bystyremedlem i Oslo og stortingskandidat for partiet Rødt. 

Finansminister Kristin Halvorsens rungende "ja" til likelønn 8. mars i år føyer seg i en lang rekke av positive ytringer de siste 15 årene. I en kronikk i Sykepleien trekker Folkvord historiske linjer i forhold til likelønnsproblematikken.

Ja på tv, nei på Stortinget
Allerede i 1995 tok Kristin Halvorsen og Grethe Fossum (Ap) til orde for et krafttak for likelønn. Men i stortingssalen fikk ikke forslaget om en likelønnsbevilgning noe gehør.

- Det er sterk politisk vilje i Stortinget for å opprettholde lønnsulikhetene.

- Hvorfor?

- Jeg vil tro det er en etablert holdning om at samfunnet er slik at kvinner skal tjene mindre enn menn.

Kan, men vil ikke
Likelønnskommisjonen foreslo i fjor en likelønnspott på drøyt 3 milliarder kroner for å redusere gapet mellom manns- og kvinnelønn i stat og kommune. Også dette forslaget møter motbør.

- Dette er bare småsummer i den norske statsøkonomi. Derfor kan ikke det økomiske aspektet være forklaringen på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke bevilger denne potten. Med flertall kan de bevilge det som trengs. Se bare på krisepakken som kom.

En felles front i fagbevegelsen kan være et viktig virkemiddel for å nå frem med kravet om likelønn.

- En kraftig og samlet mobilisering fra fagbevegelsen kan få stortingspolitikerne til å bøye av og handle. Da må det være en fellesfront med lik målsetning, sier Erling Folkvord.