Adios, España

Spania verst ute

Gjeldskrisen lammer Europa. Folk går arbeidsløse. Aller verst ute er Spania: Ledigheten blant unge er 50 prosent.

At Spania egentlig trenger kompetansen hennes selv, ofrer ikke Patricia en tanke. Det ansvaret legger hun på myndighetene. Dem skylder hun ingenting.

– Stupid! sier hun om regjeringen.

Patricia parkerer bilen utenfor huset til foreldrene, der hun bor. I overetasjen har hun to kofferter som allerede er fulle. Hun bruker badevekten for å sjekke bagasjekiloene.

En ny dunjakke henger på stolen. Smykker må med. En bunke bilder av venner og familie skal bli en collage på veggen i Oslo. Norskboken «På vei» ligger der. Og selvfølgelig den norske autorisasjonen.

Hun henvendte seg til Statens autorisasjonskontor for helsepersonell første gang i mars 2011. Etter en runddans med brev, mailer, innhenting av attesterte kopier, bekreftede oversettelser og flere tusen kroner fattigere, ble hun autorisert 6. januar. Neste dag bestilte hun billetten til Norge. Den skal hun bruke i morgen.

– Jeg vet jeg kommer til å gråte mye i Oslo. Men ikke nå. Jeg har for mye å gjøre.

Familiebedrift

Mor, som også heter Patricia, inviterer på kaffe i stuen. Hun mener det beste for datteren er å reise. Det hadde riktignok vært en fordel med et land som lå nærmere, men flyreisene til Norge er billige, takket være nordmenns kjærlighet for solkysten.

– Er du redd hun skal bli i Norge for alltid?

– Nei, for jeg vet at Norge er et bra land. Jeg ville vært redd hvis det var et fattig land.

Men hun lurer på hva nordmenn egentlig synes om spanjoler som vil jobbe i Norge.

Patricia har mange å si farvel til i dag. En runde i byen krever mange kyss og mange forklaringer. Læreren, ordføreren, en kompis, butikkdamen. En tur innom farfar og farmor, som bor i nærmeste sidegate. De er lei seg i dag.

Far Jose Maria kommer hjem fra markedet, og det blir paella til lunsj. Foreldrene driver en systue med tre ansatte. De produserer dameklær i store størrelser.

– Mor og far jobber alltid, de gjør alt. De satser på kvalitet, forteller Patricia.

Jul er høysesong, men denne julen var ille. Spanjolene foretrakk billigere klær produsert i Kina. Foreldrene tror likevel at familiebedriften skal klare seg. De er mer bekymret for de unge. De fleste i deres egen generasjon har tross alt jobb.

Farvel, mamma og pappa

Fredag kveld er det avskjedsfest med vennene. Patricia er det naturlige midtpunkt med sin utadvendthet. Det blir livlig og sent.

De færreste av vennene er i arbeid. En av venninnene er operasjonssykepleier. Hun kan ikke engelsk.

«Jeg har ikke samme personlighet som deg», pleier hun å si til Patricia. Hun har heller ikke jobb, men tør ikke gjøre som Patricia. Hun velger å bli i Spania og gifte seg med kjæresten.

Patricias spanske kjæreste venter i Oslo. Han er halve grunnen til at hun har valgt Norge.

Lørdag kjører foreldrene henne til flyplassen i Alicante. Innsjekkeren sier den ene kofferten er for tung. Patricia tar ut en ullgenser, knytter den rundt livet og slipper gebyr.

Tårene kommer så snart hun har passert sikkerhetskontrollen. Hun ringer til mamma. De snakker et par minutter. Hun kjøper med seg en flaske spansk rødvin. I køen på vei inn i flyet ringer mamma henne, og det blir noen tårer til.

Fra sol til snø

Snøen føyker når Patricia går ut av flyet. Tjue tekstmeldinger med «savner deg» har tikket inn.

Hun har lue og dunjakke på. Ovnen på flybussen lager Syden-temperatur. Patriciai blir uvel. Bak henne sitter to jenter og prater. Den ene sier «jahh» på innoverpust. Patricia har hørt det før, denne spesielle vanen som er typisk for nordmenn. Hun trodde først at mange nordmenn led av astma.

Når hun bare lærer seg norsk, kan alle dører åpne seg. Hun skal jobbe hardt. Hun vet hun er smart.

