Vurderte sykepleierstudenters rase

På side etter side er det bilder av unge sykepleierstudenter. Alle er nakne, noen få har fått beholde truse på, og noen har et lite tørkle knyttet om ansiktet. Kjønnshårene er retusjert bort, og ansiktene er maskert bort.

De unge kvinnene er fotografert forfra, bakfra og på siden. Ved hver av dem er alle detaljer ved kroppen registrert: Brystomfang, lårenes lengde, bredden mellom øynene. Og til slutt, rasetilhørighet: Under forkortelsen «Ph. T» står det en bokstav. A indikerer Alpin rase, N nordisk rase. ØB er østbaltisk rase.

– Ytterst tvilsom

Denne forskningen fant historieprofessor Ole Georg Moseng mens han jobbet med en bok om Norsk Sykepleierforbunds historie, i forbindelse med forbundets 100-årsjubileum.

I boka, som blir lansert denne måneden, skriver han:

«Sett i ettertid var innretningen de to legene ga sin forskning, både et grovt overgrep og ytterst tvilsom.»

– Jeg må si jeg skvatt da jeg fant denne forskningen, sier han.

«Centralisert kontroll»

Forskningen han kaller et overgrep ble gjort av to norske leger på begynnelsen av 30-tallet. Norsk Sykepleierforbund bidro til å rekruttere forskningsobjektene fra ni sykepleierskoler i Oslo og Aker, mens legene sto for registrering og konklusjoner. Ifølge historieboken til Moseng er en av legene sitert på følgende i etterkant av undersøkelsen:

«Det store point er å få en bestand av pleiersker som er frisk ved starten. Og det kan oppnås ved en centralisert kontroll.»

– Dette er problematisk av to hovedgrunner. De to legene tok ikke det vesentlige utgangspunktet alvorlig: At arbeidsforholdene for sykepleiere på 1930-tallet var så harde at de slet med voldsomt høyt sykefravær, sier han.

– Isteden valgte de å gjennomføre en undersøkelse innenfor rammene av fysisk antropologi, der de konkluderte nærmest med det motsatte: At det var nødvendig å sile ut de svakeste fra begynnelsen av. Det var i samfunnets interesse at man måtte kunne velge de som var best egnet – også fordi det sto mange i kø for å utdanne seg, sier han.

– Det andre problematiske punktet var at de gikk så nært inn på de unge sykepleierelevenes private sfære. De gikk ikke engang av veien for å fotografere dem nakne. I dag ville det blitt oppfattet som et grovt overgrep og fått alvorlige følger, mener han.

– Jeg reagerte mest på at legene beveget seg så klart inn i den forskningsretningen som har sitt utgangspunkt i sosialdarwinismen og tanken om artenes naturlige utvelgelse, sier han og utdyper:

– Det var en nyskapende idé rundt midten av 1800-tallet, som biologi betraktet, men tok nokså raskt en vending der også menneskeheten ble oppfattet som et felt der den sterkestes rett kunne eller burde gjøre seg gjeldende. At undersøkelsen også beveger seg mot rasehygiene, var også skremmende, sier han.

– Få stilte spørsmål

– Var dette i tråd med rådende akademisk retning den gang?

– Dette var en forestillingsverden som langt på vei var dominerende blant forskere og politikere gjennom hele mellomkrigstida og litt før. Og som det ikke ble tatt et oppgjør med før etter annen verdenskrig. Da var til gjengjeld kritikken massiv. Veldig få stilte spørsmål ved anvendelsen av raseteorier og berettigelsen av fysisk antropologi da denne undersøkelsen ble gjennomført, sier han.

I boken skriver Moseng: «Sett i ettertid er det svært vanskelig å forstå hvilken praktisk nytte undersøkelsen kunne ha, og med hvilken begrunnelse NSF ga støtte til den. Forbundet kan ikke ha hatt klart for seg rekkevidden og innretningen.»

– Var NSFs rolle i dette problematisk, mener du?

– Ja, fordi NSF samarbeidet med disse forskerne. Delvis ved å bidra til å skaffe forsøksobjektene til veie, delvis ved å delta i offentliggjøringen av resultatene, delvis ved å delta i debatten uten reservasjon, sier han.

– Når vi ser på konklusjonen, som ikke vektlegger bedre arbeidsforhold for de ansatte, men som anbefaler å luke ut de med «defekter» før utdanningen – og når rase i tillegg er gitt betydning, så er dette svært problematisk forskning, sier han.