Sett fra innsida

Folk snakker fremdeles om gamlehjem/aldershjem, men det finnes ikke i våre dager. Terskelen for å få langtidsplass på sykehjem er høy i forhold til søkerens helsetilstand. Sannsynligvis alt for høy. Alder er ikke et avgjørende kriterium.

Vår tids pasientgruppe er svært sammensatt, med demensdiagnoser, psykiske og fysiske lidelser.

De fleste sykehjem er såkalte somatiske sykehjem. Det betyr at folk har fysiske behov som er så store at de ikke er i stand til å klare seg hjemme. De trenger pleie og tilsyn hele døgnet, ikke bare litt hjelp i ny og ne. Men de fleste har også en eller flere demenslidelser. De trenger at noen er om dem hele tiden, de trenger avpasset stimulans, ro, oppmerksomhet osv. De glemmer, mister orienteringssansen og kjenner seg ikke igjen fra dag til dag. Alltid på et nytt og ukjent sted med nye og fremmede mennesker. Forvirrende. Ikke rart at mange ønsker å gå sin vei, finne hjem igjen. Noen tar rullatoren sin og legger i vei. Somatiske sykehjem har åpne dører på dagtid, mange av ytterdørene har smekklås som lett kan åpnes innenfra også på kveld og natt, så det er fullt mulig å komme seg ubemerket ut.

Det er for få til å ta seg av en så sammensatt pasientgruppe. Den tunge pleien, måltider osv tar dagen. Den gruppa som er beskrevet ovenfor får for lite oppmerksomhet, de blir urolige, begynner kanskje å «ordne opp» for de andre, fysisk hjelpeløse pasientene: putte i dem sjokolade, trille rullestolene osv. Det blir «masete» for alle pasientene, mye roping og sinne. Mange føler seg lite vel i sammenhengen, og kan komme til å isolere seg. Mange resignerer, andre blir irriterte osv.

Det er for få med fagutdannelse (hjelpepleiere, sykepleiere).Til en så sammensatt pasientgruppe trengs mange med fagutdanning og spesialutdanning på ulike områder, som er i stand til å legge til rette, observere og vurdere, gi den aktuelle behandlingen, følge opp medisinering og sårbehandling, ta seg av pasienter og pårørende, veilede hverandre og annet personell, studenter og nyansatte, skrive tiltaksplaner, dokumentere, vurdere om det er nødvendig å ta kontakt med lege utenom legevisittdagen, ta seg av de døende osv.

Ufaglærte pleiemedhjelpere gjør en viktig jobb på sykehjemmene, og er trivelige å jobbe sammen med. Det stilles høye krav til fagutdannet personell og i det daglige forventes det at ufaglært personell skal klare seg like bra og vite selv når det er nødvendig å be om hjelp fra faglærte. Det kan være en vanskelig vurdering, og mange vil heller klare seg selv og vise at de takler det. Dessuten vet de at alle har mer enn nok å gjøre, og da kan det være vanskelig å be om veiledning.

På natt er det to personer (noen med fagutdanning, andre uten) som skal klare brasene, med viktig støtte fra en sykepleier som har ansvar for hele området, både sykehjem og hjemmetjenester.

Tilsynslegen er dyktig, men hun/han har bare en dag i uka for å gå visitt, ta imot nye pasienter, utrede, diagnostisere, veilede pleiepersonell og turnuslege, ha pårørendesamtaler, dokumentere osv. Det sier seg selv at det er vanskelig å rekke alt dette til på en dag til egen og andres tilfredshet.

Det er ikke kjøkkenpersonell i avdelingene. Det betyr at det er pleiepersonalet som skal tilberede alle måltider med unntak av middag (som kommer i store kjeler på bestilling), servere, mate, rydde og vaske opp. De skal også utføre en del andre rengjøringsoppgaver. I tidligere tider, da det var kjøkkenpersonell i avdelingen, betydde det en stabil person i miljøet noen timer fra morgenen av, ei «husmor» som ikke forsvant inn på andre rom for å mate og stelle. De kunne småprate med pasientene og bidra til hygge og stabilitet. Dette var svært positivt.

Vi som arbeider på sykehjem trives med arbeidet. Vi har glede av fellesskapet med pasientene og medarbeiderne, og ønsker å gjøre en god jobb og være gode kolleger. Det som sliter er, i tillegg til at det er tungt fysisk, er å opplevele at vi ikke kommer i mål, sjelden få gjort en faglig god nok jobb og ikke klarer å ta oss av alle slik vi ønsker det. Vi klarer heller ikke å holde oss faglig oppdatert som vi bør.

Men trives jeg der da? Ja, jeg gjør det. Ikke minst takket være mine gode faglærte og ufaglærte medarbeidere.