På bussentralen i Oslo venter kjæresten Jaume. Han er fra Valencia, ikke langt fra hjembyen hennes, men har bodd i Oslo i tre år. Han jobber i en norsk it-bedrift og holder på å ta doktorgraden. Han snakker ikke norsk. Det går i engelsk på jobben, og han jobber mye.

De sleper med seg koffertene i snøslapset for å finne trikken. De skal hjem til Grünerløkka, der Jaume har leid en leilighet. De har vært kjærester i sju år. Patricia har gledet seg til å spise røkelaks og drikke vin sammen med ham.

Mange tilbud om språkkurs

Tidlig neste dag er arbeidsminister Hanne Bjurstrøm på radioen: «Søreuropeere, reis hjem», er budskapet til dem som ikke finner jobb i Norge.

Men Patricia er lykkelig uvitende om at hun er uønsket. Hun hører ikke på radio. Jaume drar tidlig på jobb, selv om det er søndag. Doktorgraden krever sitt, Patricia får klare seg alene. Hun har planene klare.

Mandag er hun i gang. I løpet av halvannen time rekker hun innom fem språkkursleverandører. Hun har mest tro på Folkeuniversitetet. Men det er dyrt, 5000 kroner for et kurs.

På vei hjem treffer hun tilfeldig

Jonathan på gaten. Hun kjenner ham fordi han og kollega Henrik intervjuet henne i Alicante for vikarbyrået Dignus Care i desember.

Jonathan sier Henrik vet om et sted hun kan få språkpraksis. Patricia tar kontakt.

– Et hyggelig sykehjem med vennlige folk, sier Henrik og minner henne på hva hun sa i Alicante.

«Jeg kan spise norsk». Flaut.

En uke senere får hun avtale om intervju.

Rett i hvitt

30. januar klokken ti er Patricia på intervju på Nordraaksvei bo- og behandlingssenter i Bærum. Sykepleier og avdelingsleder Anne Sørum ser fort at henne vil hun ha.

Hun har allerede sjekket med registeret at Patricia er autorisert sykepleier. At hun kan engelsk er en fordel, synes Sørum.

– Har du planer i dag, spør hun.

– Nei.

– Kan du begynne nå?

Klokken elleve er Patricia i arbeidsklær. Hun tar dem ikke av før klokken tre.

Patricia synes Sørum er vennlig. Ikke sjefete, mer som en kompis.

Her treffer hun hjelpepleier Rajmonda Fetaj, fra Sverige, men født i Kosovo. Og Dear Lee Amistad, sykepleier fra Filippinene, men uten norsk autorisasjon. Nesten alle som jobber her er utlendinger, de fleste filippinske. Men lederne er norske.

FEBRUAR:

Det er femte dag med språkpraksis. Patricia har skrevet under taushetserklæring og fått høre at hun kan bli to-tre måneder.

– Jeg vil snakke norsk om en måned! sier hun begeistret.

– Kollegene er som en familie. Jeg er så motivert.

Beboerne er blitt glade i Patricia. De gamle damene syns det er morsomt å snakke engelsk.

I Spania likte hun ikke å jobbe på sykehjem. Der er det én sykepleier på 100 pasienter.

– Vi pleier ikke å være med pasientene, men her er det tid til å snakke. Det er viktig for nursing care. Her er det som på et hotell. Pasientene har egne møbler, her er kjøkken og blomster på bordet.

Dear Lee tipper det kan ta tre år før Patricia vil kunne jobbe som sykepleier. Hun kjenner noen som har klart språktesten etter ett år. Og andre som har vært i Norge i ti år og ennå ikke har klart den.

– Ikke godt idé, kommenterer Patricia i kjøkkenkroken.

– Ingen god idé, retter Rajmonda.

– Du snakker bra for å ha vært her bare en uke. Vi ser at du prøver. Et godt tegn.

Sykepleiere er mangelvare her.

– Men Patricia kan ting. En pasient var dårlig, hun observerte bra. Jeg ser at hun har jobbet i akutten, sier Rajmonda.

Rajmonda forteller at de som jobber her er åpne.

– Vi må det, for vi trenger vikarer. Jeg har vært der Patricia er nå.

Patricia får ikke med seg så mye under rapporten, men en ting har hun lært seg:

– God vakt! sier hun til dem som overtar.

Ulønnet språkpraksis

Leder Anne Sørum synes det er hyggelig å ta imot språkpraktikanter.

– Men det varierer hvordan de enkelte fungerer. Jeg liker dem som viser at de vil lære.

