Intervju i rusbehandling

Rusmisbrukeren og veilederen møtes vanligvis mellom én og fire ganger, og hver samtale varer i cirka én time (Illustrasjonsfoto: normisjon.no).

Bare fire timer med samtale mellom en rusmisbruker og en behandler kan hjelpe rusmisbrukere med å redusere bruken av alkohol eller narkotika eller slutte helt.

Ifølge Verdens helseorganisasjon er alkohol årsak til mer enn 2,5 millioner dødsfall hvert år, og 15 millioner har narkotikaproblemer. Kortvarig behandling som virker, vil dermed kunne ha stor betydning.

Les hele publikasjonen "Motivational interviewing for substance abuse".

Arbeidet med rapporten startet med at en fengselslege oppsøkte Kunnskapssenteret og bestilte en rapport om effekten av motiverende intervju (MI) på rusmisbruk blant innsatte i fengsler.

- Det viste seg at det fantes for lite forskning på dette. Derfor utvidet vi rapporten til å omfatte rusmisbrukere også utenfor fengsel, sier Geir Smedslund, prosjektleder og forsker ved Kunnskapssenteret til forskning.no.

- Vi inkluderte bare studier som hadde sjekket video- eller lydopptak av behandlingstimene for å være sikre på at behandlingen som var gitt, svarte til prinsippene for MI, forteller Smedslund.

Bedre enn ingen behandling
Publikasjonen er basert på 59 studier. Resultatene viser at mennesker som har blitt behandlet med MI har redusert bruken av rusmidler mer enn mennesker som ikke har mottatt noen behandling.

- Det er interessant at en så kortvarig behandling som MI kan ha tilsvarende effekt som andre typer behandling av lengre varighet. Dette tyder på at behandlingen er svært kostnadseffektiv, selv om vi ikke undersøkte dette direkte, sier Geir Smedslund.

Motiverende intervju

Motiverende intervju, også kalt endringsfokusert rådgivning eller veiledning, er en psykologisk korttidsbehandling som blant annet brukes for å hjelpe mennesker til å redusere bruken av alkohol og narkotika.

Rusmisbrukeren og veilederen møtes vanligvis mellom én og fire ganger, og hver samtale varer i cirka én time. Veilederen uttrykker at han eller hun forstår hvordan misbrukeren opplever sitt problem og støtter ham eller henne i å gjøre sine egne valg.

Veilederen forsøker ikke å overbevise misbrukeren til å forandre på noe, men diskuterer mulige konsekvenser både av å forandre seg og å fortsette på samme måten. De diskuterer også misbrukerens mål og hvor misbrukeren står i dag i forhold til disse målene.