Pasientens beste

I dag er er mulighetene mange når det gjelder å forlenge livet. Helsepersonell vet dette. De står i dillemma om hva som er mulig, og hva som er best for pasienten. Å forlenge behandling er ikke alltid til pasientens beste dersom behandlingen bare bidrar til å forlenge lidelse.

Vanskelige beslutninger  

Å bestemme at livsforlengede behandling skal stoppe, kan derfor være vanskelig. Helsedirektoratets nye veileder, "Beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende, er ment å gjøre rammene rundt slike beslutninger lettere.

Helsedirektoratets hensikt

I følge Helsedirektoratet er hensikten med veilederen å kvalitetssikre beslutningsprosesser knyttet til det å ikke sette i gang, eller å avslutte, livsforlengende behandling av alvorlig syke pasienter med dårlig prognose, som uten slik vil dø innen kort tid. Det vil si i løpet av dager eller få uker.

Tillit er viktig  

Befolkningen må føle seg trygge på at helsepersonell ivaretar faglige, etiske og juridiske forhold på en måte som skaper tillit i befolkningen. Det kan også være behov for å trekke inn miljøer som er spesielt opptatt av de problemstillingene vi her har med å gjøre. Kliniske etikk komiteer, som er etablert på mange sykehus, vil være viktige bidragsytere i denne typen spørsmål.

12 punkter  

Helsedirektoratet har leget et sammendrag av veilederen i 12 hovedpunkter.

1. Beslutninger om livsforlengende behandling skal bygge på hva som ut fra en medisinsk og helsefaglig vurdering er til pasientens beste, og på hva pasienten selv ønsker. Dersom beslutningsgrunnlaget er usikkert, skal behandling startes inntil behandlingens nytte er avklart.

2. Den behandlingsansvarlige legen plikter å forsikre seg om at livsforlengende behandling kan ha en positiv virkning, og at virkningen oppveier de plagene som pasienten får som en følge av behandlingen eller sykdommen. Ingen kan pålegges å gi livsforlengende behandling som er hensiktsløs eller som ikke er faglig forsvarlig.

3. Det medisinske grunnlaget for beslutningen må være sikrest mulig. Ved tvil og usikkerhet bør terskelen for å innhente råd fra annet kompetent helsepersonell være lav.

4. En beslutning om å begrense livsforlengende behandling bør bygge på drøftinger i det tverrfaglige behandlingsteamet rundt pasienten.

5. Helsepersonell skal på en hensynsfull måte sørge for at de pasientene som ønsker det gis mulighet til å tilkjennegi sine ønsker og verdier rundt livets avslutning. Dette er særlig viktig for kronisk og alvorlig syke pasienter, som vil kunne trenge livsforlengende behandling i nær framtid, og før risikofylte inngrep hos alvorlig syke pasienter. Ingen har krav på informasjon om livsforlengende behandling som er hensiktsløs eller som ikke er faglig forsvarlig.

6. Når pasienten er et barn skal foreldrene motta informasjon, og gi samtykke til behandling, på vegne av barnet. Barnet må få medvirke ut fra sitt modenhetsnivå. Foreldre kan ikke kreve behandling som behandlingsansvarlig ikke finner faglig forsvarlig. Dersom foreldrene nekter behandling som er til barnets beste kan barnevernet treffe beslutninger på vegne av barnet. Jo mer usikkert beslutningsgrunnlaget er, jo større vekt bør foreldres, eventuelt barnets, verdier og oppfatninger tillegges.

7. Pasientens pårørende skal behandles med respekt og omtanke, og de skal motta nødvendig informasjon dersom pasienten samtykker til dette. Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse skal de nærmeste pårørende informeres - gitt at dette ikke klart strider mot pasientens eller pårørendes interesser. Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra de pårørende om hva pasienten ville ha ønsket.

8. En informert og samtykkekompetent pasient som ikke ønsker livsforlengende behandling skal få ønsket respektert, selv om behandlingen kunne gitt effekt. Det må avklares om pasientens ønske om ikke å få behandling skyldes forhold som kan avhjelpes.

9. Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse, har behandlingsansvarlig lege et selvstendig ansvar for å vurdere hva som sannsynligvis ville vært pasientens ønske i den aktuelle situasjonen. Det skal legges stor vekt på pålitelig og relevant informasjon som kommer fram via pårørende, et gyldig livstestament, en oppnevnt stedfortreder, eller helsepersonell som kjenner pasienten, om at pasienten ikke ville ha ønsket livsforlengende behandling.

10. Når livsforlengende behandling avsluttes, skal lindrende behandling videreføres, eller trappes opp. Pasienten skal ha adekvat smertebehandling, selv om det ikke kan utelukkes at dette kan framskynde døden.

11. Ved uenighet eller konflikt som ikke lar seg løse gjennom ytterligere dialog, bør noen utenfor behandlingsteamet konsulteres, for eksempel annen medisinskfaglig ekspertise ("fornyet vurdering"5) og/eller en klinisk etikk-komité, som kan belyse saken bredt og bidra til en uhildet drøfting.

12. Beslutninger om å begrense livsforlengende behandling skal dokumenteres. Det bør angis når ny evaluering skal finne sted. Dokumentasjonen må omfatte hvilken behandling som skal og ikke skal gis, det medisinske grunnlaget for beslutningen, hvilken informasjon som er gitt til pasient og pårørende, samt pasientens ønske.

Hele veielderen kan du lese her