Oftest er hun alene om å være sykepleier på vakt. Intuisjonen sier henne at Patricia er dyktig. Hadde hun kunnet, ville Sørum ha ansatt Patricia allerede. Men Bærum kommune har nettopp innført nye krav: Alle innvandrere utenfor Norden må ha norskprøve 3 for å kunne jobbe som helsepersonell. Sørum tror Patricia kan klare prøven til høsten.

– Hun har nok ambisjoner om noe mer enn sykehjem, men vi vil holde på henne så lenge vi kan, sier Sørum.

Hvorfor Norge?

Rajmonda har tipset om et bra språkkurs på Rosenhof skole. Hun har lovet å følge Patricia dit for å søke. Kurset er 1 500 kroner billigere enn Folkeuniversitetets.

Nå er dagen her, men Rajmonda er blitt forkjølet.

– Du trenger ikke bli med. Jeg klarer det alene, sier Patricia.

– Nei, nei, sier Rajmonda.

Klart hun blir med.

Patricia blir intervjuet: Hvorfor vil du lære norsk? Hvorfor vil du bo i Norge? Hun må skrive norsk i ett minutt. Hun får skryt og tror hun vil bli godkjent.

Samboer Jaume er imponert. På tre uker har hun fått flere venner og lært mer norsk enn han har gjort på tre år.

Noen dager senere får Patricia svar fra Rosenhof.

– Jeg fikk the kurs! jubler hun.

Hun skal begynne 27. februar. Kurset er hver mandag og onsdag fra 17.30 til 20.50.

Savn og læring

Hun synes hun jobber mye på sykehjemmet i Bærum. Hun serverer mat og steller pasienter. Noen av kollegene jobber nesten ikke, synes hun. Selv om de får lønn.

– Men det har bare gått en måned, trøster hun seg med.

– Det er hardt, men jeg får praksis. Jeg lærer mye, også om meg selv. Men jeg må lære norsk.

Fredag har hun feber og er trøtt. Men hun gråter ikke. Jaume må jobbe i helgen, men lørdag kommer kafé-venninnen på besøk.

Det er mye å tenke på. Hun har sendt cv-en sin til Unicare. Kanskje de trenger sykepleiere som kan snakke engelsk? Leiekontrakten går ut i august, men Rajmonda vet om en leilighet.

Første dag på norskkurs går det i «hva heter du, hvor bor du». Litt for enkelt, tenker Patricia. Men læreren er grei.

Anne Sørum i Bærum har sagt at hun kanskje kan få arbeidskontrakt i mai, men det er vanskelig. Patricia vil snakke norsk. Flytende. Nå.

– Har du lært nye ord i dag?

– Ja, jeg skriver i boken. I dag har jeg skrevet «spørre» og «søppel».

Onsdag er det kurs igjen. Hun vurderer å be om å få gå fra språkpraksisen klokken to.

– Må du spørre? Du har ikke lønn?

– Nei, men det er høflig å spørre likevel.

Hun vil så gjerne tjene penger. Jaume ber henne slappe av, han forsørger henne gjerne, det er jo bare en overgang. Men det er slitsomt likevel. Det å kunne ta en kaffe når hun vil, hadde vært så fint.

MARS:

Patricia skriver seg inn på en nettside for au pair-jobber. Hun får fort svar: Et svensk par på Oslos vestkant trenger hjelp. De har en sønn på sju år.

Gutten er sjenert, hun lurer på hvordan det vil gå. De avtaler at hun skal jobbe noen timer i uken for 100 kroner timen. Hun skal hente gutten på skolen og hjelpe ham med lekser. Arbeid i andres hjem er skattefritt opp til 4 000 kroner i året.

Nå har hun snart råd til å kjøpe kaffe. I Bærum sier hennes filippinske kolleger at hun må be om høyere lønn, 100 kroner er for lite. Men det vil hun ikke.

– Jeg er happy. Det gikk så quickly.

I helgen har hun hjulpet venninnen med kafeen å flytte. Patricia synes man skal hjelpe sine venner.

Hun spør på sykehjemmet om hun kan gå litt før for å hente gutten på skolen.

– Ikke noe problem. Du kan gå klokken ett, sier Anne Sørum.

Å være, jeg er

Unge utlendinger iler som maur til Rosenhof skoles voksenopplæring. Patricia kommer rett fra gutten sin spisende på et grønt eple. Da hun dro, ville han ha klem. De snakker norsk, for han kan ikke engelsk.

