Vil ikke være sjef

Som hjemmesykepleier bidrar jeg til at folk kan få bo i sitt eget hjem så lenge som mulig. Jeg får ofte følge dem til livets slutt, noe jeg synes er veldig meningsfylt.

I hjemmesykepleien ser man folk som en helhet mye mer enn på sykehus. Dermed oppdager man også flere typer behov. Vi må bruke det kliniske blikket, fange opp hvilken tilstand brukeren er i, noe brukeren kanskje ikke klarer å formidle selv. Kommunikasjon er noe av det vanskeligste i sykepleien, og jeg liker den utfordringen.

Jobben er veldig variert. Brukerne har mange forskjellige tilstander. Det kan være en 60-åring med kreft som snart skal dø, eller en med psykiske lidelser, mange med demens og naturligvis mange med vanlige, fysiske pleiebehov.

Det er veldig viktig å være til stede i nuet når man går inn døra til en bruker. Er man hundre prosent til stede i fem minutter, kan det være like verdifullt for brukeren som om man er inne femten minutter og tenker på alle man skal til senere på dagen. Klarer man det, føles det heller ikke så travelt.

Jeg tar meg ekstra tid hos brukeren hvis jeg ser behovet. Jeg kan spørre «hvordan har du det egentlig?» når jeg ser det er nødvendig. Da vet jeg at det går ti minutter ekstra. Men jeg bare gjør det, og finner tid å spare inn på noe annet.

Jeg har hatt denne jobben i 12 år. Så lenge fordi vi har så godt arbeidsmiljø og faglig miljø og god sykepleiedekning. Jeg har jobbet i hjemmesykepleien siden 80-tallet, men har hatt perioder på sykehus, sykehjem og på skole. Jeg ser at tjenesten har utviklet seg. Vi har blitt mye mer bevisste på tidsbruk. Men jeg tror vi også har blitt mer profesjonelle. Det er nødvendig siden liggetiden på sykehus er blitt kortere og folk har mer sammensatt sykdomsbilde på grunn av økt levealder.

Vi har rett og slett flere brukere av tjenesten. Dette krever høy sykepleierkompetanse. Dokumentasjon og administrative oppgaver tar cirka 45 prosent av vår tid, og tiden hos brukeren er cirka 55 prosent, som jeg synes er for lite.

I vår bydel har vi fritt brukervalg. Det har gjort oss mer oppgaveorientert. Økonomien blir noe vi tenker på, og det henger litt over oss. Det må dokumenteres hva vi virkelig bruker av tid hos brukeren i forhold til vedtaket, slik at vedtaket eventuelt kan justeres etter brukerens behov. Vi ønsker å opprettholde et godt kommunalt tilbud, slik at bydelen får de nødvendige inntekter og vi ikke mister stillinger. Oppi dette er det viktig å ikke glemme helheten.

Selv om jeg har lang erfaring, vil jeg ikke tilbake til stilling som leder eller administrator. Jeg ønsker å bruke min erfaring i møtet med brukerne.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 2/2010.