Dikt om syk søster

Søsteren ble uforklarlig syk og barndomshjemmet forvandlet til en pleieinstitusjon. Da satte Lina Undrum Mariussen seg ned og skrev dikt. Det ble en måte å takle sorgen over den syke søsteren på.

Diktsamlingen heter Finne deg der inne og hente deg ut.   

– Viktig tema

– Jeg skrev hele tiden mens søsteren min var syk. Små setninger og lapper lå og fløt over alt. Jeg klippet og limte, strøk noen ord og satte sammen andre på nytt, forteller Mariussen.

– Egentlig hadde jeg ikke tenkt at diktene skulle gis ut. Jeg trodde de var for personlige. Men etter hvert syntes jeg temaet ble for viktig og at diktene ikke bare angikk meg selv.

– Hvorfor valgte du å skrive dikt og ikke prosa?

– Jeg ønsket å gjenskape noe av den stillheten som hersket i huset mens søsteren min var syk. Hun tålte ikke støy og orket i svært liten grad å bli pleiet av andre enn oss i familien. Fordi sykdommen var så vanskelig å forstå føltes det som å bli tom for ord. Jeg tenker at dikt er mer egnet til å beskrive stillhet fordi et dikt ikke består av så mange ord og rommer en helt annen åpenhet enn prosa.

i huset lukker jeg skuldrene

strikken har røket i ansiktene rundt

bordet

vi sender brødet og mjølka

svelger tvilen

før den når munnen

og ingen vil være den første

til å spørre: hva betyr det

at hun mangler til frokost

vi ser ut av vinduet, er det noen der

ute som vet

hva det er som har begynt

Ordknapp

Mariussen har forsøkt å gjengi den undringen hun selv opplevde i møtet med sykdommen og har bevisst forsøkt ikke å forklare for mye.

– Jeg var opptatt av ikke å argumentere eller anklage. Jeg ønsket ikke å kritisere systemet eller å henge ut helsevesenet i diktene mine. Det ville bare lukket teksten og gjort lesningen mindre interessant, sier hun.

– Jeg har prøvd å være ordknapp og kortfattet og vektlagt nærheten i relasjonene. Jeg tror at sårheten i teksten blir tydeligere med færre ord. Tomrommet i teksten gir leseren mulighet til å gå inn i diktene med sine egne erfaringer.

Kjenne seg igjen

Fordi søsteren led av en sykdom som ikke kan behandles, fikk familien rollen som helsevesen, og hjemmet opplevdes som forvandlet til en institusjon.

Mariussen håper at andre som har pleiet langvarige syke pårørende vil kjenne seg igjen i noen av diktene.

det modnes så fort, lukter åker og gråt

jeg tresker og presser gråten sammen

i store hvite baller på jordet

og jeg tenker på hvordan denne

sommeren begynte

hvordan du gikk med langsomme

skritt

tett inntil veggen

du kunne stanse midt i rommet, stå

og se deg rundt

til slutt var du framme ved sofaen

eller sto ved klærne på badet

en dag var det for langt til kjøkkenet,

da henta jeg maten

og så på hendene dine mens du åt

jeg så på hendene mine

da jeg satte skoa dine i skapet

og jeg forstår ikke hvordan det bare

kan skje

at du ligger i senga og ser opp i taket

at ingen av oss tør å sette oss ned

og se på deg lenge av gangen

Trøst

Mariussen var egentlig i gang med et helt annet diktprosjekt da søsteren ble syk.

– Tilværelsen ble snudd opp ned. Situasjonen ble så omfattende. Jeg greide ikke å tenke på noe annet enn at søsteren min var syk. Livet stoppet liksom opp.

Dette tror hun er noe mange pårørende opplever.

– Jeg håper at diktene mine kan trøste andre som opplever det samme. Pasienter som blir pleiet hjemme av pårørende føler seg usynlige, tror hun.

– Også de pårørende blir usynlige. Jeg ønsker å nå frem til disse med diktene mine. Jeg vil at de skal føle seg sett. Kanskje kan de også føle seg mindre alene.

Vil vise alvor

Mariussen har inntrykk av at dikt er noe de fleste ikke leser til vanlig, men som ofte aktualiseres i forbindelse med store og viktige øyeblikk i menneskelivet.

– Vi tyr gjerne til dikt når noen blir født, gifter seg eller begraves. Vi trenger dikt når ord blir fattige. På samme måte opplevde jeg at ord ble fattige da søsteren min ble alvorlig syk.

Mariussen synes samfunnet i for stor grad er preget av vår streben etter lykke.

– Jeg synes det store alvoret som finnes i tilværelsen fortjener en større plass og ønsker å vise det i diktene mine. Når noen du er glad i blir langvarig syke, kommer du veldig tett inn på alvoret i livet. Jeg tror sykepleiere og andre helsearbeidere som pleier alvorlig syke har et mer bevisst forhold til livets alvor enn mange andre. Jeg håper diktene mine kan tilføre en refleksjon over det å pleie, om å være der for noen.