Lærer Elin Sandal vet at elevene er slitne nå på ettermiddagen. Hun må prøve å holde piffen. De begynner med å synge bursdagssangen til spanske Esther Saura, som blir 30 år i dag. Teksten til «Hurra for deg …» står på overheaden.

Så er de i gang. Sandal spør:

– Når står du opp? Når spiser du frokost? Hva spiser du til frokost?

Elevene svarer så godt de kan.

– Har du smør på brødskiven?

– Jeg har olivenolje på brødskiven, svarer Patricia.

– Brunost. Det er ikke en ost, sier én.

– Jo. Franskmenn mener den ser ut som en såpe, men det er en ost, slår Sandal fast.

Hun forklarer om preposisjoner:

– Hva spiste du til lunsj? Men: Hva spiste du i pausen?

Så er det verbene. Hvordan bøyes være?

– Jeg værer? Nei. Jeg er, sier læreren.

Tid for pause. Patricia har vondt i hodet. Hun har enda et grønt eple i vesken. Det gir hun til sin spanske klassekamerat.

Klassen består av elever med høyere utdanning, slik at de er på samme nivå. To jenter utenom Patricia er fra Spania.

Norsklærer Sandal mener det vil gå to år før de kan godt norsk. Men norskprøve 3? Tidligst i februar 2013.

Etter pausen fører læreren taktfast an mens klassen leser i kor:

– Nyse-nise. Tynn-tinn. Trylle-trille. Fnyse-fnise.

Patricia er invitert på bursdagsfeiring. Hun drar heller hjem for å slappe av. Det er 14 timer siden hun dro hjemmefra.

Besøk hjemmefra

Det er midten av mars og hun har ennå ikke fått lønn fra familien. Sist fredag, lønningsdag, var gutten syk.

– Men det er ok. Min første betalte jobb, very nice. Jeg vil få råd til kaffe og internett.

Foreldrene fra Spania kommer på besøk noen dager. Mens hun passer gutten, tar Jaume dem med på Icebar Oslo, turistattraksjonen som er bygget av tonn med is. Så er det språkkurs. Hva skal hun velge?

– Gå, ikke tenk på oss, sier foreldrene, selv om de skal dra neste morgen.

De ser en datter som jobber mye – uten lønn. Det liker de ikke. De ser at Patricia og Jaume har det bra sammen. Det gjør dem glade.

– Urettferdig

Anne Sørum, avdelingslederen på sykehjemmet i Bærum, merker at Patricia har hatt besøk av foreldrene. Norsken er mye dårligere, mener hun.

Hun sier det til Patricia, som synes det er urettferdig, men hun venter med å gråte til hun er hjemme.

– Hun var kjapp først, så flatet det litt ut. Det er vanlig. Hun tar seg nok opp igjen, sier Sørum.

– Jeg vet at hun er utålmodig etter å få jobb. Men det er ikke lett.

Språkkravene til tross, Sørum vil prøve å få henne ansatt som vikar. Siden Patricia er sykepleier, kan hun ikke ansettes som pleieassistent. Det ville vært sosial dumping.

Inntil videre må Patricia fortsette uten lønn.

APRIL:

Det er fredagskveld hjemme på Grünerløkka. Bildecollagen av hennes kjære er ferdig montert, men ikke hengt opp.

– Jeg har fire jobber, sukker hun i sofaen.

Sykehjemmet, gutten, kafeen, som snart skal åpne, og nå også spanskundervisning, tirsdag og torsdag kveld.

Eneste inntekt er foreløpig fra au-pair-jobben. Hun har levert cv til i hvert fall tre nye vikarbyråer. Det samme skjer hver gang. De tar kontakt. Så sier de:

– Å, så godt norsk du snakker allerede. Har du norskprøve 3?

– Nei?

– Ok, ring oss når du har.

Læreren anbefaler stadig å vente med språktesten til over nyttår.

– Jeg ble så skuffet da hun sa det, sier Patricia.

Jaume mener ting går veldig sakte her i Norge.

– Tre-fire ganger så langsomt som i Spania. Det er helt overdrevent å vente med eksamen til januar. Folk tror at i Spania er det mest siesta, men der må man levere.

Det koster en tusenlapp å gå opp til eksamen. Stryker hun, er pengene tapt.

