Ære være kongen

Talen var til dels generell i sin karakter, men kan også leses som en kritikk av grunnleggende forhold og strukturer i vårt samfunn. Et eksempel er New Public Management. I talen sa Kongen blant annet: ” Bak de store tallene handler det om utfordringer i enkeltmenneskers liv. Vi må ikke plassere hverandre i grupper på en måte som fremmedgjør oss eller utvisker vår egenart. Setter vi prislapp på mennesker, fratar vi hverandre verdi, da gjør vi hverandre mindre.”

Noen av det som karakteriserer økonomisk kapitalistisk tenkning og NPM er nettopp det å sette prislapp på mennesker. Det som ofte kalles økonomisme ; at mer og mer i samfunnet underlegges den økonomiske rasjonalitet og tenking, er påpekt av en rekke økonomer, filosofer og samfunnsvitere. Kapitalismen må ekspandere for å overleve. I jakten på profitt er dens aktører ”dømt” til å finne eller trenge inn på nye områder der fortjeneste kan hentes ut. Her ligger grunnlaget for vekst og fortjeneste. Ekspander eller dø! I dette spillet blir mennesket som både enkeltperson og gruppe, redskap for økonomien og ikke omvendt.

Det settes prislapp på mennesker. Det vet enhver som har arbeidet i helse- og sosialvesenet. Mennesket er blitt et vedheng til kapitalen og ikke omvendt. Vi har fått et samfunn der flere og flere områder okkuperes av kapitalens logikk. Helse er for lengst blitt en vare. Helsesektoren domineres mer og mer av tenkning knyttet til privat bedriftsøkonomiske forståelse og analyse. Det samme gjelder skolen og utdanningssektoren. De siste ti årene har det skjedd en eksplosiv vekst i private utdannelsestilbud og løsninger. I boken Akademisk kapitalisme viser historikeren Knut Kjeldstadli hvordan reformer i både det nasjonale og internasjonale utdannelsessystemet henter sin inspirasjon fra det private næringsliv. Sammen med helse er utdannelsessektoren et av de områder der denne tenkingen får mer og mer forfeste. I utdannelsessektoren handler det imidlertid ikke ensidig om fortjeneste, men likeså mye om produksjon av ideologi – meninger og tankemønstre. Kjeldstadli viser i boken godt hvordan multinasjonale selskaper sponser forskning og får enerett på resultatene. Viktig kunnskap unndras offentligheten og holdes hemmelige av kommersielle hensyn. Kunnskap er en vare som helst selges til den som kan betale best for den. Ethvert samfunn må organiseres slik at behovet for kunnskap og utvikling tilfredsstilles. Dess større del av utdanningen som privatiseres eller overlates til private aktører som selger kunnskap som vare, jo mer vil kunnskapens varekarakter bli gjort synlig. Kunnskap får en pris bestemt av den pris markedsmekanismene vi l gi den. Ved å strømlinjeforme utdannelsene på et internasjonalt nivå, dess letter blir det å konkurranseutsette kunnskapsformidlingen. Kunnskap blir omregnet til poeng på en skala som gjør den ”målbar” i et marked. Det er imidlertid ikke slik at det nødvendigvis må være sånn. Det er politisk mulig å endre systemet. Det krever imidlertid at det politiske nivået i samfunnet – våre folkevalgte – styrkes og fratar markedet dets makt. Kjeldstadli viser interessante utviklingsmuligheter for utdanningssystemet som det er all grunn til å ta tak – også for sykepleiere som er opptatt av utdanning, forskning og ideologi.

De økonomiske strukturene som dominerer samfunnet gjør tilsynelatende enkeltmennesket til det primære. Det er imidlertid kun tilsynelatende. Det er som konsument og produsent at individet fremstår som interessant i markedsøkonomien. Dette reguleres formelt av lover og forskrifter gitt av lovgivende myndighet. Denne myndigheten produserer – paradoksalt nok - på sin side lover som i neste omgang reduserer dens egen innflytelse. Myndighetene ved departement og politikere sager av den grenen de sitter på ved å redusere den demokratiske innflytelsen de kan utøve gjennom de politiske kanaler. Professor Norvald Veggeland viser interessant i sin siste bok Den nye reguleringsstaten hvordan indirekte styring ved regulering i stor grad har erstattet direkte politisk styring ved økonomiske og institusjonelle intervensjoner. Han synliggjør godt hvordan reguleringer i Norge er koplet sammen med lover og direktiver på for eksempel EU-nivå. Her er det fokus på de fire friheter; fri flyt for varer, tjenester, personer og kapital . Dette bæres igjen oppe av en ideologisk tenkning knyttet til de grunnleggende trekk ved NPM - styring gjennom økonomiske og målbare parametre. Individet har rettigheter, men må samtidig også regne med å bli målt og kalkulert inn i et økonomisk system som fratar det posisjon som et fritt og selvstendig subjekt og en handlende aktør utenfor økonomismens horisont.

Kongens tale kan ut fra dette leses som et radikalt innspill i norsk og internasjonal debatt. Den bør vi ta til oss som en moralsk appell til vår tid. Den er upolitisk i sin karakter, men politisk i sin konsekvens. Ære være kongen for det!