Heller smart enn blind

Jeg har ennå til gode å møte en fagforeningsleder som mener at det ikke er så nøye hva medlemmene utretter på sine arbeidsplasser. Det gjelder kanskje særlig i det offentlige. Skal vi følge retorikken, vil det gå dårlig med Norge om vi har for få fysioterapeuter som kan forebygge helseplager eller for lite politifolk som kan arrestere kriminelle. Et underskudd på psykologer vil kunne føre til flere selvmord, mens for få sosionomer og barnevernspedagoger kan resultere i flere overdoser. Av alle profesjoner som mener at de har avgjørende betydning for folkehelsen, kan jeg egentlig bare komme på leger som mener at de er mange nok – bare de får bedre betalt.

Skal vi følge argumentene helt ut, burde det være flere ansatte innenfor de fleste yrkene i det offentlige. Men slikt lar seg jo ikke gjøre. Det er grenser for hvor stor del av befolkningen som kan være sysselsatt i tjenester som finansieres av Staten gjennom skatteinntektene. Norge som økonomi kan ikke leve av at vi pleier hverandre. 

Politikerne må derfor prioritere. Hva slags personellkompetanse trengs mest? Hva slags kompetanse vil være mest mulig kostnadseffektiv? Å finne ut det, er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Mange profesjoner har tøffe argumenter. Om politifolkene la ned arbeidet sitt en stund, ville vi fort finne ut hvor viktige de er! Og arbeidsministeren sitter skjelvende med fingeren på knappen til tvungen lønnsnemnd så fort helsepersonell benytter seg av sin grunnlovfestede rett til å streike. Da en håndfull sykepleiere i privat sektor la ned arbeidet sitt i vår, ble dette umiddelbart betegnet som ”livstruende”. Likevel nøler sykehusdirektører og helsesjefer ellers i året med å kalle sykepleiernes innsats for "livsviktig".

Dette kan det nå bli en slutt på. Den anerkjente amerikanske sykepleierforskeren Linda Aiken la nylig fram en undersøkelse hvor hun sammenlignet pasientdødeligheten i tre av USAs delstater. Én av delstatene, California, vedtok for 10 år siden en lov som pålegger sykehusene å ha en betydelig høyere andel sykepleiere per pasient enn i Pennsylvania og New Jersey, der det ikke finnes en slik lov. Resultat: Sammenlignet med California har de to andre statene henholdsvis 14 og 11 prosent høyere pasientdødelighet. På grunnlag av undersøkelsen slår Aiken fast at høyere sykepleierbemanning kan spare mange liv fordi pasientene blir bedre ivaretatt i et system som tillater sykepleiere å gjøre en bedre jobb. Hun anslår at mange tusen liv kan reddes bare i USA med en bemanningsnorm som tilsier 1–2 færre pasienter per sykepleier.

Potensialet for sparte liv kan ikke uten videre overføres fra land til land. Men forskning på området er uhyre viktig for å kunne stikke hull på mytene i en ellers følelsesladd debatt om hva som skal være den nøkkelkompetansen som man bør satse på i fremtiden. Norge er nå med i en stor Europeisk undersøkelse som skal kartlegge forholdet mellom sykepleierbemanning på sykehus og pasientsikkerhet. Resultatene fra denne studien vil foreligge til høsten. I motsetning til i USA opererer myndighetene i Norge ikke med tall på bemanning per pasient for de enkelte helseforetakene eller for avdelingene i et helseforetak. Bevisst eller ubevisst velger sykehusdirektører å være omtrentlige i spørsmålet om hvor mye bemanning som må til. De har hittil bare feiet sykepleiernes argumenter av bordet med å si at vi har relativt mange sykepleiere i forhold til befolkningen totalt – sammenlignet med andre land. Mens myndighetene ser ut til å famle i blinde, er det derfor grunn til å se fram til resultatene av en forskningsstudie som vil være atskillig mer presis. Den vil komme til høsten.

Sykepleierorganisasjoner i USA jublet da Aikens tall ble kjent. Også NSF har grunn til å bruke hennes forskning for alt det er verdt. Heretter vil det bli vanskeligere for sykehusdirektører å komme drassende utelukkende med økonomiske argumenter når de tvinger sykepleierne til å springe fra pasient til pasient. Tillitsvalgte i NSF snakker ikke lengre bare for sin syke mor – eller det er kanskje nettopp det de gjør: For en virksomhet som er til for pasienten, er pasientsikkerheten den ene faktoren som man aldri kan gå på akkord med.