Tåler vi sannheten?

Etter framleggelsen av 22. juli-kommisjonens rapport er det flere spørsmål jeg tar med meg videre. Ett har ligget der hele tiden: Ville vi som samfunn tåle sannheten, i etterkant: tålte vi sannheten, og nå: hva gjør vi med den?

Brutalt

Kommisjonsrapporten var brutal i sin ærlighet. Det visste vi. Gjennom et helt år, 12 måneder, hadde kommisjonen jobbet for å snu hver stein, strebet for å etterleve ønsket om et ærlig og usminket produkt. Gjennom et helt år hadde mediene servert grufulle drypp om tingenes tilstand. Våre institusjoner, beredskapssystemer, byråkratier, helse- og redning, ledere og tjenestemenn ble alle satt i medienes søkelys, deres valg og avveininger ble lagt under lupen. Sannheten om hva som skjedde den 22. juli, de store svikene, var tøffe å motta, og å overlevere. Men kommisjonen hadde selvfølgelig ikke noe valg. Så grunnleggende og gjennomsyrende var feilene. Sannheten måtte ut i dagen. Det var det ingen tvil om. Observasjonene ble lagt fram. Anbefalingene likeledes. Enkelt og brutalt.

Gammelt nytt

Mange har takket oss. Men likevel spør jeg: tålte vi egentlig sannheten, eller evnet vi å forstå dens alvor? Mange av mine internasjonale kolleger, som selv har jobbet i egne kommisjoner, advarte meg med at det ikke nødvendigvis er første gang feil blir påpekt, men kanskje andre gangen, at man virkelig gjør noe, eller tar ting på alvor. De viser til erfaringer fra andre land og lærdommer etter store hendelser. Mange av de samme feilene som ble påpekt etter 11. september 2001 av 9/11-kommisjonen, hadde blitt påpekt tidligere. Mange av de 31 anbefalingene 22. juli-kommisjonen kom med var heller ikke nye. Flere utvalg og arbeidsgrupper hadde tidligere påpekt noen av de samme problemstillingene.

Det haster

Er faren at vi kan komme til å se på 22. juli som et «one-off», et engangstilfelle, så eksepsjonelt og så «mot normalt», at vi som samfunn ikke tar kommisjonens anbefalinger på alvor? Og derfor ikke prioriterer å gjøre noe med dem? Eller er rapporten for omfattende, så nådeløs i sine mange kritikkpunkter at man ikke vet hvor man skal starte? Føler samfunnet avmakt? Evner vi å lære av rapporter som dette? Eller er det heller sånn, at vi gjemmer oss bak et par av anbefalingene, forsvinner i detaljer, for så å glemme helheten? Mange av de pårørende jeg har snakket med i etterkant er redd for at ønsket om handling tolkes som enten hoderulling eller resulterer i opprettelse av nye arbeidsgrupper, nye komiteer og atter nye prosesser. Det haster, skriver vi i rapporten. Vi ønsker ikke forhastete tiltak, men vi har heller ikke tid til lange prosesser. Eller er det noe vi bare må forvente i vårt demokratiske system?  

Ansvar

Det andre store spørsmålet jeg bærer på er: hva vil det egentlig si å ta ansvar for feil som er begått og identifisert? Lessons identified er ikke nødvendigvis lessons learned, som det heter. Innrømmelse av ansvar gjør det mulig å gjenopprette personlig integritet, skrev Gunn Hild Lem, i en kronikk i Aftenposten, 9. september 2012. Det norske samfunnet har vært klare på at det er gjerningsmannen som ene og alene har skylden for de forferdelige angrepene 22. juli. Men mange andre beskyldes eller anklages for å ha sviktet. Bærer de ansvar? Føler de skyld? Vi bærer alle et ansvar for å forhindre at 22. juli skal skje igjen. I den ærlige, om enn ubehagelige sannheten, ligger det en påminnelse om at vi alle må ta ansvar.

Ubehaget

Å ta ansvar handler ikke om å legge ting bak seg, ei heller å skylde på andre. Som Lem skriver i Aftenposten: Adam skyldte på Eva og slangen i Edens hage. Moderne idrettsutøvere sier det er viktig å se framover. Men fører ikke dette til manglende læring – og manglende vekstpotensial? Kommisjonsarbeidet handlet mye om at vi som samfunn må ta et ansvar. Vi ønsket å snu hver stein. Nå må dette fortsette. Vi kan ikke bare legge ting bak oss. Ei heller kun se framover. Er det ubehagelig? Ja. Kanskje er det først når sannheten er ubehagelig at vi tar ansvar – og med det lærer av våre feil.

Lærdom

Men makter vi å lære av våre feil? Helsevesenet kom som kjent særdeles godt ut av kommisjonens gjennomgang av 22. juli. Mange peker på at flere bør se til helsevesenets organisering i kriser for å lære. De trykket på den største knappen, og hadde øvd. Mange peker på at man bør øve mer. Trene mer, terpe mer. Det handler imidlertid ikke bare om å øve, men å forstå hvorfor vi øver. Man må erkjenne viktigheten av øvelsen. Man må eie øvelsen. Kjenne viktigheten, og forstå sin egen rolle. Mitt håp er at vi greier å tåle sannheten, ta ansvar og lære av våre feil – også av ting som gikk bra. 22. juli-kommisjonens rapport var med vilje skrevet i et språk som er lettlest og tilgjengelig. Således er det et håp at vi alle kan holde folk ansvarlige, lære av våre feil og evne å erkjenne og forstå sannheten. Jeg håper vi lykkes i det.