Fagutvikling må prioriteres

Artikkelen setter søkelys på oppgaven med å ivareta kompetanseutvikling  for sykepleiepersonale  på postene, og det at denne oppgaven  synes å ha fått dårligere  vilkår i forbindelse med omorganiseringer  og endring i lederstrukturen  i sykehuset. Dette er  en virkelighet mange vil kjenne  igjen. Det siste tiåret – også før  det – har helsetjenesten vært preget  av omorganiseringer av ulike  slag. Det er stadig endringer, og  vi har en konstant følelse av å ha  en anstrengt økonomi. Samtidig  har vi vel aldri disponert større  økonomiske ressurser enn vi gjør  i dag.  Enhetsledere og seksjonsledere,  i de fleste tilfeller fortsatt  sykepleiere, har en nøkkelrolle  når det gjelder kompetanseutvikling  for sykepleiepersonalet  på postplan. Å øke personalets  kunnskap og kompetanse kan  skje på mange ulike måter – fra  systemer med «bedside undervisning  », til permisjon for å ta en  mastergrad. Men det er viktig å  sette alle tiltakene og oppleggene  inn i en helhetlig plan for posten.  Kompetanseoppbygging og fagutvikling  er nødvendig for å sikre  den beste (kunnskapsbaserte)  praksis og en faglig forsvarlig  og god økonomisk drift. God  kvalitet bidrar til god økonomi.  Faget vårt – sykepleiefaget – er  det redskap vi har for å gi pasienten  den sykepleie og omsorg han  eller hun har behov for.  Kompetanseutvikling må  prioriteres selv om det er mange  faktorer som bidrar til å begrense  både muligheter og motivasjon.  Tid blir ofte nevnt som en  begrensende faktor. Manglende  interesse, prioritering og etterspørsel  fra leder og ansatte er  også eksempler på slike faktorer.  Som det også påpekes i artikkelen  kan det være mangel på  forventninger og støtte fra overordnet  ledelse. Det er vanlig at  man må rapportere økonomi og  driftsresultater, men ikke i like  stor grad kompetanseutvikling  og fagutvikling.  Det er viktig med etterspørsel  fra de ansatte, men det viktigste  leddet for å få til kompetanseutvikling  og fagutvikling på posten  er likevel lederne. Jeg har arbeidet  i sykehus både før og etter ledelsesreformen.  Før ledelsesreformen  hadde vi også sykepleieledere som  var vel så opptatt av drift, effektivisering  og økonomi som det man  må være i dag. Disse hadde også  prioriteringsutfordringer når det  kom til kompetanseutvikling og  fagutvikling.  Min erfaring er at de fleste  førstelinjeledere på vanlige sengeposter  og spesialenheter klarer å  ha fokus på, tilrettelegge og følger  opp kompetanseutviklingen hos  personalet – også fagutviklingsprosjekter.  Poster/enheter som har  utarbeidet gode planer får disse  til å fungere, selv om det av og til  må endres litt på tiltak/program  enkelte dager – «når alt står på  hodet» – og driften må prioriteres.