- Se barna!
Grete Lillian Moen vokste opp med en mor som var psykisk syk. Da moren var innlagt, opplevde datteren at de ansatte på avdelingen behandlet henne som luft. Nå har hun skrevet bok.
19. mai lanserte Cappelen Damm boken: Barns møte med psykisk lidelse, som er basert på Moens erfaringer, både som datter og som fagperson.
Allerede som tenåring, da moren ble innlagt for andre gang, bestemte hun seg for å skrive bok for å gjøre helsepersonell oppmerksomme på barns situasjon som pårørende.
I dag jobber hun som barnevernspedagog i organisasjonen Mot, og hun mener helsepersonell fremdeles har en lang vei å gå når det gjelder behandling av barn som pårørende.
- Mamma ble syk da jeg ble født. Dette gjorde at jeg vokste opp med konstant dårlig samvittighet. Jeg følte at det var min skyld at moren min var blitt syk, og levde i konstant frykt for at hun skulle bli det igjen.
De to første årene hun levde, bodde moren på institusjon i til sammen ett år. Dette gjorde at hun aldri knyttet seg helt til moren følelsesmessig.
Følte skam
- Det var ingen som snakket ordentlig om mammas sykdom, vi fikk høre at hun ikke var så sterk, at hun hadde svake nerver. Jeg følte at jeg måtte være ekstra snill, slik at hun ikke ble syk en gang til på grunn av meg.
Fortielsene og antydningene førte til at morens tilstand ble forbundet med skam.
- Helsepersonell må se disse barna og de må våge å snakke med dem om sykdommen som har rammet deres nærmeste, presiserer Moen.
Hun tror at mye av grunnen til at helsepersonell ikke snakker med barn som er pårørende er at det å gå inn i barn og unges sorg og smerte er svært vondt.
- Men vi skylder barna å gi dem konkrete svar. Vi må gi sykdommen et navn og fortelle hva som skjer, beskrive tvangsforestillinger, hallusinasjoner og lignende. På den måten fratar vi barn ansvaret for foreldrenes tilstand, tror Moen.
Ikke bra nok
- Er møtet med voksenpsykiatrien like ille for barn i dag som det var da du var liten?
- Jeg tror det er blitt bedre, men ikke bra nok. Jeg snakker av egen erfaring, som fagperson. Jeg vet at også jeg, på tross av det jeg har opplevd, gjør den samme feilen. Det handler om mot, men det handler også om å være en del av et system der det å se barna ikke er etablert i tilstrekkelig grad.
Boken er skrevet for alle fagpersoner som kommer i kontakt med barn og unge. Da hun begynte å skrive i fjor sommer, hadde Moen allerede et par års erfaring som foredragsholder om samme tema. Boken baserer seg i stor grad på disse foredragene.
- Dette er ikke ment som en tung fagbok, men som en trøst til andre i samme situasjon og som et innspill til helsepersonell fra en pårørendes ståsted. Jeg tror ikke det er en revolusjon som skal til, men små ting. Selv besøkte jeg mamma på institusjoner i en årrekke uten at noen sa et ord til meg. Hvis noen hadde sagt et par ord om tilstanden hennes, så jeg var litt forberedt før jeg gikk inn til henne, eller spurt hvordan jeg hadde det etterpå, ville det gjort en vesentlig forskjell, tror Moen.
0 Kommentarer