– Men jeg vil ta den i oktober, jeg bryr meg ikke om hva læreren sier. I sommerferien skal jeg lese, lese, sier Patricia.

Endelig …? Patricia har likevel en god nyhet: Hun er lovet kontrakt som tilkallingsvikar på sykehjemmet i Bærum. – Jeg tror Anne liker meg. Nå må jeg lære meg dataprogram og mer norsk, jeg skal jo kommunisere med familie og leger. Allerede søndag skal hun ha sin første vakt, selv om ikke kontrakten er underskrevet ennå. – Nå vil jeg få id-nummer og oppholdstillatelse. – Hvor lenge vil dere bli i Norge? 20 år? – Nei takk! Ikke 20, sier Patricia. – Det kan bli fem. Minimum to. Ellers får hun ikke avkastning for investeringene sine, mener Jaume. – Nei, hvorfor lære norsk for seks måneder, sier Patricia. De setter omelett og salat på kjøkkenbordet og snakker om spanjolen som dro til Bergen i vinter. Han dro uten jobb etter å ha sett Norges-reklame på tv, men endte frysende på gaten. – En dum sak for alle spanjoler, sier Jaume. De diskuterer bildet de nettopp så i Aftenposten: En lang kø foran arbeidskontoret i Spania. – Takk gud at jeg ikke er der! sier Patricia. Likevel lengter hun hjem. Særlig når hun er trøtt, tenker hun på sol og tapas. Men i Spania ville hun ha bodd hos mamma og pappa. Og ventet på en telefon som ikke ringer, fra sykehuset uten penger. – Men jeg føler meg litt som en idiot. Jeg jobber, men får ikke lønn. Det er psykisk tungt. Vi går ikke ut. I Barcelona var jeg ute hver dag.   Hva skjer? Endelig åpner kafeen til venninnen. Patricia rydder bak disken. Når kundene kommer, snakker hun norsk så godt kan. De spør: – Hva har dere å spise? – Vi har kaffe, baguetter og suppe. Det er bare å snakke i vei, mener hun, selv om hun ikke alltid skjønner hva de spør om. Til noen forklarer hun: – Jeg er spansk. Jeg snakker litt norsk. – Å, du snakker bra, sier de da. Hun jobber 32 timer i kafeen denne uken. Hun er lovet penger for innsatsen. Kontrakten i Bærum er ennå ikke i boks. Men Patricia er optimist. Tre dager senere kommer en tekstmelding fra henne: «I Bærum vil de ikke gi meg kontrakt. Jeg er så skuffet.» Noen dager senere tar hun ikke telefonen. Ikke dagen etter heller. Hva skjer? Omsider kommer en ny melding: «Jeg er i Spania.» Har hun gitt opp?   MAI: Patricia er tilbake i Oslo. Hun innrømmer at hun fikk seg en trøkk: Ingen kontrakt i Bærum. Og kafeeieren hadde ikke råd til å betale henne. Samtidig krevde Manpower MRSA-test for å vurdere henne som sykepleier. Men for å ta testen, må man ha id-nummer. Dessuten trengte hun ny dato for innreise, for tre måneder var gått. Hun fant et billig fly og dro hjem. – Hvordan var det å forlate Benilloba? – Som alltid. Jeg ville ikke dra. Men jeg vil ikke være der heller. Farfar gråt. Jeg tror han er redd han ikke skal se meg mer. Helsenor har tilbudt henne sykepleierjobb i Hammerfest. Hun sier nei. Så tilbyr de henne jobb i Buskerud, fire dager på, fire dager av. Hun svarer «nei, jeg venter på noe bedre». Hun har vært på intervju hos Adecco. Det var på norsk og varte i over to timer. De vil ha jobbreferanser fra Spania, noen som kan snakke engelsk. De snakket om en jobb i Lillestrøm og lovet å ta kontakt. Hun er irritert. – Jeg har vært her i tre måneder og har ingen kontrakt. Jeg vet at jeg må ha norskprøve 3. Men jeg kan norsk! – Du er ikke redd for å misforstå pasientene? – Nei, for jeg spør alltid for å være sikker på hva de mener. Men jeg må studere helseterminologi. Jeg har sendt cv til Grünerløkka sykehjem også.   