Et ideal i utakt?

Edith Gjevjon vil at sykepleiere skal tenke på hvordan de framstiller seg selv og sine idealer. Det illustrerer hun med egen forskning på hjemmesykepleie.

Ideal

 – Helsevesenet, og særlig hjemmesykepleien, er under press, påpeker hun.

– Pasientene er sykere og trenger mer komplisert sykepleie. Trange budsjetter, krav om effektivitet, mye deltid og høyt sykefravær fører til lavere kvalitet på sykepleien. På en måte kan man si at virkeligheten er i utakt med sykepleieidealet.

Hun sier at sykepleiere ønsker en annen hverdag, og de ønsker å gi sykepleie etter idealet.

– Men forskning jeg har gjort antyder at det er vanskelig å oppnå.

 Følger ikke idealet

Gjevjon peker på at årsakene er ulike og komplekse, og mye kan hver enkelt ikke gjøre så mye med. Det hver enkelt kan gjøre, er å prioritere, velge og handle annerledes, slik at de kan gi sykepleie etter idealet.

– Men ifølge min forskning gjør vi i liten grad det, sier hun og spør:

– Er det slik at vi som sykepleiere egentlig ikke ønsker, orker eller bør se de samme pasientene dag etter dag, vakt etter vakt? Er det sånn at idealet vi har ikke passer inn i den komplekse, pressete og utfordrende virkeligheten vi opplever? Da mener jeg det er betimelig å spørre om sykepleieidealet er i utakt med virkeligheten.

Mange pleiere

Forskningen Gjevjon viser til er en studie om kontinuitet i hjemmesykepleien. Den er en del av doktorgradsarbeidet hennes, som hun er i ferd med å avslutte. I studien har hun spurt pasienter og pårørende om hva de synes om diskontinuitet, det vil si at hver pasient må forholde seg til mange pleiere.

– Sykepleiere og samfunnet mener at det er uheldig å måtte forholde seg til mye helsepersonell, sier hun.

Da Gjevjon spurte pasienter og pårørende om antallet helsepersonell var et problem, svarte de fleste pårørende ja. De fleste pasientene svarte nei.

– Vi mener det er viktig for pasientene å forholde seg til få helsepersonell, og det tror jeg henger sammen med et ideal om at sykepleie innebærer å ha en relasjon til pasienten, sier hun.

Sykepleieren og pasienten skal kjenne hverandre, og gjennom jevnlig kontakt oppnå helhetlig og persontilpasset sykepleie.

– God og helhetlig sykepleie knyttes altså til den personlige relasjonen mellom dem, og fravær av en slik relasjon anses å true kvaliteten. Men det kan synes som om pasientene ikke vektlegger det i samme grad. Jeg kan tenke meg at de kanskje er mer opptatt av at den som kommer kan oppgavene som skal gjøres og har kunnskap om dem og deres tilstand.

Paradoks

Gjevjon, som selv har jobbet i hjemmesykepleien, har erfart at høy grad av kontinuitet i en døgnkontinuerlig tjeneste med tre skift nærmest er umulig. Det viste også en kartlegging hun gjorde i forbindelse med doktorgraden.

Men hun fant et stort paradoks: Kontinuiteten var mye lavere enn den trengte å være. Under halvparten så ofte som mulig gikk pleierne til samme pasient. Det til tross for at deres ideal var å besøke samme pasient oftest mulig.

Kompetanse

I intervju med lederne ble dette forklart med prioritering og skjerming.

– Lederne prioriterte de sykeste pasientene, forklarer Gjevjon.

– De prioriterte kompetanse framfor kontinuitet. Selv sa de at de sto i et paradoks, for også de hadde et ideal om kontinuitet. Men i praksis var det vanskelig å få til. Helsepersonell ble ikke fordelt etter hvor de var sist, men etter hvilken kompetanse den enkelte pasient krevde. For lederne var det viktigste å få oppdragene utført ut fra kompetanse, ikke person.

I tillegg måtte de ta hensyn til de ansattes behov. De ga dem varierte oppgaver, for å forebygge utbrenthet og sykefravær.

Mindre kjærlighet

Edith Roth Gjevjon har også et hjertesukk. Hun mener sykepleiere i altfor liten grad greier å formidle hva de gjør.

– Jeg er opptatt av at sykepleie er et komplekst og komplisert fag. Men vi kommuniserer ikke det. Når sykepleiere beskriver utfordringene i hjemmesykepleien, sier vi at vi har altfor liten tid til å snakke med pasienten. Det er i tråd med idealet om en relasjon med pasienten, men samtidig gir vi et inntrykk av at sykepleie er noe alle kan gjøre, sier hun.

– I stedet bør vi snakke om hvorfor sykepleie gjør en forskjell. Kanskje betyr det at vi må snakke mindre om hjerterom og varme hender, og mer om hva vi faktisk gjør.