Færre skader etter kuldebehandling

Annette Heuch Grevstad og Linda Søgnen Flydal, intensivsykepleiere på Barneintensiv, serverer kaffe. Vi får akkurat plass rundt bordet på avdelingens minimale pauserom. Døren går stadig opp. Mennesker i hvitt og grønt går ut og inn. Noen tar seg en kaffekopp eller et glass vann. En åpner kjøleskapet som er klemt inn i det ene hjørnet.

– Barneintensiv ble opprettet etter at bygget ble planlagt. Så lokalene våre er ikke laget for å være en intensivavdeling. Forholdene er ikke helt optimale, innrømmer Grevstad.

Hun forteller at hypotermibehandling av voksne i dag er vanlig og anbefalt praksis både i Norge og internasjonalt.

Få barn med hjertestans

– Alle voksne som gjenopplives etter hjertestans blir nedkjølt. Forskning har vist at hypotermibehandling kan redusere skadene i hjernen, som oppstår etter at sirkulasjonen gjenopprettes.

– Man antar at hypotermibehandling har samme positive effekt på barn, sier Flydal.

– Men hvorfor er det ikke forsket mer på barn?

– Det er få barn som får hjertestans, og derfor er forskningen på hypotermibehandling av barn tilsvarende liten. Den gruppen barn det er forsket mest på er nyfødte. Også her har hypotermibehandling vist gode resultater. Men når det gjelder større barn mangler man vitenskapelig dokumentasjon.

– I dag sier de europeiske retningslinjene at barn ikke skal varmes opp etter hjertestans med mindre de er under 32 grader. De sier også at barn kan ha nytte av hypotermibehandling. Men man kan ikke anbefale det på grunn av manglende forskning, sier Grevstad.

– Når barn får hjertestans skyldes det gjerne en medfødt hjertelidelse, drukning eller kvelning. Men barna er så få, har så ulik alder og casene så forskjellige at det ikke kan trekkes noen entydige konklusjoner på grunnlag av behandlingen, presiserer hun.

Kjøles ned til 32 °C

På Rikshospitalet har man likevel valgt å behandle alle barn som gjenopplives etter hjertestans og som ikke våkner, med hypotermi. Behandlingen går ut på at barna holdes dypt sovende og at kroppstemperaturen kjøles ned til mellom 34 og 32 °C.

– Barna må være godt sedert for at kroppen ikke skal motarbeide nedkjølingen, forklarer Grevstad.

Inne på et av intensivrommene viser de to intensivsykepleierne hvordan de går frem ved hypotermibehandling. Rommet er lite, det er så vidt plass til en barneseng i tillegg til det obligatoriske overvåkingsutstyret. Grevstad ruller inn et lite blått kjøleapparat med display, noen knapper, to ledninger, to slanger og et lokk. Flydal skrur av lokket og begynner å helle vann i maskinen fra en flaske. Grevstad pakker ut kjøledressen, størrelsen er tilpasset en baby. Slangen fra kjøleapparatet festes til dressen og den fylles med vann fra apparatet.

– Den ene ledningen festes til pannen og måler barnets overflatetemperatur, forteller Grevstad.

– Den andre ledningen festes til et blærekateter og måler barnets indre temperatur. Her stiller vi inn den temperaturen vi vil kjøle ned barnet til, vanligvis mellom 34 og 32 °C. Hun vrir på en knapp og displayet viser valgt temperatur.

– Ofte supplerer vi med isposer og kalde omslag for at det skal gå fortere, men det tar ikke så lang tid å kjøle ned et lite barn.

Dressen legges i sengen, barnet legges oppå. Deretter fylles dressen med vann og pakkes rundt barnet.

Tøft for foreldrene

– Det er en veldig spennende og meningsfullt å jobbe med kritisk syke barn, forteller Flydal.

Begge tror det å oppleve at barnet sitt legges inn for akutt, kritisk sykdom eller skade må være det tøffeste man kan oppleve som foreldre.

– Du er helt uforberedt og plutselig blir du kastet inn i en verden du ikke ante eksisterte. I tillegg er forløpet usikkert, sier Grevstad.

– Det kan gå bra, og da er det fantastisk. Men det kan også gå svært dårlig. Oppvåkningsfasen kan være lang, og er veldig spennende og tøff for foreldrene. Barna vekkes, men må av og til legges i dyp søvn igjen fordi de ikke tåler å være våkne, forteller Flydal.

– Det er først når barna er våknet etter hypotermibehandlingen vi kan si noe om hvordan det har gått. Noen blir helt friske, men mange får også varige skader.

– Har dere noe tall på hvor mange det går bra med?

– Nei. Så vidt vi vet er det ingen som har innhentet informasjon om alle barna vi har behandlet.

– Men noen blir også bedre i rehabiliteringsfasen, selv om det kan se dårlig ut til å begynne med, sier Grevstad

– Hender det at noen blir så skadet at dere tenker dere skulle latt vedkommende dø?

– Barna er allerede gjenopplivet når de kommer hit til Barneintensiv. Men med barn forsøker man alltid. Uansett, sier Grevstad bestemt.