Master om stress 15. mai er hun hjemme og skriver på masteroppgaven, som hun begynte på i fjor. Hun må sende cirka 40 sider til læreren i Barcelona. Hun intervjuet 163 sykepleiere – vanlige, akutt og intensiv – om stress. Det tverrfaglige masterprosjektet skal hun legge fram i Barcelona i juni for leger. Klarer hun ikke å bli ferdig med masteroppgaven i juni, må hun betale 1 200 euro senere. I morges ringte hun til Bærum og sa at hun ikke kommer i dag, og ikke i morgen. Men gutten skal hentes klokken halv fire. I går på norskkurset sa lærer Elin at hun er flink til å snakke norsk. – Vi har om verb. Det er vanskelig. – Ingen har tilbudt deg jobb? – Nei. – Ingen penger fra kafeen? – Nei. Jeg kan ikke gjøre noe, jeg må vente. 17. mai spiser de frokost hos Jaumes venner. De spiser middag på Aker Brygge. – Dyrt, men det var jo bare én gang. 18. mai sender hun oppgaven til Barcelona og purremail til Adecco. – Er det frekt? Men de lovet jo å ringe meg.   – Dum språkregel Avdelingsleder Anne Sørum forklarer at hun var oppsatt på å få til å gi Patricia en avtale om å være tilkallingsvikar. Hun møtte veggen. – Det er provoserende og dumt at jeg ikke har lov til å ansette henne. Patricia har alle muligheter. Men ikke uten norskprøve 3, sier Sørum. Hun mener kommunen gjør en tabbe ved ikke å tenke langsiktig for å sikre tjenesten. – Også jeg ønsker å få opp norsknivået. Men når noen er i progresjon som Patricia, må regelen kunne tilpasses. Jeg gir meg ikke. Men flere enn jeg må gi innspill til kommunen. Patricia er faglig på høyden, mener hun. – Og norsken er mye bedre. Hun kommuniserer bedre enn mange andre her. Hun ønsker å gjøre seg forstått. Når hun får tatt norskprøve 3, blir hun møtt med åpne armer overalt. Hun søker på jobber. Jeg tror jeg mister henne. – Hvor går grensen mellom ulønnet praksis og betalt arbeid? – Vedkommende må selv avgjøre hvor lenge de vil ha språkpraksis. Ingen har hatt språkpraksis mer enn et halvt år hos oss. Noen praktikanter blir aldri så gode at vi ønsker dem her. Noen har vi ansatt, men det var før regelen kom. – Føler du noen gang at dere utnytter dem i språkpraksis? – For mange er det et kjempegodt tilbud å få være her og lære norsk. Men det kommer et punkt der det er naturlig å ansette dem. Jeg kjenner på den grensen nå når det gjelder Patricia. Og en til fra Thailand, sier Sørum. Samme dag får Sørum rett: Patricia sier fra at hun har hatt sin siste dag i ubetalt praksis i Bærum. Hun vil konsentrere seg om språkkurset. Etterpå er hun både trist og glad. De var jo som en familie. Hun har hatt det fint. I vesken har hun en praksisbekreftelse fra Anne Sørum. Bra å ha på cv-en. De har sagt hun er velkommen tilbake. I morgen skal hun på intervju hos Helsenor. De snakker om en jobb i Bærum. Rart, for Bærum kommune krever jo språktest. Men ikke sykehuset. – Jeg tar det uansett rolig om det ikke blir noe. Jeg har ingen illusjoner lenger.   – Ikke forgjeves Neste dag signerer Patricia sin første arbeidskontrakt i Norge. Hun har fått et månedsvikariat som sykepleier på epilepsisenteret. Grunnlønn: 197 kroner timen. Før hun fikk jobben, måtte hun vise sine språkferdigheter. Tørr i munnen snakket hun med sin nye sjef på telefonen. Han lot seg imponere. Hun har også fått tilbud om å være vikar på et sykehjem i juli. Og en annen jobb i høst. Hun tror nesten ikke det er sant. Nå må hun registrere seg hos UDI. Så vil hun melde seg inn i Sykepleierforbundet. – Hva sier mamma? – «Hvis du er lykkelig, er jeg lykkelig.» Altså er hun lykkelig. Hun sier at fem års utdanning ikke var forgjeves. I kveld må hun fortelle guttens foreldre at hun ikke kan jobbe for dem lenger. Nå skal hun treffe Rajmonda. Første arbeidsdag er mandag. – Så i helgen kan du vel slappe av? – Nei. Jeg må gjøre lekser.   Sykepleien fortsetter å følge Patricia Gadeas på vei mot fast jobb i Norge.